Klimakvoter, tomatsuppe og økoterrorisme
Så, når du trodde verden begynte å stabilisere seg og du ble lullet inn en falsk illusjon av fred og fordragelighet, så du plutselig noen sprekker i glasshuset. Det startet kanskje med at du skulle dra på et museum..Du unnet deg en tur ut i samfunnet for å se hvordan folk i gamledager hadde det, ivertfall på papiret. Forhåpentligvis bedre enn deg, dog tvilsomt, siden gamle dager hadde lavere levestandard, sykdom, krig og tyranni- det er vi visstnok forbi nå, moderne mennesker som vi er.
Så viser det seg imidlertid at hovedattraksjonen, et eldgammelt maleri av en eller annen nå død kunstner, var stengt ned. Fordi noen hadde kastet tomatsuppe og potetstappe over hele greia. Det var litt kjipt for deg, men veldig kjipt for historien- vi har nå mistet en uttrykksmåte fra tiden før internett og meninger ble delt konstant. Vi har kanskje noen få håndmalte bilder, og nå er de dekt av middagsrester. Hvorfor? Ifølge de som gjorde det- fordi vi bryr oss mer om gammel kunst enn klima. Hva?!
Du kildesorterer, panter, kjøper økologisk når du har råd og flyr ikke privatflyet ditt i tide og utide. Hvorfor mistet du nå muligheten til å se kunst på ekte, tenker du kanskje? Jeg tenker at historie er viktig. Både for å hindre gjenntagelse av idioti, men også for å lære om hvordan samfunnet har utviklet seg. Nå har derimot noen klimaaktivister tatt et aktiv valg for og på tross av deg uten å spørre. Om de brukte mer strøm og klimautgifter på å koke den fordømte stappen, ta bussen til museet og bli forfulgt av et intrikat rettsvesen og med mange utgifter for samfunnet, det er bagateller. Du skal lide, historien skal lide- bare så du får bekreftet at verden er et kjipt sted.
Så tilbake til illusjonen av fred og fordrageliget. Var verden bedre før? Følte du at ting begynte å falle på plass i livet ditt? Begynte du endelig å få orden på økonomi, levde uten krig og endelig hadde fått kjøpt deg en god bok (som du nå kunne sette pris på), satte deg ned i godstolen for og lese den og... BAM. Det ble mørkt. Hva nå?
Noen hadde skutt i stykker trafostasjonen i nærheten fordi strøm er en ufin ting for klimaet. Nå må all maten i kjøleskapet kastes, heisen virker ikke og de med handikapp får ikke hentet medisinene sine i tide. Små barn får ikke morsmelkerstatning varmet opp og du får ihvertfall ikke lest boken din. Om du kunne tent et lys og lest, så har du kanskje mistet noe av lysten nå. Hvorfor du må lide? Kanskje kastet du korken på colaflasken istedenfor å putte den på flasken, når du PANTET den, noe du vanligvis ikke glemmer fordi det ofte fører til mer søl i posen med flasker, men du ante ikke hvor du hadde lagt den. Shaaame on you!
Ok, vi er ikke perfekte, vi mennesker. Mange gjør på langt nær nok for seg selv, andre og miljøet. Og det er noe vi bør jobbe med. Derfor finnes det f.eks noe som heter klimakvoter, som rett og slett hindrer oss som nasjoner å produsere for mye skadelig ting for natur og menneskeliv. I I-land har vi klart å gjøre avfallet og industrialiseringen mer miljøvennlige og vi outsourcer gjerne de skadelig oppgavene til andre land. Ute av syne, ute av sinn. Våre hender er grønne. Vi klarer tilogmed å spare miljøet ved å ikke engang oppfylle klimakvotene våre, så vi henger dem på veggen og tenker stolt på hvor flinke vi er... eller?
Vi selger dem til land som ikke har mulighet til å grønnvaske seg like effektivt.
Så hva har vi spart? Egentlig? Det henger derfor ikke ubrukte klimakvoter på veggene og verden produserer like mye dritt.
Selvfølgelig skal klima tas vare på. Jorden er vår livsåre og den MÅ tas bedre vare på, siden vi mennesker oppfører oss som en aggressiv kreftform mot den og hverandre. Hva som skal til-
er det så enkelt som at vi vanlige dødelige blir mer bevisste på den døende jorden og blir flinkere til å gjøre bevisste valg som panting, resirkulering, kutte ned på kjøtt og ta mer kollektivt?
Eller er det de store fabrikkene, industrialiseringen, jakten på råressurser og krigføring som er de største synderene? Spiller du egentlig noen rolle i det store og det hele?
Du funderer kanskje på dette da du går tilbake fra det stengte museet gjennom parken, og statuene er sprayet med rødmaling. Noen sa du brydde deg mer om kunst en naturen, selv om du kanskje gikk gjennom parken for nettop å beundre Guds skrapeverk av grønne omgivelser du så sjelden har mulighet til å oppleve på nært hold. Du ser en tom flaske, plukker den opp og setter den ved søppelkassen så en fattig stakkar kan pante den for ressurser, om hen finner den i tide. Er jeg synderen?- tenker du, og puster inn en vond lukt av cellulose fra over sundet. Ah, du glemte det var tirsdag. Nå skal du hjem til mørket, siden noen bestemte for deg at strøm var en luksusvare du kan leve uten. Utflukten for å rømme fra ditt stakkars liv ble ødelagt av noen som bestemte at historie ikke var verdt noe. Du skulle ønske du hadde tatt deg tid til å se "Mona Lisa" tidligere, men sånn er det nå bare. Historien, bildet og hva det enn betydde, er borte.
Du hører en merkelig lyd over deg. Ah. Du glemte det var krig et lite øyeblikk. Bomben treffer blokken du bor i og du kan ikke annet enn å le. Livet er veldig menigsløst og besynderlig, så lenge det varer, og absurditeten i alt treffer deg som lyn fra klar himmel. Håper den lokale tiggeren fikk tak i flasken du satte fra deg, ihvertfall, med eller uten kork...
Jeg synes vi alle bør bry oss. Men hvor går grensen?
