Tromsøtur - begravelse - Havblikk hotell

Etter lang tid skal jeg på nytt forsøke å skrive litt på bloggen. Historien var lettere å skrive enn å finne en god overskrift.

Denne sommeren har vært fylt med mange hendelser. Mesteparten har vært positivt, men også noe trist og leit. Det er der jeg begynner. Denne uka var det begravelse tirsdag 30.september. Min niese, Aurora, ble begravet i Ishavskatedralen i Tromsø.

Aurora var tross sykdommen et positivt menneske, ekstremt positiv. Alle sammen visste at sykdommen ville gi henne et forkortet liv. Så den 19.september fikk vi beskjeden om at hun var gått bort, 27 år gammel. 

Historien om Aurora fra Nordlys 10.mai 2025 (krever ikke abonnement)

Aurora og pappa på fotballkamp fra Nordlys 18. august 2025  (krever ikke abonnement)

Den første artikkelen ble publisert dagen før hun fylte 27 år, 10. Mai i år, den andre 18. August.

I Aurora sin ånd vil jeg la beskrivelsen av denne turen til begravelsen bli til noe positivt. For det skjedde mye fint på denne turen til Tromsø. Mye av grunnen til at turen ble så bra var hotellet vi bodde på; Havblikk hotell. Hotellet ligger i Iver Walnums veg 10 i Tromsdalen, 3 minutters gåtur fra Ishavskatedralen. Vi valgte dette hotellet både fordi det ligger ved kirka, men også fordi det så spennende ut.

Og spennende var det. Verken jeg eller kona er noen globetrottere, men litt har vi reist. Aldri har vi sett noe så flott og spennende som dette hotellet. Rommene var møblerte og innredet i en stil som var huset verdig. Det vi så var mye autentiske gjenstander som har måtte tatt lang tid å skaffe til veie. Likevel var hotellet så moderne at det fint konkurrerer med moderne kjedelige kjedehoteller. Det var rett og slett stilig og hyggelig. Betjeningen og eierne var utrolig trivelige og service-mindet.

Da jeg kom ned til frokosten kikket jeg meg rundt. Hvor var frokosten? Jo, frokosten var der, men det var ikke slike voldsomme mengder som på kjedehotellene med 200 rom. Det trenger en ikke på dette nydelige hotellet med 21 rom. Det som ikke fantes i utvalget, lagde den trivelige frokostverten til oss. Vi trengte ikke spørre, han tilbød seg å steike egg og bacon til oss.

Min datter skulle i samme begravelse og bodde også der. Da hun kom ned sammen med barnebarnet mitt, fikk de også førsteklasses frokost. Alle hadde satt av god tid til frokosten.

Klokka kvart på ni var det på tide å kle seg om, for siden jeg skulle være med å bære hadde vi avtalt å være i Ishavskatedralen klokka 09.30. På rommet hadde jeg ferdigstrøket skjorte, slips, sko og dress, trodde jeg. Den nye skjorta passet godt og slipsknuten satt greit. MEN SÅ; hvor var dressbuksa? Panikken tok meg, og kona kunne ikke fortelle meg noe som helst; hvor var buksa til den nye dressen? Hotellrommet var lett å lete i, den var ikke der. Kunne buksa ha falt av kleshengeren i bilen? Den lille oransje Toyotaen var kjørt på parkeringsplassen ved Ishavskatedralen allerede før frokost. Da var det bare å hive seg rundt og komme seg til bilen i en faderlig fart, noe som ikke er helt enkelt med protese-kne, ryggverk og overvekt. Bilen stod der jeg satte han, men dressbuksa var ikke der. På nytt var det å mobilisere kne-protesen, ryggen og fettet og komme seg på rommet igjen. Tilbake til Havblikk hotell bar det og for sikkerhets skyld sjekket jeg, mens jeg gikk, åpningstidene på kjøpesenteret Pyramiden. Ingen aktuelle butikker åpnet før klokka 10, og vi skulle være i kirka klokka 0930.

Tilbake på det flotte hotellrommet er kona kanskje mer oppgitt enn jeg selv. “Hva skal vi gjøre? Det er ikke aktuelt å stille i dongeribukse, du skal jo bære kista”. Kona var ikke rådvill, selv om jeg var det. Ho hadde kjøpt sorte klær i anledning dagen, inkludert en sort bukse. “Du får ta buksa mi, så får jeg ta kjolen jeg reiste i”, sa ho. “Men, men”..hjernen surret rundt hos meg. Jeg hadde ikke noe valg. Så det ble en sort damebukse med sleng og stretch på meg. Kona dro på seg den blomstrede kjolen med en lang sort jakke over.

