Den unge, døde kvinne

18.nov
Den unge, døde kvinne blir poesi. Hvilke følelser vekker denne korte setning? Stiller du deg enig, intet tema passer bedre for å skrive de mest hjertesårede dikt som en ung kvinnes død, mest av alt en du kjenner selv – eller stiller du deg uenig, hvor lenge skal kvinners tragiske skjebne som offer være gunstige for menn, den døde, elskede kvinne blir en muse for sin mann for at han skal ha noe å skrive om. Denne sorgen knyttet til det som intet kan eksistere lenger er noe [jeg mener] Welhaven bruker som en metafor for sin selvuoppnåelige kjærlighet til Camilla Collett, for det var hans fetisjerende forhold til henne som hans evige sorg som stoppet ham til å aldri gjenoppta den kjærlighet Collett hadde for ham – hun visste at hun var en muse for ham, hans kjærlighet var mer som å leke katt og mus. Den unge, døde kvinne ble poesi – enda hun ikke var død.

Hva skal til for at menn skal vise respekt til kvinner, de lot dem selv ikke være i fred her til lands for 200 år siden – den gangen alt var så mye bedre. Menn må tillate kvinner å være mennesker, og en kvinne er bare en kvinne om hun er alene, gikk hun alene i Kristianias gater på 1800-tallet ble hun trakassert, beglodd og blokkert i gatene; kvinnen skal ikke fritt ferdes alene. En selvstendig kvinne er en kvinnehatende mann sin verste fiende; bare se på Napoleon Bonaparte som eksempel. Germaine de Staël var en kvinne som stod opp for sitt kjønn, selveste Napoleon spurte henne «fra hvilken tid er det, at kvinner blander seg inn i politikken?» og de Staël svarte «Siden man giljotinerer dem.», dette var nok til at Napoleon utstøtte henne fra samfunnet – hun hadde gjort nok skade. Hun var for mye kvinne. Om alle tankene hennes var like merkverdige og aktuelle i dag for feminismen er kanskje ikke sant, men hun gjorde som nesten ingen andre kvinner i sin tid og torde å stå opp for seg og sitt kjønn.

I dag, kanskje for all tid, så er hun som snakker høyest latterliggjort av de som ikke tar kvinner seriøst. Eller, de tenker ikke kvinner som på sine medmennesker, de er kvinner. Kvinner er per deres definisjon lydige kyr med kun to brystvorter som skal gjøre alt for å behage menn.

Å lese om forskjellige historiske feministiske kvinner så får jeg en del å tenke og reflektere over min egen identitet. På samme vis som Collet, Wollstonecraft, Pozzo og de Pizan så kan jeg ikke kjenne meg igjen i kvinnerollen som ble utdelt meg. Jeg vegret meg over min mor som fortalte meg at jeg må gro håret langt for det er den beste måten å sikre seg en mann på, som om en mann er sikkerheten i seg selv bare fordi han er mann! Dette skulle hun ha visst selv, hennes første mann var ikke akkurat så veldig mye å skryte av, dog hennes andre er mye, mye bedre selv med sine mannlige kvaliteter. For meg så tolker jeg ordet og identiteten «kvinne» som «behag mannen», det er et kjønn som ikke kan eksistere i betydning utenom mannen, hva faen har mannen med kvinnen å gjøre når nesten ingen kvinner kan gå ut i mørket og heller håpe på at de møter på en bjørn enn en mann.

En kvinne er en kvinne, hun behager og utvikler seg best sammen med andre mennesker. En kvinne er en kvinne, hun snakker høyt og lenge, deler informasjon med andre og vokser sosialt. En kvinne er en kvinne, hun er omsorgsfull og egoistisk, naiv og klok, usedvanlig og vanlig. En kvinne er en kvinne, hun er et menneske, hun er i live, hun fortjener å leve som seg selv bare fordi.

Jeg er en kvinne per min egen definisjon, jeg er et menneske.

Jeg er meg.