Det har vært ganske stille fra denne kanten i en lang periode. Jeg har i tidligere blogginnlegg fortalt litt om hvorfor, og at ingenting egentlig har gått helt slik jeg så for meg for noen måneder siden. Etter rehabliteringsoppholdet mitt på revmatologisk avd på Haukeland i februar lærte jeg masse, og fikk utrolig mye inspirasjon av flinke folk til å kunne ta tak i livet mitt ift kosthold og trening. Jeg gikk til innkjøp av både fitnessball og treningsstrikk for å kunne gjøre øvelser hjemme. Videre har vi masse fine fjelltopper jeg kan bestige rett utenfor stuevinduet, samt at jeg er medlem på Nr1 Fitness her hvor jeg bor.
I 2015 var jeg med på noe av det største og viktigste jeg har gjort for MIN egen del. Jeg kom over ett hefte om livsstilsendringskurs hvor jeg trener. Dette hefte kom jeg over dagen før kurset skulle starte opp, det vil si at jeg ikke hadde god tid på meg til å ta noe beslutning ift om jeg skulle ta tak i vektproblemen mine, eller la det være. Med helt ny jobb og mye å sette seg inn i kunne det bli fryktelig tøft. Men tanken om å få et lettere og sunnere liv tok overhånd og jeg hev meg på kurset etter kun noen timers betenkning. Livea livsstilsendring er et kurs hvor man tar del i en gruppe, der alle sliter med en form for overvekt, ønsker å gå ned og oppnå varig livsstilsendring. Kurslederne og folkene rundt er vanvittig flinke og ønsker virkelig at du skal lykkes. MEN det er ikke lett å vedlikeholde når stadige utfordringer blir hevet i fanget på deg som lyn fra klar himmel. Man klarer ikke å fokusere på de riktige tingene, og man faller fort tilbake til gamle UVANER!
På syv måneder gikk jeg ned 45 kg kun ved å legge om kostholdet og ved å trene. Det var syv veldig harde måneder, men de månedene var ikke i nærheten av så tøff som det har vært nå i ettertid når man skal ta i bruk det man har lært og å stå på egne bein. I starten er man del av en gruppe og man hjelper og motiverer hverandre, og man lever i det jeg vil kalle en boble. Jeg ble litt "høy i hatten" og trodde aldri jeg skulle gå opp igjen i vekt, hvertfall ikke så mye som jeg har gjort dette siste året. Mye av problemet mitt ble også at jeg ikke så hvor mye jeg faktisk hadde gått ned. Jeg hørte hva folk sa, men det var ikke det jeg så i speilet. Jeg så fremdeles den veldig overvektige meg, så selv om vekten viste at jeg hadde gått ned ekstremt mye var jeg faktisk blind nok til å ikke se det selv. Når jeg har snakket med noen av de som holder kursene så har de sakt at dette er veldig vanlig. Nå når jeg ser bilder av meg selv fra i fjord på samme tid, så blir jeg faktisk sjokkert. "Var det virkelig sånn jeg så ut"
Dette gnager mer enn folk kan ane. Man føler seg vanvittig misslykket og jeg merker jo at alt er blitt mye tyngre igjen. Jeg ville til slutt ikke vise meg på treningssenteret fordi jeg var redd for hva folk ville tro og mene. Det er IKKE LETT å gå ned i vekt, men det er desto tyngre å bli der. Dette har for meg derfor blitt en vond sirkel fordi jeg VET at folk ser, og jeg VET at folk snakker.
Vanvittig mye har skjedd siden 2015. Det har vært mye sykdom i familien som selvfølgelig tærer mye på alt. Man mister litt mot og initiativ. Videre sliter jeg selv med mitt ift sykdommen og det blir ikke bedre. Jeg har mye vondt, spesielt om nettene. Dette resulterer i at jeg sover veldig dårlig og føler meg helt oppbrukt til tider, og egentlig ikke har lyst til så mye. Men jeg har ikke noe valg, og jeg står i det hver dag. Jeg er mamma, jobber 100%, har hus og hjem, og i tillegg er jeg egentlig veldig glad i å være sosial og ønsker å være det. Derfor blir det nok ofte vanskelig for andre å forstå hvor ille ting kan være. Videre er det veldig mange som spør og graver om hvorfor vi ikke har flere barn, og om vi ikke snart skal få flere siden Adrian har blitt så stor. JO, vi ønsker oss flere barn, men livet er ikke en A4 side og vi sliter veldig med å få flere. Jeg er veldig åpen om dette problemet, men det er tøft og det sårer når ønsket om flere barn er veldig stort. Videre blir det også noe som opptar tankene mine veldig, og som stjeler mye energi. Tanken på å trene og ikke minst planlegge hva man skal spise hver dag har derfor blitt nedprioritert!
Jeg har gått på en kraftig smell ift vekten og det har ikke blitt slik jeg så for meg, men jeg ser det selv. Jeg har i sommer vært i kontakt med hun ene kursveilederen på Livea og sakt at jeg ønsker å snu dette. Jeg kan ikke fortsette å gå opp i vekt, og jeg MÅ ta meg sammen for MIN EGEN SKYLD. Da jeg tok kontakt fikk jeg den beste nyheten eg har fått på lenge. Nytt kurs skulle starte nå til høsten og det med tidligere deltakere. Jeg begynte på torsdag 31/8 og er nå i gang. Kurset baserer seg på mye av det samme, men som sakt er det med deltakere som har deltatt før, og som har gått opp igjen. Dette er et prøveprosjekt for de, og jeg ble så glad når jeg fikk høre dette! Jeg skulle egentlig holde det for meg selv og de aller nærmeste siden jeg føler jeg har misslyktes før og egentlig ikke ønsker å dele det med verden om jeg skulle gjøre det igjen. Men jeg tror, og det har også Cecilie, min fantastiske kursveileder sakt, at jeg MÅ tilgi meg selv og starte med blanke ark om dette skal fungere. Derfor har jeg ombesemt meg og håper virkelig at jeg vil lykkes denne gangen. Videre tror jeg at man kommer lengst med å være åpen og ærlig, og også å kunne innrømme at ting går rett vest av og til. Man lærer av sine feil forhåpentligvis! Jeg VET det blir tøft, og jeg vet jeg kommer til å ha ups and downs perioder. Men jeg er veldig motivert og SKAL klare det.
WISH ME GOOD LUCK! :)
