Celleteori

18.02.2023, 13:46

Jeg tar nå for meg et nytt tema: hva er vi? Og jeg har en teori, blant mange, som jeg gjerne deler:

Celleteorien

Den er en vinkling, men jeg liker å tenke, så jeg slenger meg på.

Celleteorien

 

Mennesker er... mennesker?

 

Vi tror vi er intelligente, overlegene, bedre enn alt annet rett og slett fordi vi er. Vi er mennesker. Og vi er selvbevisste- jeg tenker, derfor er jeg best. Og ikke noe annet liv er av like stor betydning.

 

Om vi studerer cellene i vår kropp og sammenligner med hva vi gjør, som selvfølgelig ikke er på samme nivå som oss, kan verdensbildet vi har av suvernitet ta en annen vending.

 

Om en celle i min kropp fikk et virus, eller en parasitt, som fortsatt og spre seg og borre seg inn i cellen- som vi f.eks gjør når vi borrer etter olje. Om den spiste på cellen, men også seg selv og alt rundt den- og den sprer seg. Jeg ville ikke ønsket ha menneskeheten rundt cellen min, aka kloden om man vil sammenligne. Vi er litt som en kreft som klorer seg fast, sprer oss og skader omgivelsene.

 

Tenk deg at jordkloden er en celle. Og at vi har utviklet oss til parasitter. Og vi klorer oss fast, koste hva det koste vil. Noen mennesker liker tanken på en gud, en overordnet kraft, så jeg skal underholde den tanken: hva om vi er en celle i guds kropp- hvorfor faen meg ga han oss fri vilje? Vi dreper heverandre, jorden og vi søker ut etter andre celler? Og når vi finner tegne på liv, utenfor den cellen vi bor på? Er det da spredning?

 

Jordkloden ønsker ikke bli borret, forurenset og behandlet som den er ubetydelig. Men vi miner, vi graver, vi forurenser, vi eksisterer. Eller... vi velger å ekistere på en måte som er skadelig for miljøet, cellen vi bor på. Vi er, tross alt, suverene. Og ingenting skal stå i veien for oss.

 

Om jeg observerte, i et mikroskop, lignende adferd på en celle i kroppen min ville jeg blitt redd. Kanskje er vi også bare en del av en celle? Vi tror vi er intelligente, men vi ødelegger alt vi kommer over og hverandre. Kan vi redde hverandre? Miljøet? Cellen vi bor på? Vi kan. Men vil vi? Hva vil vi ofre om vi selv lider? Kanskje finnes det en celle i kroppen min med lignende parasitter som tenker det samme, men jeg kan ikke ta hensyn til dem selv om de er såkalt intelligente. Jeg vil overleve, og jeg vil ikke de skal gjøre som de gjør og jeg kan ikke ta hensyn til at de har identitets problemer, tenker fælt, men fortsatt ødelegger seg selv og sine omgivelser. Jeg vil bare ha dem bort.

 

Er det verre om vi vet hva vi gjør, men fortsetter? Dyr vet ikke. Vi vet. Kan vi stoppe?

 

Det eneste tegnet vi finner på liv før oss er dinosaurer. Det døde 3/4 av vår befolkning under svartedauden, men det finnes lite beinrester. Dinosaurerskjelletter, når de ikke blir til olje, kan vi finne. Det synes vi er veldig kult. 2000 år tilbake, 500 år siden? Sjeldent. Men dinosaurer er kule.

 

Det var planteterene vs kjøtteterene og nåde det som kom i veien. Planteterene støvsugde overflaten for biologisk materie. Kjøtterene prøvde spise denne skadelig tingen. Men når planeteteren vant, alt på overtflaten var spist opp og de døde ut...

Kunne de kjøttene overlever på rester?

 

Så tiden er inne for de som gjemte seg, det som overlevde. Primater. Planter eller kjøtt? Ja takk- begge deler! Omnivorse. Vi spiser både planter og dyr, slik at sånt ikke skjer igjen. Det er ikke bra og være enten eller. Og etter en stund klarte en av artene, fordi vi var mer ja takk- begge deler, å utvikle oss. Hjernen økte i masse og nevroner fikk sjansen til å utvikle seg i et helt nytt tempo. Til sist var det en art som klarte dette mye raskere enn de andre. Mennesket oppstod som siviliserte når vi slo sammen to steiner og skapte en gnist- og annerkjente det. Som første, som vi vet om, art som noensinne er istand til å se utenfor egoet og bruke omgivelsene bevisst. Hurra. Vi har bare en kurve oppover nå for oss selv.

