Den "berømte" smellen

I den første samtalen med sykepleieren min her nede var hun veldig tydelig på at veldig mange kom til å kjenne på mye følelser mellom dag 10-14. For mitt vedkommende har dette stemt bra. 

Igår hadde jeg en skikkelig dårlig dag her i Tyrkia. Jeg våknet på morgenen og tenkte " herrefred, jeg har enda 16 dager igjen her nede men nå vil jeg bare hjem ". Dagene går i ett med trening og behandling, det synes jeg egentlig er veldig greit for da går dagene unna og hode holdes litt opptatt. Men så kom helg nr 2 her nede denne helgen og man får god tid til å tenke. I tillegg kjente jeg på at behandlingene, treningen, varmen og mange mennesker å forholde seg til har gjort meg mer sliten enn jeg har rukket å kjenne på tidligere i uken. I tillegg er venstre skulder, skulderblad og nakke så vanvittig vond og jeg var svimmel og uvell- sikkert en reaksjon på alt.

I morgen er det 14 dager siden jeg reiste hjemmefra og savnet etter de hjemme har kommet mer og mer. Heldigvis for messenger og muligheten til å ha flere videosamtaler i løpet av dagen. Hele turen og oppholdet har egentlig gått over all forventning både for meg og de hjemme men det føles likevel litt tungt innimellom. Etter noen timer med bassenget kjente jeg at gråten kom mer og mer. Jeg gikk derfor på rommet og grein for meg selv og sov litt. Det hjalp å lette litt på trykket. 

Jeg er skikkelig takknemlig for mange av folkene jeg er her med. De trøster og kommer med oppmuntrende ord. Ei av de som er her spurte meg så fint igår " Iselin, hvordan har du det inni deg idag?" Jeg svarte ærlig på spm og fikk til svar at hun kunne se det på meg. Det var skikkelig fint, fint at noen som kun har vært med deg i to uker klarer å lese deg. Jeg fikk også luftet meg litt for mannen hjemme og det er fint å bli møtt med forståelse. I tillegg sa mannen " men jeg er veldig stolt av deg, du gruet deg skikkelig før du dro og jeg var usikker på om du kom til å reise. Men du viser bare hvor tøff du er"! Sånne ord gjør at jeg skal klare de siste to ukene også. 

Igår kveld inviterte en av karene her oss med på et spisested. Jeg orket egentlig ikke å bli med men er veldig glad for at noen av damene jeg er med her fikk meg med. Det var et skikkelig nydelig sted helt nede ved sjøen. Vi fikk med oss solnedgangen i nydelige omgivelser og til tross for en dritt dag ble den mye bedre etter en hyggelig kveld.

Idag våknet jeg og følte meg heldigvis bedre både fysisk og psykisk. Smertene på venstre siden er ganske intens så på fredag var jeg hos legen for å høre hva jeg skal gjøre videre. I morgen skal jeg derfor starte med elektroterapi for å se om det kan hjelpe. Jeg håper jeg kan reise hjem 23 juli og kjenne bedring. Utover en trøblete venstre side er kroppen generelt bedre og jeg føler meg mer opplagt. Idag har jeg trent egentrening på treningssenteret de har her. Når jeg har ork og overskudd til det så hjelper det veldig bra på psyken å få blåst ut litt.