Hei bloggen <3 <3 <3
Jeg har lest det er sånn man sier når man blogger. Jeg får litt bismak i munnen av det, så skal finne på en bedre start neste gang.
Så. Jeg fortsetter å tenke fælt, som vanlig. Og mens jeg sitter å planlegger mitt neste tema for bloggen, ble det nevnt at jeg fremstod som noe “mannefiendtlig” i mine siste to innlegg. Jeg leste dem om igjen og.. ja, jo, var kanskje ikke det mest positive jeg kunne skrevet om den mannelige befolkningen. Det var ikke min intensjon i det hele tatt, da jeg faktisk synes de også er noe av det mest fantastiske i hele verden. Jeg synes alle mennesker er utrolig skapninger.
Jeg skal ikke unnskylde at vi alle tar rare avgjørelser noen ganger. Denne gangen funderte jeg over historie og dumme avgjørelser gjort av menn litt mer enn ellers- så ja, det kan ha virket litt... ensidig. Jeg ble bare veldig frustrert av religion, folks som setter fyr på sitt eget hår og okseløp. Hvorfor forkorte vårt eget liv og begrense det uten å få noe igjen for det?
Det er ikke “bare” menn som tar idiotiske avgjørelser. Mennesker tar idiotiske avgjørelser. Jeg vil bare få oppklart at jeg synes ALLE mennesker er like dumme og fantastiske.
Sånn, ferdig med det, og tilbake til det jeg hadde tenkt å skrive om:
Arv og miljø og heksebrenning
Jeg tror alle mennesker er i stand til å begå de verste grusomheter.
Dette er derimot farget av miljø, stort sett. Om omgivelsene dine sier det finnes hekser og skaper en frykt i deg for dette, en altomslukende ustoppelig frykt foret av redsel, fremmedfrykt og dine medmennesker- da er du kanskje villig til å brenne noen for å få det bedre. Om omgivelsene dine er farlige, om levestandaren er dårlig og folk rundt deg oppfører seg på en bestemt måte farget av dette, da er det veldig lett å bli assimilisert til å oppføre seg på samme måte. Før du blir sendt ut i krig trodde du nok aldri du kom til å drepe noen. Men nå forventes det, og om de rundt deg er blaserte vil du ikke være dårligere. Så du dreper og jo mer du dreper og omgivelsene dine forventer det, jo mer mister du den du var og til sist er du en del av troppen på godt og vondt. Kanskje gjør du mer ting du aldri trodde du kunne. Voldtekt, tortur- du ser ikke lenger på fienden som mennesker. Du eksisterer i øyeblikket, for du kan dø når som helst. Og hva skjer med et menneske da? Om vær dag kan være den siste? Er det plass for anger, empati- en selv?
Omgivelser er med på å forme mennesker. De sier arv har noe og si, og det har de rett i. Men kan alle mennesker begå grusomheter, eller er det noe i DNA som stopper oss? Omgivelser er en avgjørende faktor. Og jo verre omgivelsene er jo mer mister vi det gode i oss. Evnen til å bry seg om andre og seg selv. Livet handler om flykt, frykt og overlevelse- koste hva det koste vil. Gjenger dannes og skaper en følelse av tilhørighet. De beskytter deg mot det som statsmaktene ikke klarer gjøre for deg. Du får en hjelpende hånd, noen som er i samme båt, kameratskap, selvtillit og dere er flere som jobber for felles mål som vil øke levestandaren og tryggheten. Om noen som ikke er i gjengen står i veien, vel...
Om du har en ok levestandard er det rom for å blomstre som menneske. Det er ikke lett å gjøre det samme når du er for opptatt med å overleve. Å blomstre som menneske, det er å kunne se ut av seg selv og til sin neste. Det er å gjøre gode ting for en selv, sine medmennesker og omgivelsene. Ikke flykte i rus, stjele lommeboken til noen for å få råd til mat eller kaste søppla ut av vinduet fordi alle andre gjør det samme og ingen bryr seg.
Et samfunn i utvikling mot bedre levestandard for alle, demokrati, likhet, frihet og medmenneskelighet vil sannsynligvis føre til at mennesker vil oppføre seg annerledes enn om det var motsatt. Det kan fort snu om noen blir tatt ut av de omgivelsene og plassert enn annet sted og visa versa. Fysisk og psykisk trygghet stopper oss fra å være barbarer. Vårt DNA, vår fysiske arv, er intet hinder. Vårt miljø er derimot en kritisk faktor.
Alle mennesker er istand til å begå grusomheter, men det avhenger sterkt av omgivelsene.
Vi er også i stand til kjærlighet.
Den er ikke alltid størst av alt, men den kan bli det om forholdene ligger til rette. Og når mennesket har overskudd til å leve finnes det ingen grenser for hva vi kan få til. På godt, og ondt, men forhåpentligvis mest godt- det er fortsatt avhengig av menneskene rundt deg og dine omgivelser. Å leve, ikke overleve, er en kamp vi alle kjemper. Og samfunnet er i kontinuerlig utvikling. Alt vi kan gjøre er å håpe det er til noe bedre og prøve, tross alt, å bry oss om hverandre.
Vi er alle bare mennesker.