 

Stein er det første vi prøver bruke til noe nyttig. Funker fint for å hakke på kokosnøtter eller som pilspiss. OK, neste er når vi skjønner hvordan ting faktisk fungerer sammen. Så vi fuser forskjellige ting og får... BRONSJE. Wow, kult, det er jo mye bedre enn råmateriale stein. Men hva om... JERN?

 

Og sånn går jo dagan. Nye ting med tusenvis av års mellomrom. Når vi levde med jern som det største så, når man ser tilbake, synes noen kanskje det var litt primitivt. Men det var virkeligheten. Så kom teknologiens tidsalder. Og der hoppet vi langt over jernet. Kanskje sånn som steinalderen førte til sammenslåing av elementer og syntes det var helt merkelig og uforståelig denne bronsealderen. Umulig. Men her er vi nå. Hadde du spurt noen for 100 år siden om de kunne sett for seg å alltid være tilgjengelig, alt du trengte i livet var en håndholdt skjerm og det var livet ditt? Hen hadde sannsynligvis blitt anbefalt psykriatisk sykehus og lobotemering.

 

Så vi utvikler oss. Det største offeret er ikke oss, men den jorden vi bor på. Vi forursenser overflaten, vi har insekstrepende midler, vi regulerer jakt- alt for å holde naturen i sjakk slik at vi selv kan leve på best mulig måte. Ingen vil ha en ulv i nabolaget, selv om den alltid har vært der. Ingen vil ha mygg. Ingen vil ha insekter egentlig. Så vi sprøyter, vi dreper. Ikke i guds navn, men menneskeheten. Vi er, derfor er vi best, og fuck alt annet. Hvor lenge kan vi fortsette uten konsekvenser?

 

Tilbake til celleteorien.

 

Vi tror vi er intelligente. Vi har empati og vi prøver eksisere og samarbeide med hverandre. Allikevel er vi grupperte og liker ikke at noen som er annerledes kommer inn å vår sfære. Like mennesker leker best. Vi annerkjenner andre mennesker som har det fælt, vi føler med dem, men vi vil helst ikke ha dem i nærheten- om vi kan velge. Vi liker stabilitet, det samme som alltid, kontinuitet. Hvor ofte tar noen å setter på en ny cd plate, en random spotify liste, nye ting du ikke har forhold til? Neh.. vi liker det samme gamle på fritiden vår. Trygghet. Også plutselig kommer det noen som er annerledes. Som ikke har samme rammer. Som ikke tenker likt som deg og de rundt deg. Hva gjør du nå? Vil du ikke bare leve happy i miljøet du er i? Vil du ønske et annen menneske velkommen? Eller vil du bli usikker, redd og mister den vanlige hverdagen og må forholde deg til noe som får deg til å bryte ut av det du trodde var normalen?

 

Det fantes grenser og regler i gamle dager som forhindret innvandring av andre levesett og kulturer. Like mennesker leker best. Og sånn er vi vel? Vi liker ikke forandringer. Og vi graver oss ned i cellen vi bor på, ignorer alt på overflaten og hverandre. Og sånn går nå dagan.

 

Hvor lenge vi kan fortsette å være selvbevisste parasitter? Så lenge vi kan. Meningen med alt er ingen gud, det er ingen rettferdighet, det er ikke engang overlevelse. Vi eksisterer, derfor skal vi fortsette med eksistens og utvikling. Koste hva det koste vil. Vi er best, faen ta cellen vi bor på og alt annet.

 

Jeg håper aldri kroppen, en celle i den, får intelligent liv. Hver gang jeg får en kvise- kanskje er det noen som sender atomvåpen, inne i meg, på mikronivå? Er vi bare en parasitt på en celle? Hva om kroppen vi er en organisme i vinner? Vi vil jo ikke dø så.. Det fantes ingen vaksine, foreberedelse mot oss. Og vi herjer på jorden uten betydelig motstand.

 

Hva skjer til sist?

Del artikkel: Del på X

Relaterte artikler