Mannen har fri noen fredager, han øver på pensjonisttilværelsen. Det gjør jo ikke jeg, men jeg kan jo heldigvis ta fri en fredag i ny og ne jeg også. Det er noe spesielt med å ha fri når alle andre jobber, da har du ihvertfall naturen for deg selv. Og veien. Bortsett fra Rv4 gjennom Groruddalen i 4-draget torsdag ettermiddag.
Vi fulgte med på værmelding, sjekket kart og turbeskrivelser og endte opp med å skulle gå til Spåtind. Bo på Etna camping. Nydelig. Været skulle være OK, litt sol, men bittelitt regn første kvelden. Temperaturen i fjellet har falt mye på kort tid, det er stor forskjell fra juli til nesten september, men ellers helt ok sommervær.
Da vi nærmet oss campingen åpnet himmelen seg og de svarte skyene hadde mye å by på. Campingeieren som forøvrig var fra Nederland syntes litt synd på oss og tilbød oss fellesstua faktisk. Vi liker å bo i telt, men tusen takk for omtanken.
Da teltet var reist og vi skulle lage middag regnet det så hardt at vi måtte sette oss på kjøkkenet og spise, det var ikke mulig å overdøve regnet mot teltduken...
Yr har altså ikke alltid rett, men vi våknet til lave tåkeskyer og utsikter til regn mer eller mindre hele dagen, ikke helt sånn vi hadde tenkt oss.
Pakke sekk og komme seg avgårde, da. Vi får bare snu når det blir for ille. Vi pleier å følge turbeskrivelser vi finner på UT eller Naturvernforbundet eller kanskje i en og annen blogg og det starter som regel med en liten kjøretur fra campingen. Til Gammelsætra denne gangen. Det er mange ruter opp til Spåtind, vi har valgt den bratteste. Det er bomvei til Gammelsætra, med streng bomvakt.
Den første kilometeren er det bratt. Ikke vestlandet-bratt, men bratt. Terrenget er likevel lettgått og snart er vi oppe på første platå. Herfra er det nydelig terreng, masse blåbær og sol! nesten ikke til å tro 😀☀. Helt til siste kneika. Litt bratt igjen, mannen er sliten her (husk at det er en "hjertepasient" og en "kreftpasient" på tur, vi møter på utfordringer som ikke er helt allmenne underveis). Vi tar det rolig, og møter de to damene som valgte samme rute som oss på vei nedover igjen. De advarer: Vanskelig å finne rett sti ned igjen (de er lokalkjente).
Vel oppe er det verdt strevet, sola skinner fortsatt, men det blåser og vi nærmer oss 0 grader. På med klær og fylle opp med energi. Og nyte utsikten for den er stilig.
Jeg har selvfølgelig glemt å sjekke bunnventilen i drikkeblæra, den har lekket litt og det kjenner jeg når jeg skal ta på meg sekken igjen... Jaja, det er bare rent vann, null stress. Da er det bare å trille nedover, det klarer jo en stein også. Angrer alltid på bratte rutevalg når jeg skal ned igjen...
Med meg i spissen nedover blir det -som alltid- feil stivalg, noe kartet er helt enig i og vi må krysse litt. Så er det på vei ned i dalen igjen.
Vel nede må vi bare forsere siste hinder før vi kan følge grusveien til bilen.
Igjen har vi altså spottet et uvær på vei i vår retning, men regnet holder seg i skyene til vi setter oss i bilen!!! Det var fortjent, syns jeg.
Turen ble: 10 km. 540 høydemeter, effektiv gåtid 4 timer 40 min. Alle i passe god form kan gå denne ruta, men du bør være motivert for å nå toppen, utsikten var fin etter den første kilometeren. Vi hadde fjellstøvler, men gode terrengsko hadde også funka, nesten ikke våte partier. Tåka kan komme fort i fjellmassivet, kart og kompass er et må, vi hadde lett gått oss bort her i tåke (åpenbart uten tåke også). Jeg bruker Norgeskartet-appen og laster ned kart (og har med vanntett pose og nødbatteri til mobilen selvfølgelig).
Og bonusen er å våkne til dette lørdag morgen, egg og bacon til frokost og vite at det er søndag...i morgen 😁:
Takk for denne gang og god tur 😊
