De gamle

14.04.2023, 17:16

2 kommentarer

De gamle

Du har sikkert sett en gamling før- kanskje også møtt en! Utseendemessig kjennetegnes de ofte med grått hår, lutt gange eller gåstol, en eim av kamferdrops og briller. Om du skulle være så heldig å komme i prat med en går det ofte på været, sykdom og lokale begivenheter som at de bygger parkeringshus ved siden av, noen har kjørt over gressplenen med bil eller at det er ekstremt mange hunder som tisser på blokka for tiden.

På den annen side har jo de fleste av oss et litt nærmere forhold til denne utdøende generasjonen. Mange av oss har vokst opp med besteforeldre. Og uansett om de bare var i 40-årene da vi ble født så havnet de alltid, automatisk, i kategorien “gamle”- og det ble de jo også etterhvert. De var vel hva man kan kalle “tidløse eldre”, dømt til evig alderdom (i våre øyne). Alt de sa ble sett på med respekt, vantro, tålmodighet og en god dose humor. “Det er viktig å vaske bak ørene”, “Når jeg var ung kostet kroneis 1 kr!”, “Hvordan virker internett”, “Fetter Per sa telefonen min ikke virket så bra fordi jeg ikke har 3g (uttales “trege”), men jeg er jo ikke treg jeg da!”. Ikke en dag går med uten at jeg savner mine. Jeg var lenge overbevist om at min bestefar levde på dinosaurenes tid og spurte han ofte hvordan det var. Han påstod det ikke var tilfellet, men jeg visste bedre... Han var jo den gamleste personen i verden, så selvfølgelig visste han hvordan det vår å leve med T-rexer. Jeg trodde ikke på at dette ikke var tilfellet. Så jeg spurte han om det hele tiden. Og ingenting kunne overbevise meg om noe annet!

De eldre idag klarer seg mye alene. Ikke alle har behov for daglig oppfølging/hjelp. Mange har et sosialt nettverk som tar seg av ting som handling på en dårlig dag hvor isjasen er spesielt ille, spør om det er noe de trenger når minstepensjonen ikke dekker strømregninga og medisiner inntil frikortsgrensen er nådd (forhåpentligvis neste måned) eller medisinene ikke er på blå resept. De tar kanskje med den gråhåret ut for å få farget håret i en litt annen gråsjatering, og det er noe den gamle kan leve på i ukevis- det er jo ikke noe som skjer hver dag og stort sett går dagene kanskje alene. Kanskje lurer de på om den gamle har det bra, der hun sitter å ser tankefull ut og har en tåre i øyekroken. Og kanskje har det sosiale nettverket mulighet til å bry seg . Om det eksisterer. Eller ikke. Ofte er de gamle ensomme, dessverre. All my friends are dead, er en sangtekst som popper opp i hodet mitt.

Den eldre garde er sta. De holder stand; tross inflasjon, internett, isjas eller pest, forandringer som rokker ved deres verdensbilde (det finnes mer enn TO kjønn!?!) og ungdommen nå til dags.

Helsen er en ting. Kroppen har begynt å takke for seg. Jeg tror ikke det finnes en person over 85 som ikke tar en eller annen form for tilskudd være seg vitaminer eller medisiner. Bortsett fra min ene bestemor, men hun er død nå så hun teller ikke (rest in pieces – hun ble kremert) (Jeg bare tuller, jeg savner deg hver dag <3).

Uansett, kroppen sier at den ikke vil mer. Du har levd lenge nok, så nå tar vi liksågodt å angriper oss selv i tillegg til å ikke gjøre jobben vår! Ond kropp, egentlig.

Så de gamle får kreft, gikt, isjas, tarmproblemer, hemoroider, sår som ikke vil gro, tenner som verker, leddsmerter, pest og kolera og gudane vet hva- alt mellom himmel og jord som eksisterer. Hadde de vært mer mobile er det sikkert de som hadde plukket opp covid og apekopper.

Den psykiske helsen farges av smertenivå, erfaringstraumer, økonomi, sosial nettverk eller fravær av dette og tanken på at de snart skal dø.

Men, de holder stand så godt de kan. Noen er så heldige at de stort sett klarer seg selv fram til de dropper død foran peisen, noen får de begrensede tilbudene kommunen kan stille opp med som daglig medisinutdeling og sårstell og andre er så heldige at de får tilbringe resten av livet sitt på en insutisjon. Wehee!

