Høsten har vært lang med mange reinværs dager og vinteren har vært og er i anmarsj. I Bergen hvor jeg bor betyr dette av og på med kulde, regn og mye vind. I november fikk jeg, sønnen min, min søster og niese og mamma en fin tur til Gran canaria hvor vi var en uke. Dette gjorde veldig godt for kroppen og jeg kjente at den turen faktisk var veldig viktig å få.
Mange mennesker sier at de ikke kan forstå meg når jeg sier at været har mye å si for hvordan jeg føler meg. TRO meg, været har alt for mye å si. Vi hadde nettopp en ukes tid hvor det var kaldt, snødde og det var litt tørrere klima, da er kroppen noe roligere med tanke på smerter,stivhet og den grusomme utmattelsen. Og plutselig fra å være mellom 3-7 minus så raser temperaturen opp igjen i 7-8 pluss grader og regn. Lavtrykk, mye nedbør og store temperatur forskjeller ødelegger meg bokstavelig talt. Jeg har en indre djevel som ødelegger alt for mye for hvordan jeg har det, og føler meg. Djevelen heter fatigue eller utmattelse som det også kalles. For de av dere som ikke har kjent den grusomme utmattelsen på kroppen så er det ikke lett å forstå. Men den har altså valgt å komme for fult om dagen, og det er lenge siden jeg har følt meg så ufattelig utmattet og initiativløs.
Jeg har i flere innlegg skrevet om utmattelse, og at utmattelse er forskjellig fra det å være vanlig trøtt. Jeg har også kjent på det å være vanlig trøtt og det kan ikke sammnelignes. Før jeg fikk revmatisme kunne jeg hvile meg, ta en lur, sove godt for så og føle meg opplagt igjen etterpå, det kan jeg ikke nå. Det finnes desverre mange bedrevitere der ute som stadig sier til meg; sett deg ned, pust, slapp av, sov etc. JA, tror dere ikke jeg prøver å hente energi der jeg kan. Jeg trener, det skal liksom gi så mye tilbake. Ja, jeg får energi akkurat ett par timer etter trening, før jeg får hevet en overveldende trøtthet rett i "tryne". Jeg prøver å ikke ha for mange planer og avtaler, ja for bare det å være sosial og måtte konsentrere seg for mye er nok til at jeg noen ganger kunne sovnet over bordet. Vi har skaffet oss vaskehjelp annen hver uke for at jeg skal kunne roe ned ift det, ja det hjelper mye, men det er alikevel mye å måtte holde her hjemme utenom når hun er her. Jeg jobber 100% og noen ganger må jeg faktisk prøve å bytte bort dagvaktene mine for at jeg skal kunne slappe av før jobb, etter jeg har levert sønnen min på skolen. Uken begynner gjerne med en seinvakt og deretter tidlig vakter resten av uken. Da er jeg så "dau" på ettermiddagene at det går utover de stakkerene som må bo under samme tak som meg. Jeg vil faktisk si at det er synd på de noen ganger. For humøret og lunten min når jeg er trøtt er lik NULL. Det er en grusom følelse, det går på samvittigheten løs og det kan fort bli en vond sirkel.
Revmatismen i seg selv er noe dritt. INGEN kan se hvordan folk med revmatisme har det med mindre de har synlige skader på kroppen etter mange års sykdomsherjing. Jeg ser 100% frisk ut, og det er jeg selvfølgelig glad for. Men mørketiden, regnet og det fuktige klimaet gjør at djevelen i kroppen setter inn for fult. Jeg hater virkelig følelsen av å være utmattet. Hode føles som en stor vatt dott, øyene og hode er ufattelig tungt og kroppen vil så veldig mye mer enn det hode henger med på. Herregud for en frustrasjon. Og det værste av alt er at det faktisk ikke er noe jeg kan gjøre noe med akkurat nå. Jeg kan jo ikke dra til sol og sommer hele året.
Jeg har pratet en del med andre revmatikere som jeg har møtt på sykehuset og andre steder. og mange deler frustrasjonen min ift fatigue. Ikke alle med revmatisme opplever dette like sterkt og det er like individuelt som alt annet, men fy søren for noe drit som som oftest følger med sykdommen. Jeg kan med hånden på hjerte si at jeg synes utmattelsen er det værste med hele sykdommen!
Dagens klageord fra meg!