Ingen så ut til å oppdage at jeg delvis gikk i dameklær. Slengen i buksa minte litt om bukse-motene på 1970-tallet, men ingen kommenterte antrekket. Ingen på hotellet sa noe og ingen i begravelsen heller. Ikke en gang datteren min så noe unormalt da vi møttes i første etasje på hotellet. Hun og familien bodde også på Havblikk, i et stort rom i 3. etasje. Også de syntes hotellet var kjempeflott, og hun var kanskje mer opptatt av å se på alt det spennende interiøret enn å kontrollere antrekket på sin gamle far. Kona og jeg klarte ikke å holde på hemmeligheten lenge og da datteren min fikk vite om fadesen lo hun skikkelig godt før hun sa; “Ingen ser det likevel”.

Begravelsen gikk sin gang. Kirka var nesten full. Det var en fin seremoni som sa mye om Aurora sin ukuelige optimisme. Kista ble båret ut av onklene mens Jahn Teigens sang “Optimist” ble spilt. Etter minnestunda dro min kone og jeg tilbake til Havblikk. Jeg var snar å få av meg “dressen” og tok på meg dongeribuksa. Deretter fikk vi sagt ha det bra til min datter og barnebarnet mitt før vi satte kursen til studentleilighetene ved Prestvannet på Tromsøya. Der skulle vi treffe min yngste sønn. Det gjorde vi for så vidt, men vi holdt på å treffe en bil i veikrysset bak Ishavskatedralen. Preget av seremoni, sorg og damebukse var jeg nok ikke helt klar til Tromsøtrafikken. Sjåføren i bilen som dukket opp som troll av eske var nok passe oppgitt, vi så han sa “Jævla idiot”. Kanskje hadde han rett? Jeg kjente meg som en stor idiot som hadde reist i begravelse uten dressbukse og når jeg holdt på å kollidere med denne bilen var “diagnosen” komplett.

Da var det bare å tenke på Teigens sang “Optimist” og kjøre videre.

Etter noen timer på kjøpesenteret “Jekta”, sammen med studentsønnen min, var det godt å komme tilbake til Havblikk hotell. Der var det stille og godt. Den eneste lyden jeg klarte å høre var lyden av kjøledisken i kaféen da vi gikk opp på rommet. Vi vekslet noen ord med eierne og fikk se en tallerken med nydelig anrettet blomkålsuppe som de nettopp hadde lagd.

Så var det opp på rommet og ta seg igjen. Ingen måseskrik og ingen trafikk. Jeg nådde å få meg en strekk før fotballkampen mellom Bodø Glimt og Tottenham. Når jeg nevner den, er det viktig å nevne at vi så den på min bærbare pc. Det var ikke fjernsyn på rommet og det hadde ikke noe der å gjøre. Jeg tror ikke det var fjernsyn på noen av rommene og det er et helt korrekt valg. Fjernsyn har ingen ting å gjøre på de vakre rommene på hotellet. Om noen har behov for å se på fjernsyn kan de ordne seg en løsning med nettbrett eller datamaskin. Det var bare fotballkampen som vi så, for det var så befriende at det ikke var fjernsyn på rommet. Vi kjente på den gode følelsen av at det ikke han et fjernsyn på de vakre veggene.

Fotballkampen endte uavgjort og vi lot være å snakke om Bodø Glimt, vi var jo i Tromsø. På avreisedagen måtte vi få oss frokost. Vi møtte den samme franske frokostverten som dagen før. Atter en gang stekte han egg og bacon til oss. I høyttalerne spilte kjente musikere storbandmusikk; Glenn Miller, Count Basie, Duke Ellington og Django Reinhardt. Til og med frokostmusikken var tilpasset det vi så og opplevde.

Vi hadde egentlig ikke lyst til å reise hjem, men det måtte vi. Den hyggelige franskmannen som snakket godt engelsk kom for å ønske oss god tur hjem. Da måtte jeg spørre om han hadde sett Terminatorfilmer med Arnold Schwarzenegger. Han ble litt spørrende, men skjønte hva jeg mente da jeg sa; “I`ll be back”.