Jeg er godt i gang med andre uken av rehabliteringsoppholdet mitt. Det er noen korte og noen lange dager. Dagene er fylt med trening/ øvelser, forelesninger, avspenningsøvelser, samtaler med teamet +++. Personene jeg går i gruppe med er utrolig greie, og vi kommer godt overens.
Ved hver treningsøkt, enten det er til lands eller til vanns, blir vi minnet på at vi alle er der av ulike grunner, og at alle må tilpasse seg sitt eget nivå. Vi har alle en revmatisk lidelse, men ved å se på oss er det ingen som kan verken se eller avgjøre hvem som er mest plaget, eller hvem som sliter mest. På fredag hadde vi forelesning med legen vår om smerteforståelse. Smerte er ett ord som omfatter mye, og noe som er en subjektiv opplevelse. Det betyr at det er kun personen selv som kan beskrive sin smerte, og at ingen kan bedømme om dette stemmer eller ikke. En persons smerte kan ikke vises ved radiologisk undersøkelse, og man må derfor stole på personens beskrivelser av sin smerte og ved andre undersøkelser som ikke omfatter bilder.
Smerte beskrives som; "En ubehagelig fornemmelse, kroppslig og emosjonelt, assosiert med en faktisk vevsskade eller en opplevd trussel om vevsskade. Smerte er alltid subjektivt. En sans? En opplevelse! Et alarmsignal" Smerte beskytter oss mot farer. Men smerten i seg selv kan bli en fiende.
Kroppen registrerer smerte via registreringsenheter, også kalt reseptorer på fag språket. I kroppen finnes det utallige nervebaner og de kan nesten sammenlignes med samferdselslinjer (togskinner, trikkeskinner etc). I ryggraden har vi omkoblingsstasjonen som sender beskjedene til de ulike delene av hjernen, både direkte og indirekte. I hjernen har vi et tolkningssystem som tar imot "beskjedene". Hjernebarken, det limbiske system, thalamus. Dette betyr at det er en "stor" prosess som skjer i det man opplever å få/ og eller har en smerte, selv om signalene til hjernen går fort.
Det skilles også mellom akutte og kroniske smerter. Akutte smerter, det vil si smerter som kommer plutselig, er ofte er viktig signal om at det skjer noe i kroppen. Kroppen forteller oss at den er skadet eller utsatt for noe som kan komme til å skade den.
Kroniske smerter er langvarige smerter. Det er ingen enighet om hvor lenge smerter må vare før de kalles kroniske, noen definerer kroniske smerter som smerter med varighet på minst 7 uker og mens andre mener at smertene må vare 1 år før de er kroniske. Det er også noe uenighet om begrepet kronisk innebærer at tilstanden er konstant tilstede. kan man f.eks si at en person som stadig har nye anfall av korsryggssmerter, men som enkelet ganger er helt bra innimellom anfallene, har en kronisk rygglidelse?Noen tror imidlertid at kronisk betyr uhelbredelig, men ihvertfall i forbindelse med smerter brukes ordet kronisk som oftest bare som en indikasjon på at smertene er av lang varighet. Man kan bli bedre, og i noen tilfeller helt bra, selv om man har fått beskjed om at man har kroniske smerter.
I mitt tilfelle er det snakk om kroniske smerter, men dette betyr ikke at det ikke er mulig å gjøre noe med det slik at jeg kan få det bedre. Legen vår hevder at ved "over fokusering" og ved gjentatt "stimuli" der man har smerter, vil kroppen i stadig større grad gi større respons. Dvs at hvis jeg stadig går med spent kropp og hevede skuldre, er dette noe kroppen husker igjen, og smertene vil bli etter hvert komme fortere og mer tydlig og fremtredende. Igjen betyr dette at for en person som kun spenner kroppen innimellom, så vil smertene komme snikende, men for meg vil de kommer nesten umiddelbart fordi det er noe kroppen min gjennkjenner, og som den er vant til.
"En smerte kommer aldri alene". Dette er uten tvil sant. Langvarige smerter påvirker ikke bare den eller de kroppsdelene som er smertefull, men kan etterhvert også innvirke på andre kroppslige ting. Det autonome nervesystemet er en av tingene som kan påvirkes. Det autonome nervesystemets hovedoppgave er å bidra til likevekt i kroppens basale funksjoner. Det vil blant annet si kroppstemperatur, blodtrykk, åndedrett og fordøyelse. Andre ting som også påvirkes er hormonsystemet og immunsystemet. Langvarige smerter kan være med på å bidra til at noen vil oppleve å bli deprimert. Smerter, kombinert med depresjon kan igjen bidra til at man blir mer mottakelig for andre sykdommer og infeksjoner, altså innmunsystemet vårt blir svekket.
Jeg kjenner ofte på en liten bismak ift til at jeg har fått denne sykdommen. Ofte tenker jeg at jeg har blitt en person jeg ikke ønsket å bli, eller å være pga av nettopp sykdommen. Å få en kronisk sykdom gjør jo noe med deg. Det er ikke en sykdom som tar livet av deg, men det er så utrolig mange skjulte plager som ikke kan sees, og som også tærer på deg som person. Jeg har ikke opplevd å ha et svekket immunforsvar, men jeg tror definitivt at tankekjøret rundt sykdommen er med på å bidra til økte smerter og økt utmattelse.
