Dramaet på Kinnekulle

Det var et slikt fly som krasjlandet på Kinnekulle den stormfulle augustnatta i 1944. En Lockheed Lodestar, flyet som ofte ble brukt av norske motstandsfolk mellom Bromma i Sverige og Leuchars i Skottland.

Sent på kvelden den 28. august 1944 gikk et kurerfly opp fra Bromma flyplass ved Stockholm. Flyet var en Lockheed Lodestar og målet var Leuchars i Skottland. Ombord var 15 norske motstandsfolk, men de kom aldri fram til bestemmelsesstedet. Den 30. august kunne Skaratidningen melde at «en fruktansvärd flygolycka inträffade natten till tisdagen på Kinnekulle.»

Da flyet nærmet seg Vänern, måtte det snu på grunn av problemer med radioen. Sikten var også svært dårlig, med en antatt skyhøyde på knapt 40 meter. På grunn av alt dette valgte flyplassledelsen ved Torslanda i Göteborg å dirigere flyet dit. Her var det god sikt, men ved Kinnekulle kom flyet ut av kurs og braste i mørket rett inne i den skogkledde kollen. Flyet var en hårsbredd fra å treffe det store utsiktstårnet på toppen før det stoppet og etterlot seg ei 200 meter lang gate i skogen. Av de 15 ombord mistet 11 livet, mens tre av de fire overlevende ble hardt skadd.
For å gjøre situasjonen enda verre, dro det et tordenvær med kraftig regn over Kinnekulle. På gården Kulladal, en knapp kilometer fra utsiktstårnet, bodde Emil og Gerda Gustavsson og deres to sønner Arne og Helge. Tordenværet holdt dem våkne, og rett etter at de hørte kraftig flydur kom et voldsomt smell og en ildsøyle skjøt opp over tretoppene. Familien ga seg umiddelbart dit.

Visste ikke hvor han var
Det var et fryktelig syn som møtte dem. Inntil utsiktstårnet lå det brennende vraket. Deler av flyet lå spredt over et stort område og grove trestammer hadde knekt som fyrstikker. Det hørtes flere eksplosjoner og Arne måtte åle seg fram mellom trærne for om mulig få kontakt med overlevende. Gerda ga seg i vei for å få flere til å hjelpe til, et vanskelig oppdrag i uvær, ulendt terreng og lange avstander mellom gårdene i området. Arne kom fram til en mann som var i live og stilte forsiktig spørsmål på svensk. Han visste jo ikke hvilken nasjonalitet de forulykkede hadde, men svarene kom på norsk. Den skadde visste ikke hvor han var og han var redd for at de hadde havnet på norsk territorium og dermed havne i hendene på tyskerne. Arne kunne roe ham ned, fortalte at han var i Sverige, samtidig som han forsøkte å redde så mange som mulig. Men spredt rundt omkring lå lemlestede lik. Blant dem var en kvinne, formodentlig en student da det lå i studenterlue ved siden av henne.

Heroisk innsats
Klokka to på natta banket det på kjøkkenvinduet til Sten Larsson på Rustsäter. Det var Gerda. Hun fortalte om ulykken og sprang deretter videre for å varsle lensmann Engerby i Hällekis. Han i sin tur tilkalte ambulanser fra Såtenäs og Lidköping.

Stig Larsson, den gangen bare 12 år, forteller til avisen: «Jeg kan heller ikke den dag i dag helt forklare hva det var som fikk meg til å ta meg opp til ulykkesstedet i uværet alene. Men jeg gikk kjøreveien opp til farmor og farfar noen kilometer unna. Jeg vekte dem og fikk låne ei parafinlampe. Jeg glemmer aldri det grusomme synes som møtte meg. Stanken, flammene og skrikene fra de sårede. Den første omkomne jeg så var kvinnen. En mann døde i armene våre. Jeg fikk kontakt med en såret mann, han var jurist og motstandsmann fra Oslo. Jeg dekket over ham med mine egne klær, holdt ham i handa, sa at han bare måtte ta det rolig, ligge der han lå og vente på ambulansen. Mannen hadde et lårbensbrudd. Det var de lengste timene i mitt liv, fortalte Sten.

Minnesmerke
48 år etter denne hendelsen ble det holdt en minnemarkering i Såtenäs og på Kinnekulle. Dit kom tre av de overlevende. Deltok gjorde også mange pårørende til de omkomne, og personer som hadde hjulpet til den skjebnesvangre natta. Her fikk Sten Larsson igjen møte mannen han fikk så sterk kontakt med, Kjell Nygård, som nå var blitt 81 år.
Like ved utsiktstårnet på Kinnekulle er det reist en minnesmerke om hendelsen i 1944. Det er et stort steinmonument. 11 steinplater danner et slags tak og skal symbolisere de omkomne. De fire bunnplatene symboliserer de overlevende. Nederst på monumentet står det: «Svenskar, norrmän och danskar reste gemensamt detta minnesmärke år 1945».

De omkomnes navn er også hogd inn: Lars Larsen Bergo, Holger Eggen Andersen, Kåre Ellingsen, Gunnar Håvik, Inger Kristine Hernæs, Bjørn Hilt, Alf Kristian Hiort, Helge Kristiansen, Sven Moe, Kjell Odmund Rustan og Aage Fritz Stubberød.

Min kone legger markblomster på minnesmerket over de omkomne på Kinnekulle.

Kinnekulle
Kinnekulle er et såkalt platåfjell og ligger ved Vänerns sørøstlige strand, i Götene kommune, nær Lidköping. På det høyeste er det 306 m.o.h. Allerede tidlig i middelalderen fantes det steinindustri i området, og fremdeles er det noen steinhoggerier igjen. Kinnekulle er et populært turistmål, ikke minst drar mange dit for å se stedene som Jan Guillou har skrevet om i romanene om Arn Magnusson.

Kinnekulles karakteristiske "rygg" ruver i det ellers flate landskapet. Fjellplatået er 306 m.o.h. på det høyeste. Fra utsiktstårnet på toppen er det en fantastisk utsikt, og du kan fint ta deg dit med bil.

Kilder: Nya Lidköpings Tidning, Kinnekulle Hembygdsförening og «Tornsvala» - en blogg om Sverige under beredskapstida.