"Håll till höger!"

Krigerkongen Karl XII ønsket tidlig på 1700-tallet at Sverige skulle innføre høyrekjøring.

Det har nå gått drøye femti år siden Sverige innførte høyretrafikk. Det skjedde klokka 5 søndag morgen den 3. september 1967. Hadde krigerkongen Karl XII fått det som han ville, hadde svenskene hatt høyrekjøring fra år 1715. Fremdeles må rundt 35 prosent av verdens befolkning forholde seg til ferdsel med motorisert kjøretøy på «gærne sida» av veien. (Fra vår side sett).

Etter at i en årrekke ha bidratt til at antallet enker og faderløse i Europa hadde økt betraktelig, måtte den krigerske svenskekongen innse at hans etter hvert fåtallige hær måtte hvile. Etter det forsmedelige tapet ved Poltava i 1709 kom han seg med 1.300 mann til Bender, i det osmanske riket, altså Tyrkia. Her tok sultan Achmed imot dem som ærede gjester. I over fem år levde de her i gode kår. Karl ventet på nye tropper fra Sverige og på et forbund med tyrkerne mot russiske tsar Peter. Men det ble uår i Sverige. Hungersnød og pest førte til at en tredjedel av befolkningen bukket under, og ingen nye soldater kom.
De svenske «gjestene» begynte etter hvert å tære hardt på sultan Achmeds statskasse, og tyrkerne ønsket dem ut av landet. For å gjøre en fem-årig og infløkt historie kort, brøt den svenske leiren opp og begynte hjemreisen den 20. oktober 1714. Da var det drøyt fire år igjen til hans liv bokstavelig talt ble blåst ut ved festningen i Halden. For øvrig forlot han sin fødeby Stockholm som 18-åring i 1700, og han kom aldri tilbake dit.

Skattereform og trafikkregler
Hva har nå alt dette med høyre- eller venstrekjøring å gjøre? Jo, Karl XII var jo tross alt Sveriges monark, eneveldig sådan. Som konge hadde han også et visst ansvar for hva som skjedde innenfor sitt lands grenser. Han var heller ikke en mann som lente seg bakover og tvinnet tommeltotter i påvente av flere kriger å glede seg over. Han måtte lage nye lover! Det ble mange av dem. Problemet var imidlertid at det tok sin tid å få dem fram til myndighetene i hjemlandet, og de gjorde nok stort sett hva som behaget dem med en konge så langt unna. Det ble naturlig nok et ramaskrik da kongens reform om allmenn selvangivelse skulle innføres. (Som det aller første land i verden, dessuten). Karl mente at skattesystemet var urettferdig fordi de rike slapp for billig unna. Hans krigføring kostet også penger. Skrikene ble om mulig enda mer høylydte da hans kurér la fram kravet om at kronen skulle kreve inn en prosent i skatt av alle borgernes formuer. Hans offiserer i Bender foregikk med gode eksempler og leverte inn sine selvangivelser. Hvem skulle vel trodd noe annet med kongen selv i umiddelbar nærhet?

Nå kommer vi endelig til saken. Karl krevde at Sverige med umiddelbar virkning skulle innføre høyretrafikk. Han mente at det ville være svært praktisk om alle kjøretøy i alle land holdt seg på samme side side av veien – nemlig høyre. Det var i forbindelse med samordningen av postvesenets og gjestgiverienes virksomhet at dette med høyrekjøring kom inn i lovteksten: «Mötes Extra Posterne wika de för hwar annan utur wägen till höger.» Videre het det at på ekstra smale veier og bruer har den posttransport som først blåser i hornet førtur. Men loven om høyretrafikk ble ikke gammel i Sverige. En ny forordning av 1734 slo fast: «När resande eller farande i Städer eller på Landet mötas böra de til hwar sin wänstra sida således wika, at de hinderlöst kunne komma hwarandra förbi.» Den som brøt loven måtte bøte med ti daler sølvmynt.

I 1906 kom Sverige første forordning om automobiltrafikk. Den sa imidlertid ikke ett ord om på hvilken side av veien folk måtte kjøre. Det sto bl.a.: «Att vid möte och när körbanan ej kan fritt överskådas hålla till vänster samt att hålla till höger, när annan trafikant förbiköres.» Etter den 3. september 1967 heter det i den svenske veitrafiokkloven: «Möte med annan vägtrafikant än gående skall ske till höger. Omkörning av annen vägtrafikant än gående skall ske till vänster.»

Lett å få tak i sverdet
Det er en grunn for det meste – også dette med trafikkregulering. Og historien strekker seg langt tilbake i tid. I en offentlig forordning i år 1300 slo pave Bonifasius VIII fast at alle pilegrimer som beveget seg til og fra Roma skulle holde seg på venstre side av veien.
Opp gjennom middelalderen var dette med å bevege seg på venstre side av veier og stier, enten til fots eller til hest, med eller uten vogn, av rent praktisk karakter. De aller fleste mennesker er høyrehendt og man visste aldri hvilke hensikter de møtende måtte ha. Derfor var det altså mest praktisk å ha sverdhånda ledig. Etter hvert som ulike typer hestetransport økte, var det naturlig at både kusk og kjerre holdt seg til venstre. På den måten var det lettere å bruke pisken – med høyre hånd.

I 1794 innførte Frankrike den første loven om høyrekjøring, noe som snart spredte seg rundt om i Europa i takt med Napoleons erobringer.

I dag gjelder venstrekjøring stort sett i land som kulturelt eller historisk er knyttet til Storbritannia. I Europa er det venstrekjøring i Irland, Kypros og Malta. Ikke Gibraltar der en har funnet det mest praktisk å ha samme regler som nabolandet Spania,til tross for den britiske tilknytningen.