For ca.. halvannet... år siden lagde jeg en mappe på min PC. Den mappen het "Jeg har en drøm". Og her har jeg skrevet ned tanker og filosofi siden den gang. Jeg gikk inn på mappen og så tilbake på tidligere nedskrevne notater og fant denne. Tittelen var "Skjeggemannen" og var om en drøm jeg hadde. Og siden vi lever i nostalagiens tidsalder vil jeg dele den. Den var faktisk litt interessant. Jeg tror ikke på noen overordnede krefter. Jeg tror på det jeg kan sanse og erfare. Jeg sier ikke at det ikke finnes noe mer, men jeg tror det når jeg ser det. Denne drømmen var derfor litt spesiell.
Jeg hadde en drøm;
Jeg hadde en lang samtale med Gud i natt. Ikke spør hvordan det kunne skje siden jeg ikke definerer meg selv som en stor tilhenger.
Jeg fikk han endelig på tråden og jeg spurte om han kunne trykke på en knapp og gjøre livet mitt lett. Om han kunne fjerne utfordringene mine ved et enkelt tastetrykk. Han sa at ja, det kunne han. Og han lovte gjøre dette.
Så gikk det to uker og jeg følte ingen forandring. Da jeg konfronterte han med dette sa han det var fordi han ikke hadde trykket på den allikevel.
Jeg spurte- "Hvorfor ikke?". Han sa det kostet for mye. -"For hvem?" Spør jeg da. -"For alle andre og meg selv", svarte Gud.
-"At jeg gjør deg frisk og glad og tilfreds... Det kunne jeg i teorien gjøre med alle", sa Gud.
"Alle har en knapp som gjør dem lykkelige og som hvisker ut alt som heter arv og miljø. Trykker jeg på din knapp, derimot, så vil jo alle andre det samme. Og du vil faktisk bare eksistere i en tilstand av evig lykkerus. Og om jeg trykker på denne knappen blir alle mennesker like og bor i store slott og de er lykkelige. Fortjener du det? Hadde ikke jeg fortjent det samme, eller alle andre?" - sukker han og ser ut i rommet.
-"Men det finnes ingen sånn knapp for meg. Og du er ikke noe mer verdt enn dine medmennesker. Du fortjener det samme som dem. Et liv og de lidelsene dette livet innebærer, for det er det som er livet. Følelser og muligheten til å føle. Også er jeg litt sur fordi jeg selv ikke har en sånn knapp jeg bare kan trykke på."
-"Så slutt å be. Jeg kan og vil ikke gi deg noe. Jeg elsker deg, men slutt og mas. Og lev livet med de kortene du har blitt tildelt og fått uten noen magiske løsninger. Gjør mot andre det du vil de skal gjøre mot deg. Og ikke glem og gjør mot deg selv det du ville gjort mot et annet menneske. Også ses vi forhåpentligvis i himmelen og kan ta oss en øl der. Eller ikke, siden jeg er ganske opptatt med å bekymre meg over barna og mine og ikke gripe inn."
Artig skrue, han skjeggete mannen der oppe. Men joda, noe rett er det i det. Livet er lidelse, som buddismen sier. Men det er også kjærlighet, glede og lykke. Og alt ville blitt hvisket bort om jeg ble evig lykkelig. Evig lykke er, ifølge religion, himmelen. Men det er ikke livet, å leve.
For å leve er ikke lett. Jo mer man lever, derimot, jo mer setter man pris på det som er godt.
Jo mer kan man observere omgivelsene og annerkjenne dem og de som er rundt en, jo mer lever en. I himmelen så bor vi alle i store slott og har ingen negative følelser. Vi eksisterer i konstant lykkerus. For mange er dette drømmen. Ofte for meg og. Men når jeg tenker etter- er det det jeg vil gjøre resten av min eksistens? Konstant lykke? Finnes det i det hele tatt- og er det isåfall noe å trakte etter, i det lange løp? Eller trenger vi lidelse for å sette pris på det gode? Hvem vet.
Artig drøm var det ihvertfall.
Gjør mot andre det du vil de skal gjøre mot deg. Og ikke glem og gjør mot deg selv det du ville gjort mot et annet menneske.
