Forventninger i alle retninger

20.06.2020, 20:33

1 kommentar

Vi er egentlig fem i familien, men de to eldste barna er ikke med på ferie, de har egne planer. Det er jo litt lettere å planlegge når det bare er tre pers. Eller?

Husbond er en jorda romantiker med god tid, Poden er en ihuga gamer uten behov for å gå ut av døra og jeg er en praktisk anlagt realist og A-menneske som vet at resultatet blir bedre med detaljerte forberedelser. 

Innimellom har vi forsøkt å gjøre ting sammen uten å ha en plan. Være spontane....my ass. Det ender med at vi stopper helt opp og krangler fordi en er sulten, en er sliten, en kjeder seg, en har et forslag som ingen andre bifaller og en blir nødt til å ta en avgjørelse hvis vi skal komme videre i livet. Alternativet er jo å sette seg ned og vente til det går over, men sånt orker jeg ikke bruke tiden min på. Det er en kjent stresstest både i forsvaret og ellers å sende folk pakkeliste og be dem stille opp til angitt tid og sted uten å fortelle dem hva de skal, hvor lenge, og hvor. Det er akkurat det samme når en familie skal på ferie uten plan. Utfallet av slike tester er ofte at minst en gir opp og vil hjem. Nettopp... Så: Den som ender med å ta avgjørelsen på hva som skal skje videre er som regel meg. Derfor har jeg utviklet et konsept som går ut på at alle blir invitert til å komme med forslag til hva vi skal gjøre eller hvor vi skal gå- i forkant. Det kommer som regel ingen forslag, så det blir opp til meg å bestemme (for vi har jo avklart at det ikke funker å ikke ha en plan). Hvis noen mot formodning skulle ha et forslag må de følge opp med en plan for måltider, bussrute, tidsplan for dagen osv. Har ikke skjedd ennå. Resultatet av den slu planen er at ingen kan klage i ettertid. Supersmart. Noen av hodene i denne husstanden takler heller ikke spontane avvik fra planen særlig godt, så det blir å holde seg til den når den er satt. Det funker aller best hvis planen for en 3- ukers ferie er på halvtimesbasis... Så det er jeg ganske vant til å lage.

I år skal vi altså mye ut i naturen. I kajakk, på sykkel, med fjellstøvler og løpesko. Vi skal også på bytur, kjøretur, båttur og kveldstur. Vi skal spise enkel mat på campingvis, turmat i felten, pølse på bensinstasjon og dagens på en kafe her og der. Vi skal spille kort, se film og lese bøker. Sammen-ish.

Poden gidder nok ikke henge på overalt, men kan ikke forholde seg til forventninger for han har jo ikke vært på en sånn tur før, mener han. Sånn sett blir det relativt lett å glede ham. Jeg kjøper uten skrupler ubegrenset 4G for å sikre god stemning, det er den eneste forsikringen han trenger. Tross alt er han under ombygging og jeg vet at han kommer tilbake i en ny og bedre versjon om noen år. Da jeg var barn trengte jeg bare en stabel med bøker og en stor pose sure føtter (gule. harde, vann-i-munnen-sure) for å ha en topp ferie, ikke ulikt gameren. Forventningene er lave der, altså.

Husbond er heller ikke alltid imponert over mine forslag, men han har ikke det samme behovet for alenetid, noe som blir et dilemma innimellom. Han har også mye større tålmodighet og ro enn oss andre. Hans forventning er at vi skal vimse litt rundt, være inne når det regner og ikke trenge langbukser.

Det blir trangt i tre uker og vi har allerede vært mer enn vanlig tett sammen siden før jul og særlig fordi Korona. Mitt behov for alenetid er enormt og jeg pleier å dekke det med bla.a. morgentrening med påfølgende kaffe. Bruker å si at jeg tilsammen har en ferieuke alene før de andre står opp. I år skal den tiden dekke et seriøst oppdemmet behov. Min forventning er altså masse alenetid, nydelige naturopplevelser, toppturer, padling, sykling og løpeturer- og morgenbad- helst hver dag. 

Alle må ta ansvar og være sin egen lykkes smed hos oss, alltid med min støtte og heiarop selvfølgelig. Mulig det er derfor mamma bruker å kalle meg ei ravnemor uten at jeg vet om hun sikter til "det monogame, opportunistiske rovdyret" eller "hun som ikke passer godt nok på ungene sine fordi hun er så opptatt" (tysk skjellsuttrykk). Uansett er det vel en hedersbetegnelse skulle jeg mene. Landsbyen får sannelig ta sin del av ansvaret.

 

Bare vi får pakket nå....

 

Del artikkel:


Relaterte artikler