Hvordan går det med deg?

27.01.2021, 10:50

2 kommentarer

FOTO: NHI

I helgen ble det publisert et bilde og en tekst på instagram av spondylitten hvor de trekker frem noen få ord som Lill Due har uttalt i en tekst om sorg. Lill Due er kommunikasjonsansvarlig for spondylitten og skriver innimellom om tanker rundt det å ha en revmatisk sykdom. De få setningen som stod skrevet på instagram fikk meg til å tenke over temaet "sorg". For når kan man si at man opplever en sorg? Jeg tror veldig mange forbinder sorg med det og miste noen som man er glad i, til døden. Men sorg er så mye mer. 

"Sorg er ofte nært knyttet opp til følelsen av tap. Dette kan for eksempel være tap av ektefelle, venner eller arbeid, men det kan også være tap av egen helse, slik som ved alvorlig sykdom, eller tap av personlig trygghet, som etter å ha vært utsatt for voldshandlinger og overgrep. Omfanget av en sorgreaksjon vil variere, og vil være avhengig av størrelse og alvorlighetsgrad av den utløsende årsak, samt av våre personlige egenskaper. Vår personlighet, våre ressurser og våre tidligere erfaringer vil på denne måten legge et grunnlag for hvordan vi vil reagere på et traume eller tap av noe som er viktig for oss." ( NHI.no/ 2019)

I 2013 fikk jeg diagnosen ankyloserende spondylitt, på norsk kalt bechterews sykdom, etter å hatt smerter etter en fødsel i 2011. Som skrevet i tidligere innlegg tok det meg en stund før jeg forstod at det måtte være noe mer en stress nakke og vondt etter fødselen. Men etter utredning ble det altså konstantert at jeg hadde denne diagnosen. 

Jeg husker godt hvilke tanker som først slo meg. "Dette er ikke så farlig,", "Jeg klarer helt sikkert å leve normalt", etterfulgt av et vanvittig sjokk. Plutselig så slo det meg at; "Pappa har denne sykdommen, og han er hardt rammet". Pappa er avstivet, krokbøyd og har hatt, og har fremdeles mye smerter innimellom. Jeg så for meg at jeg kommer til å bli slik. At livet kom til å bli helt grusomt med en kropp som bare motarbeider meg og at jeg vil få endret utseende. Tankene bare strømmet på og sorgen kom. "Hvorfor skulle jeg få denne sykdommen? " "Hva innebærer det, og hva ville det si for livet mitt videre?". Jeg var midt under utdannelsen min for å bli sykepleier. Ville jeg klarer utdannelsen med et lite barn og jobb utenom? Og ville jeg i det hele tatt klare å jobbe med smerter og utmattelse? Hva med å få flere barn? Det ble mange tanker......... men etter en periode så begynte fortrengelsen. Jeg ville ikke forholde meg til diagnosen. Jeg prøvde å skyve den så lang til side som mulig, og prøvde å leve så normalt som jeg kunne. Jeg prøvde å lure meg selv, men klarte jeg det? Det er faktisk ikke mulig i lengden. Smertene er for intens innimellom og utmattelsen tok meg mer og mer. Og slik er det enda. Følelsen av å ha tapt noe er intens tilstedet. Jeg så ikke for meg at det skulle bli slik, men det gjør jo ingen som får en diagnose, enten den er kronisk eller ikke. 

Hverdagen kan være både tøff og utfordrende, men svært få kan se det. "Hvordan går det med deg?" Et spørsmål som er godt ment og som ofte stilles både fra familie, venner og kolleger. Det er alt for lett å svare "jeg har det fint". Et kort og greit svar som ikke gir rom for så mange flere spm. Ofte orker jeg ikke svare fordi det er sårt. Dager hvor ting er lettere, for det er jo fine dager også, da kan jeg gi et annet svar. Men sannheten er jo at jeg føler jeg har tapt mye. Jeg er blitt en person som helst ønsker mest mulig ro rundt meg. Jeg blir utmattet av ingenting. Det kan være at noen bare prater for høyt, så blir jeg utslitt etterpå. Før var jeg en veldig sosial person som ofte tok initiativ til diverse arrangementer etc, det har det ikke blitt mye av de siste årene. Planer jeg har kan fort bli utsatt fordi jeg ikke orket likevel. Energi til å være med ungene er ofte den største utfordringen. Jeg er tilstedet og gjør så godt jeg kan, men det krever virkelig sitt. Jeg føler meg så vanvittig initiativløs, sånn var det ikke før jeg ble syk. Tid til andre rundt meg! Jeg er blitt mye mer glad i å være hjemme og slappe av og ha minst mulig planer utover det jeg må. Ting har blitt ganske ugjennkjennelig mtp bare noen år tilbake. Alt dette er en sorg! Sorg over at livet ikke ble helt sånn jeg hadde sett for meg. Sorg er rett og slett tap av noe, enten det er til sykdom, død, traumer etc, og det er viktig å belyse. Det er lov å føle sorg over noe. Sorg kan gå over, den kan bli mindre og den kan komme å gå.  

Jeg prøver å gjøre så godt jeg kan ut i fra de forutsetningene jeg har. Men sorgen over å ha fått en diagnose som ingen kan se, men så til de grader kan tære på kropp og sinn, den vil nok aldri gå helt over. 

Del artikkel:

Relaterte artikler