De gamle har alle hatt unike og lange liv. Og de lever enda, tross alt. Hver person som har klart å overleve i verden frem til nå, når hoftebrudd blir en årlig begivenhet, fortjener all respekt. Uansett hva de har gjort eller hvordan de har klart det, kudos, det fortjener å feires. Hver dag burde være en fest. De har klart seg så langt, nå skal de få lene seg tilbake og høste livets frukter i fred og fordragelighet mens de forbanner ungdommen som subber over fotgjengerfeltet foran utrykningsbilen. Det har de fortjent. Om det bare var så vel.

Gamlehjem- der vi putter den døende generasjon i påvente av død. En vei inn, ut går bare ifølge med personalet eller om de ber om lov først. Eller i en kiste. De får ikke bestemme hva de vil ha til middag eller lage den selv. De får ikke gått på toalettet om natten fordi de ikke vil forstyrre personalet som har nattevakt. Kanskje tisser de på seg da, men det er bedre enn å være til bry og de trodde de kunne holde seg. Stolte er de- disse gamle. Men nå sitter de der om morgenen, dekt i urin, og en stresset morgenvakt risikerer å si noen ufine gloser. Auch. De får ikke stelt håret, de får ikke handlet hva de vil. De får ikke bestemme hva de skal ha på seg. Trenger de hjelp er den en knapp unna. Men det er kjedelig å være den damen som maser hele tiden, selv om smertene er så sterke at de ønsker døden velkommen og de savner mamma.

De er ikke fri, som de en gang var. Det er veldig lite de har mulighet til å bestemme selv. Dagene tilbringes ofte på rommet med tv og kryssord for de spreke. Det finnes et fellesarealet hvor NRK står på og det er en slags samling når søndagsgudstjenesten vises. De som sitter i fellesarealet er ofte de som er blitt tvunget ut av personalet som mener de har gått av litt nye inntrykk. Interiøret og folka er de samme, inntil de enten er døde eller har sluttet. Dagene er like, det skjer sjelden noe nytt eller spennende. Maten er monoton og smakløs så den passer for enhver smak eller mangel av denne sansen. Ah, gleden av å være så heldig å havne der å bli tatt vare på resten av livet uten å trenge gjøre noe selv. Enhver eldre persons drøm.

De gamle er mennesker som har levd et rikt, langt og utfordrende liv- og lever enda. De er fulle av erfaringer på godt og vondt, kunnskap og historier som kan få håret til å reise seg på ryggen til noen og forbløffe den ivrigste studenten av hva det en skulle være. Kanskje er noen av dem litt snodige, hvem hadde ikke blitt det etter alle disse årene, men det er et faktisk menneske bak alle rynkene. Et mennesket med tanker, følelser og behov. Behov får å bli sett, hørt og få hjelp når det trengs. Ressurser går ofte til ungdommen og de yngre, for de har en sjans til å få noe mer ut av livet. Vanskelig å rettferdiggjøre hvorfor Olga på gamlehjem på Toten skal få tilbud om fritidsaktiviteter, kurs, kultur, livsforbedrene tiltak og lignende når Kurt Kåre kan få sjansen til å slutte med narkotika og begynne på stuider istedet. Ressursene går til de som har en fremtid.

Nei, de gamle er en døende generasjon. De har ikke mye å se frem til. Jeg skulle ønske det fantes bedre tilbud for dem, der de sitter å råtner på en instutisjon. Noede kunne glede seg til, noe å se frem til. Øyeblikk av lykke, latter og medmenneskelighet. Dessverre er ikke eldreomsorgen fokusert på livskvalitet. Kun overlevelse. Frem til den gamle dør. Og sviskekomplott, søndagsgudstjeneste og... overleve, enn så lenge. Alle vet hva som kommer. Og det er bare å holde ut. Eller ikke. For det er det som er virkeligheten for mange eldre. Overleve.

Vi har ikke aktiv dødshjelp, så foreløpig hjelper vi dem ihvertfall ikke aktivt med å nå målet deres. For hva har de å se frem til, annet en en forhåpentligvis smertefri død? Vi prøver ta vare på dem så godt vi kan den tiden de har igjen. Gjør vi ikke?

 

Gjør vi ikke?

Del artikkel: Del på X

Relaterte artikler