Å være eller ikke være

Følelsen sitter ved meg som om det var en jeg prøvde å ignorere, øynene klistret i nakken min mens svetten triller nedover for den vet at jeg vet. Jeg vet at han er der, han nekter å la blikket falle, han tviholder på ukomfortabelheten min for det er det han trenger av meg og jeg gir det til ham. Han vil at jeg skal nøle, benekte meg selv de innerste, dypeste lengslene mine etter tilhørighet. Trekk deg tilbake, det er bedre sånn. Sånn ja, de vil ikke høre på deg. Det er bedre om du bare er stille, du er fornøyd med det, er du ikke. Det er aldri et spørsmål om jeg er det eller ikke, svaret er selvfølgelig.

Men jeg vil at du spør, spør meg gjerne; hva er jeg? Er jeg bare en flue på veggen, dømt til å klaskes etter så fort noen har muligheten til det fordi det som bare er det som gjør at jeg er jeg er for mye. Alt for mye, alt for irriterende, det er bedre dødt enn seg selv, levende. Er det det jeg er? Er jeg levende, venter på å dø, prøver å ikke irritere, sitte pent og stille bare for at andre ikke skal irritere seg, bli irritert så fort jeg tar mitt første skritt i rommet, lettet pust så fort jeg er ute av det. Er det det jeg er? Kjære mann, er jeg en kvinne?

Han sitter på bussen og stirrer på meg, når jeg går opp følger han også etter. Og stopp. Døren er blokkert, jeg hører ikke, hva er det han sier? Musikken dundrer i ørene mine men det er ikke så mye bass i denne sangen, blodet pumper. Svetten bygger seg opp, blikket dirrer. Jeg vil ut. Jeg vil ut. Slipp meg ut. Det hadde vært bedre om jeg var en gutt; da hadde jeg ikke måttet bli behandlet som en kvinne.

En kvinne ble jeg født og en kvinne har jeg aldri vært. En kvinne ble jeg til og en kvinne glemte jeg å være, for å unngå blikket til mannen som sitter bak meg. Lenge trodde jeg at det var meg, det er angsten, det er stresset, det er bare inni hodet. Det var bare en følelse - men faktisk var det; av. Du satt bak meg, du så jeg var en kvinne - men jeg var bare 12 år. Jeg hadde langt hår, ned til midjen, og hadde det fordi mødrene i familien kunne fortelle meg at menn elsker jenter med langt hår. Det gjør de. Mannen bak meg elsket det. Jeg hatet det. Håret ble borte sommeren før jeg fylte 13.

Håret mitt har aldri vært så langt igjen som det var før samfunnet viste sitt sanne jeg for meg; du er født kvinne, du skal være deilig for meg. Nå er du kvinne enten du vil være det eller ei. 

Jeg er kun en kvinne blant andre kvinner, vi er like, er vi ikke? Selv om vi er så ulike, vi vokser opp i det samme samfunnet, samme forventningene, samme lyster. Noen ender opp med å ikke være kvinner lenger; noen er meg. Kvinne har jeg aldri vært og kvinne kommer jeg alltid til å være.