Vel overstått.

18.03.2019, 08:28

Så var årets Birkebeinerrenn over, og jeg sitter med en passe grei følelse i kroppen over å ha kommet meg over fjellene i år også. Strengt tatt er det siste året man krysser ei fylkesgrense - neste år heter det Innlandet. Uansett, rennet er over - og det er på tide å se videre. Tida ble ikke som håpet, men ikke dårligere enn i fjor.

Lørdag 16.mars, klokka er 0245 og jeg våkner opp. Bussen går om to timer, så jeg har brukbart med tid. Alt er pakket og klart, slik at det er bare å spise frokost, kle på seg å komme seg av gårde. Bussen er på plass når jeg kommer, så det er bare å parkere, legge bagasjen inn og lene seg tilbake. Vi er på Rena ca kl 0700, jeg henter startnummer og fortsetter med å vente. 

Opplett - en halvtime til start.

 

Da klokka er 0915 går jeg og tar en kjapp oppvarming, det er litt vind, men utsikter til opplett skaper en viss optimisme. 0930 går startskuddet for pulje 13, det er nå 13 kilometer med oppoverbakke, slik at det gjelder å holde litt igjen. Skiene glir dårlig, men det er kanskje greit første biten opp til Skramstadsætra. Det er sjette gangen jeg går dette rennet, så jeg vet hva som venter hvor. Fordelene er at de bratteste motbakkene ikke kommer som noen overraskelse. Jeg heller i meg litt Maxim på Skramstadsætra, bytter til pannebånd og fortsetter. Det er fortsatt motbakke til Dølfjellet,sola begynner å ta tak og himmelen er blå. Hva mer kan man ønske seg? Jo, jeg får en pekepinn på at skiene mine har dårlig glid. Jeg taper faktisk fart ned mot Dambua, ganske mye også. Kommer ikke over 36 km/t. 

Så er det opp igjen, denne gangen mot Raudfjellet, kanskje den seigeste etappen. Det er her jeg merker paradokset med skiene mine; jeg tar igjen ganske mange i oppoverbakke - som igjen drar fra meg ned mot Kvarstad. Her kommer også en annen utfordring: Det ligger ganske mye søppel i løypa, jeg tryner ikke, men får en del utfordringer med bråstopper, da energigeltuber og annet huker seg fast i skiene.

Endelig på Kvarstad - nå er det det cola og skinke som gjelder. Stapper innpå, konkluderer med at skiene har godt feste, og setter av gårde. Bakkene opp mot Midtfjellet går greit denne gangen, det er bare 5 km til toppen. Jeg kommer i snakk med en fyr fra USA, og vi holder følge til mål. Sjusjøen er som det pleier; god stemning og ny drikkestasjon. Jeg merker melkesyra i lårene, men fortsetter. Noen av heiagjengene langs løypa er noget plagsomme, det er i alle fall slik man oppfatter glade mennesker når man innser at ting ikke blir som håpet. Fra Sjusjøen går det nedover; løypene er greie, men litt løse og mye søppel i løypa skaper utfordringer. Vel nede er det bare to kilometer til mål, skiene holder fortsatt. Jeg staker meg inn, og konkluderer med at jeg er i mål. 

Vel i mål, ikke helt happy med tida.

 

En tur innom matteltet må til, før jeg setter meg på bussen ned. En dusj og en kebabtallerken senere er det bare å vente på at bussen tilbake til Nes skal gå. En ting er sikkert - jeg er på plass i 2020. Da med nye ski!

Del artikkel:


Relaterte artikler