En kjønnsforvirret historie

Ved å lese om noen andres smerter over en identitet de aldri valgte å bli skammet over så skammer jeg meg over min egen skam og frykt fra min egen sannhet. Jeg er trans. Dette er en av mine største og minste sannheter, en jeg alltid prøver å skjule eller ikke snakke om med mindre jeg vet at jeg er helt trygg. Selv da prøver jeg å ikke innse det, jeg prøver å skjule meg, sier til meg selv at jeg ikke er som dem, de som blir hetset og hatet, gjort narr av. Jeg er ikke en som blir gjort narr av, jeg er bare meg. Jeg er som dem, for de er som meg, vi er bare oss. Iblant er vi usynlige, iblant er vi så synlige at vi ikke tørr å gå ut.

Jeg blir stoppet midt i en samtale en gang jeg var på en festival, jeg husker ikke hva vi snakket om, men stemningen var gøyal. Så kommer en helt fremmed dame og spør med et mot som bare alkoholen fremmer: Er du kvinne eller transe? Det evige spørsmålet stilt rett ut som jeg tidligere har blitt spurt sjenert av edrue kollegaer, før jeg blir med dem på mitt første julebord jeg noen gang har vært med på og det største samtaleemnet er rettet rundt tissen min – fortsatt indirekte, men det er det som er det store spørsmålet. Hvor stor eller liten er tissen min? Hvilke operasjoner har jeg hatt? Har jeg alltid hørtes sånn ut? Har du alltid vært så frekk, du som aldri har tenkt over at jeg ikke «ble» trans sånn at jeg kan forklare deg hvordan tissen min ser ut.

Den fulle kvinnen som spurte om jeg var en ordentlig kvinne eller en som bestemte meg for å være en fikk ikke det svaret hun ville ha. Et uskyldig spørsmål fra hennes side er en jeg har måttet svare på mange ganger. Jeg fortalte henne, med mitt eget fulle mot, at hvis hun skal stille meg slike spørsmål vil jeg først bli kjent, for jeg kjenner ikke henne, hun kjenner ikke meg.

Jeg klarer ikke å huske om jeg faktisk fortalte henne «hva» jeg faktisk er, men jeg husker at jeg sa at det ikke gjør henne noen forskjell på om hun vet det eller ikke. Det er jo sant, om jeg hadde sagt Ja, jeg er kvinne eller Ja, jeg er transe så hadde hun sikkert hatt noen oppfølgingsspørsmål eller bare gått videre, jeg visste jo fra holdningen hennes at hun ikke mente vondt, hun var nysgjerrig. Men jeg håper virkelig at nysgjerrige mennesker også er klar for et uventet svar, som om at det er veldig upassende og frekt. Litt som å forlange å vite hvor mennesker som ikke ser ut som deg egentlig kommer fra, når samtalen ikke handler om det i det hele tatt. Om jeg forteller noen at jeg er trans så er det på mine egne premisser, ikke fordi de forlanger å vite.

Jeg bryr meg lite om folk allerede har en anelse om hva jeg er, hvilken type transe jeg er, for selv har jeg forvirret andre transpersoner om hvilken type trans jeg er. Jeg er ikke av typen typisk trans, som liten var jeg ekstremt redd for å bli forvandlet til en gutt for jeg visste at det menneske jeg egentlig var ikke ville bli akseptert av de rundt meg. Jeg likte alle verdens farger men forholdt meg til rosa. Blå var den verste fargen som fantes, det var ondskapens farge som ville trollbinde meg til den versjonen av meg som verden hatet. Jeg likte også jenter, men det ville også omskape meg til mitt sanne jeg som ikke aksepteres, så jeg tvang meg selv til å like gutter fram til jeg var 20. Vel, det var noen år mellom jeg var 13-16 der jeg prøvde å akseptere at jeg likte jenter, men jeg tvang meg selv rett inn i skapet igjen og prøvde å komme ut av et annet et; Hallo, jeg heter Sean og jeg er homofil.

Jeg var overbevist om at grunnen til at det gikk så dårlig med de forrige kjærestene jeg hadde før jeg kom ut som trans-mann var at de behandlet meg som en jente, ikke et menneske. Det er så og si sant, men den største grunnen er at jeg ikke liker menn som behandler meg som noen andre enn deres venn. Det tok meg mange år å faktisk innse det, men det skjedde til slutt.

Sean prøvde å være gutten som samfunnet likte, og han ble veldig godt likt. Behandlingen gjorde ham friskere til sinns, den nye, litt mer kjønnsnøytrale kroppen likte han godt. Men nå måtte han begynne med sitt nye skuespill igjen, han måtte være en mann. Ikke like mye mann som heterofile menn, litt frihet fikk han som homofil, men det var fortsatt den ukjente viten at den egentlige jeg aldri er godtatt.

Ikke før Sean flyttet til Oslo ble hen fri, og Sean ble til Soli. Hen og hun og han og dem ble brukt det året hun bodde i Oslo, og møtte mennesker som så henne, så hen, så sjelen min bak den svake veggen jeg hadde satt opp mellom meg og alle andre. Med aksepten av mitt eget jeg våknet jeg opp en dag, som om det var tatt fra en YA roman om å like jenter, og jeg reiste meg brått opp av senga og visste med en gang at jeg alltid har likt kvinner.

Jeg var fortsatt ikke helt klar over akkurat hvem jeg var, vi lever alle i våre roller vi blir tildelt fra vi er små. Noen innser at denne rollen er helt feil, andre passer godt inni sine. Valgfri identitet har blitt det nye, skal vi velge å akseptere det som ikke kan endres? Kan vi akseptere sjela vår, den aller største sannheten, den vi ønsker så dypt at andre skal se for å akseptere oss?

Med mine 26 år på denne jord er jeg fortsatt bare i startfasen av en identitet, etter hvert er den ganske mer sikker. Akkurat nå er jeg Soli, jeg er trans, jeg er lesbisk, jeg er fysisk funksjonshemmet, jeg er gift, jeg liker å skrive og jeg er redd. Men selv om jeg er redd så kan det ikke stoppe meg fra å leve. Det eneste jeg vil er å leve og like det. Kanskje ikke hele tiden, jeg blir veldig lei av å leve. noen ganger. Akkurat nå går det bra.