For mye!

Tårene renner nedover kinnene hennes...
Hun er klar over at hun tar mye plass,
FOR mye plass,
at hun ER for mye.
Men hun har så utrolig mye å ta igjen.
I så altfor mange år var hun usynlig,
en ingen så, en ingen VILLE se...
Uansett hvor høyt hun ropte. 
Desto mer hun ropte, 
desto stummere ble hun, 
og desto døvere ble de. 
Til slutt stoppet hun å rope, 
og i stedet begynte siste rest
av den hun innerst inne var, 
å visne bort. 
Igjen var bare ett tomt skall... 
Men en dag ble håpets flamme igjen tent
i øynene hennes. 
Hun hadde så mye å ta igjen, 
men nå ville hun at folk skulle få se
den hun virkelig var, 
den virkelige henne... 
Men nå sitter hun altså her, 
er seg selv, fullt og helt, 
slik hun drømte om, 
og likevel renner tårene...