Ante var en helt

Ante var en helt. I 1975 kom serien om Ante, samegutten som ble tvunget til å flytte hjemmefra for å gå på skole. Serien engasjerte oss barn for Ante var en helt, han kunne masse om naturen og han ble urettferdig behandlet på alle måter. Spesielt tøff var han da han fikk berget Isaksen, en søring spilt av Sigmund Sæverud som gikk seg bort i tåka på vidda. Det var ikke uten grunn vi sang på Ante-sangen, for Ante var en helt.

Livet tok meg til Finnmark

Så tok livet meg etter hvert fra Vesterålen til Finnmark, hvor jeg hadde lært at det var samer. Der oppfattet jeg fort at det ulmet mellom folkegruppene. Det var for så vidt nytt for meg. Folk var jo hyggelige, bevares vel, men jeg oppdaget fort at det var konflikter om mange ting. Hvorfor det var underliggende konflikter mellom folk skjønte jeg ikke. Jeg fikk høre personlige historier fra folk fra Indre Finnmark som ble møtt med stygg-ord da de kom med lokalbåten til kysten. Hadde ikke folk tv i Finnmark i 1975? Hadde de ikke sett Ante? Han som var en helt som måtte trå til når dumme søringer gikk seg bort.Årene gikk og jeg ble far til tre barn og hadde en bonussønn. Jeg var klar over at barna hadde både samiske, kvænske og norske aner fra sin mor. Ingen jeg kjente lagde noe sak av nettopp det faktum at de fleste innbyggerne hadde et flerkulturelt opphav. Etter hvert som stoltheten av å være samisk og kvænsk vokste frem, ble det snakket om nettopp det. 

Samer var kvæner og kvæner var samer – stoltheten kom tilbake

Jeg oppdaget også det faktum at noen samer også var kvæner. Mine barn oppdaget at deres nærmeste familie inneholdt samer, kvæner og nordmenn. En av mine sønner opplevde at bestemoren snakket alle språkene da stoltheten var kommet tilbake. På Samvirkelagskaféen i Lakselv byttet bestemoren glatt mellom norsk, samisk og kvænsk. Noe hadde skjedd. Mine barns bestemor var blitt deres Ante. De er stolte av at hun brukte alle sine tre språk. Det ble mange år i Midt-Finnmark. Mine erfaringer ble mangfoldige og jeg ser at det finnes uenigheter som er kime til fremtidige konflikter. Særrettigheter som er vanskelige å forstå er nok det som trigger folk flest, uavhengig av etnisitet. Ulogisk forskjellsbehandling er kanskje en annen beskrivelse av dette. 

Tilbake i Vesterålen – det har vært mange samer her i lange tider

Livet førte meg etter hvert tilbake Vesterålen, ikke hjembygda, men til yttersida. Langt ute i havet var jeg sikker på at det ikke var samer. Min nye kone er av en slekt som stort sett er av samisk opphav. Joda, det finnes innslag av andre, men alt overveiende er hun samisk. Kona sin familie kom antakelig fra Sverige og bosatte seg i en av fjordene i Øksnes. Det gjorde de for minst 400 år siden. Min svigerfar måtte gå på skole på andre siden av fjorden på 1950-tallet hvor han bodde på internat. Svigerfar satte rypesnare, plukket bær og mye annet for å ha råd til ski og annet utstyr. Han vet at familien hadde rein. Området er fullt av samiske stedsnavn.Det går opp for meg at Ante fremdeles er min helt, men han er min svigerfar. Han opplevde akkurat det samme som samene i Finnmark og andre steder i landet. Foreldrene fikk ikke lov å snakke samisk og dermed kunne de ikke lære det videre til neste generasjon.Slektsforsker Johan Borgos anslår at så mange som 1/3 av Vesterålens befolkningen i dag har samisk opphav og det blir ti tusen mennesker. For som jeg sa, det går an å være samisk og noe annet samtidig. Likevel kommer det bare smuler til Vesterålen fra Sametinget. 

Sametingets virkemidler er konfliktskapende, og det passer sentrale myndigheter

Jeg spekulerer på hvorfor de områdene som har berget den samiske kulturen best, skal stikke av med mest økonomiske midler. Hvorfor knyttes det krav om samisk språk i så mange av Sametingets tilskuddsordninger for at søkerne skal få tildelinger? Fornorskningen fortsetter i regi av Sametinget for de områdene som tapte språket og kulturen fullstendig.Er det noen som ser at konfliktene i nord passer rikspolitikken godt slik at en kan slippe å satse tungt på samfunnsutvikling? Kanskje er det lurt å minne om at keiseren i Rom satte provinsene opp mot hverandre slik at det var lettere å slå dem ut når det var aktuelt.

Et enkelt regnestykke og vi lar oss likevel lure

Det vil alltid være billigere for Staten å gi noen millioner ekstra i året enn å måtte bla opp for det en Nord-Norge-bane vil koste. Nord-Norge-banen er kostnadsberegnet til omtrent 300 milliarder kroner i dagens kroneverdi. Sametinget fikk 50 millioner kroner i økning i budsjettet fra 2024 til 2025. Om Sametinget får 50 millioner kroner i øking hvert eneste år, vil det ta 6000 år før at Sametinget har fått det Nord-Norge-banen koster. Staten Norge har penger til mangt og meget. Det er et sjakktrekk å betale Sametinget noen millioner i året for å spare de store summene. Så lenge landsdelen selv sørger for at det meste stoppes av utvikling, så slipper rikspolitikerne å bruke store penger på oss. Det er rett og slett genialt. For Nord-Norges del ville det vært best å stille felles krav til sentrale myndigheter. Først da ville vi ha mulighet til å modernisere og utvikle samfunnet, tilby ungdommen gode jobber, sikre velferd og natur. Sametinget er egentlig et supert verktøy for landsdelen vår, men dessverre lar vi oss lure som de romerske provinsene. 

Jeg får heller trøste meg med at jeg har oppdaget at mine barn er litt i slekt med skuespilleren i serien om Ante, Sverre Porsanger. For Ante var en helt.