Jeg må se ondskapen i øyet

Det er uvant å skrive at jeg er i januar, fortsatt driver hjernen min å tro at vi er i desember igjen! Som om ikke jeg ble ferdig med den måneden for lengst, og gudskjelov for det! desember er ikke akkurat en måned som er som den markedsføres som, og om vi ikke får den desemberen vi ble lovet blir det bare trist. Nå er det mangelen på sne og en god familie jeg snakker om, som ikke alle har – og de man har mistet, enten av død eller krangler. Ingen jeg har kjent godt i livet mitt har dødd noen gang, det eneste familiemedlemmet jeg kan huske har dødd i mitt liv er min oldemor – fryktelig som hun var! Skremte vettet av meg når jeg var liten, og ikke gjorde det noe bedre å lære den fryktelige familiehemmeligheten når jeg begynte å bli stor nok til å forstå det; familien min var nazister, med stor N – Spesielt oldemor.
      Så begynte brikkene å falle på plass, så klart, under hele oppveksten min hørte jeg de storhetshistoriene om familien vår som var så rik! Å, vi var jo av adelsklassen! Hva i huleste skjedde med pengene? De ble veddet på på feil side, men det var ikke akkurat bare det, for min tipp-oldefar skrev bøker om nazistene som om de var mennesker med kun en annen politisk mening; de innså ikke hvor mye skade politikken deres gjorde. De brydde seg ikke. Han brydde seg ikke, annet enn sin egen rettferdiggjøring – for han ble nemlig fengslet og var redd for å bli skutt, han hadde en eller annen stor rang i militæret, jeg husker ikke hvilken.
      Et av de viktigste verdiene mine er ærlighet, jeg har ikke skammet meg over, personlig, at familien min var trangsynte, bortkastede snørrklatter av mennesker på denne jord som gjorde så mye skade – både for etterkommerne av dem og mennesker rundt dem. Ikke skal jeg skamme meg, for jeg skal ikke legge skjul på at familien min ikke ble heltene i historien – takk og lov – for det er en slags verdi vi legger i at familien vår var «the good guys», vi nordmenn er så flinke til å skryte. Vi skryter ikke av hverandre nå, vi skryter av vår utrolige innsats under krigen! Som om vi ikke slapp ekstremt billig unna, som om vi ikke sendte 770 jøder til døden, 760 døde faktisk, og som om ikke de som ble hardest rammet i Norge ikke var nordmenn, men øst-europeere. Og ikke bare det, noe som ble planlagt i Norge – av nordmenn! vårt kjære NS-parti – var et folkemord mot romfolk i Norge. Krigen ble over før de rakk å utføre folkemordet. Et punkt i vår historie som vi glemmer, for vi er for fokusert til å tenke på våre helter.
      Vi må se grusomheten inn i øynene, for de venter på at vi skal glemme. Vi skal aldri glemme. Aldri igjen, aldri måtte et uskyldig menneske dø for et ufyselig menneske med for mye makt, en empire – aldri skal vi glemme de menneskene; spedbarn, barn, ungdom, voksne kvinner og menn, de gamle – som blir myrdet i Palestina. Som er myrdet.

Fri Palestina, vi som aldri skulle glemme.