Til bry i samfunnet

Overskriften i dette innlegget høres nok veldig voldsom ut for mange, men er et tema jeg ønsker å ta opp, fordi jeg VET at mange, spesielt kronisk syke, sliter med nettopp denne tanken, å være til bry for samfunnet. Til bry for familie, til bry for venner, til bry for en eventuell arbeidsgiver, leger og andre instanser som måtte være inni bilde. Hvorfor er det slik for mange, inkl meg selv. Hvorfor ønsker vi ikke å bry andre med våres "problemer" og vanskeligheter her i livet, tørre å si hvordan vi egentlig har det og føler det? Hvorfor skal det alltid skinne? Hvorfor later så mange som om, når ting ikke alltid er så bra? Alt er relativt så klart og jeg skal ikke feie alle under en kam, men jeg har pratet med mange som har fortalt meg at de har utfordringer med å være ærlig om dette, fordi de ikke vet hva de får tilbake eller hva de kan forvente av resepons når de sier det som det er.

Å få en kronisk sykdom innebærer mye. Kronisk betyr at det er noe som ikke vil forsvinne, og at du har fått en sykdom/ lidelse du må leve med resten av livet. Vi er mennesker, vi er født ulike, vi takler ting forskjellig og vi lærer oss å håndtere ting i livet på ulike måter. Sånn er det og sånn vil det forbli. Jeg føler på mange måter at samfunnet har blitt slik at man snakker nedsettende om, eller ser ned på mennesker som har det utfordrende. Så i stedet for å hjelpe og vise medmenneskelighet, så prater man heller nedlatende. Man har litt mangel på forståelse og resepekt for hverandre. Man er mer oppatt av seg selv og sitt, noe som er forferdelig synd. 

Når du får beskjed om at du har fått en sykdom oppleves dette veldig vanskelig og utfordrende for mange. Noen sykdommer kommer man seg fra, men som i mitt og mange andres tilfeller så må man lære seg å takle det faktum at man skal leve med sykdommen resten av livet. Ankyloserende spondylitt/ bechtrevs sykdom er en revmatisk sykdom som byr på mange "skjulte" plager som selvfølgelig kan være vanskelig for andre å sette seg inn i, eller å forstå. Dette gjelder også mange andre kroniske sykdommer. Man møter, går forbi og bor rundt mennesker med skjulte sykdommer og plager hver enste dag. 

Som kroniker opplever jeg det som forferdelig utfordrende og ha en sykdom som ikke vises utenpå. Man føler nesten man får et forklarings problem og at man til tider lyger når man er ærlig om hvordan man faktisk har det. NETTOPP fordi det ikke vises utenpå. Ingen eller hvertfall svært få kan se hvordan jeg har det/ lever med denne sykdommen med mindre de bor under samme tak som meg, eller treffer meg ofte nok til å kunne se at enkelte dager så er faktisk formen veldig varierende. Det hadde vært mye lettere å få forståelse fra andre om man hadde en knekt arm, hånd eller fot. Da blir man som regel møtt på en annen måte i samfunnet. 

Personlig har jeg opplevd å ikke bli trodd eller hørt, og jeg har blitt møtt med spørsmål som har gjort at jeg har følt meg skikkelig satt ut etterpå. Det gjør vondt værre og man føler seg bare mer elendig enn det man allerede var. Jeg har venner og bekjente som også sliter med sitt, og som har fortalt det samme. Ingen velger å bli syk, ingen ØNSKER å bli, eller og være syk. JEG har IKKE valgt det, det har ingen andre heller. Jeg er 100% sikker på at absolutt alle mennesker skulle ønske de kunne få være frisk, fri fra kroppslige problemer, smerter, innleggelser, legebesøk osv. Ja, for det å gå til legen, eller ha timer på sykehuset er ikke alltid så lett det heller. Det krever mye av en person som er syk og møte opp på alt dette, og noen ganger blir man faktisk helt utmattet bare av tanken på leger og sykehus. 

Som mennesker tror jeg vi er laget slik at vi ikke alltid ønsker å ta innover oss andres problemer. Det er enklest. Da slipper man å høre på lange svar, som man egentlig ikke hadde så lyst til å høre om. Dette tror jeg skyldes at man ikke alltid vet hvordan man skal forholde seg, eller vet hva man skal si. Jeg har vært der selv, og jeg vet at man kan bli paff av enkelte svar man får. Og selvfølgelig skal man ikke ta innover seg alt av problemer andre har, det går ikke. Men hvis du er en venn, kollega, familiemedlemm eller en person som står en som er syk nær så tørr å spørr! Hør på det svaret som blir gitt og stol på personen. Ikke kom med bemekninger som "Du kan nå ikke mene det, du som ser så frisk og opplagt ut",  " det vises jo ikke på deg" eller "det finnes andre som har det værre enn deg, husk det". Slike kommentarer er med på å ødelegge åpenheten i samfunnet, det er jeg nesten sikker på. Man føler seg mistrodd, noe som fører til at folk ikke ønsker å fortelle eller å være ærlig om hvordan de faktisk har det. Som kroniker tror jeg allerede at så mange føler seg til bry i samfunnet av ulike årsaker, ikke vær med på å forsterke den følelsen! 

Et lite hjertesukk fra meg.. 

Del artikkel: