01.08.2021, 07:50
Bildet er fra Bondhusvatnet.
Andre ferieuke skal tilbringes i fjell og på fjord i Mauranger, Kvinnherad. Vi har Folgefonna rett over hodet og i denne bygda skjer det ingenting. Akkurat sånn vi liker det.
For å komme hit kjørte vi omtrent 4 timer fra Randaberg på OK veier og uten særlig trafikk. Ingen fergekø over Boknafjorden heller. Som seg hør og bør får jo jeg vondt i knærne av å sitte (bil, fly, middag, kontoret) og har funnet disse gode knevarmerne fra Houdini. Ser litt kål ut, men de funker kjempebra og redder knærne.
På turen passerer vi Låtefossen. Det er sikkert et flott sted EGENTLIG, men jeg syns det er mest gøy at det er så mye fuzz rundt det. Masse folk, jeg tror alle de utenlandske turistene i Norge er der og med liten vannføring var det vel ikke spektakulært. Men vanskelig å komme seg ut på veien igjen, det var det ihvertfall.
Bostedet vi har leid er den gamle butikken i bygda. Utsikten er upåklagelig og butikken er fresht nyoppusset og smakfullt innredet. Oldemors servise, krystallboller og gammel butikkinnredming i skjønn forening. Ganske dyrt med tanke på antall sengeplasser og totalt usentralt beliggenhet, MEN dette er den ideelle plass som base for Folgefonna, Bondhusbreen, Trolltunga og andre spektakulære fjellturer og det er jo folk (åpenbart) villige til å betale for. Sammenliknet med Odda er det slett ikke ille og sammenliknet med andre og dårligere hytter er det billig. Hotell gidder jeg ikke sammenlikne med for det er ikke interessant i denne sammenheng. Vi har også eget båthus med brygge og parkering, det får du ikke på hotell 😊.
Btw: vi skal IKKE til Trolltunga.
Resten av dagen går med til middag, litt TV og kveldstur oppover dalen. Skiltet "ferdsel på eget ansvar" prøver jeg å ikke legge merke til.
Det blir fort mange høydemeter. Molo er rolig og avslappet, her er ingen andre hunder som forstyrrer hverken lukt- eller syn og han traver lugnt oppover. Et par sauer bak et gjerde må inspiseres, men han har vent seg til sau nå.
Så langt for kveldsturen, nå skal vi planlegge dagene litt, kikke litt på YR og se hva vi kan få til.
Søndag morgen: Vi legger merke til at det ikke er en krusning på fjorden og legger utpå med kajakker.
Det er ikke akkurat bikiniskille en får her i landet... Shorts og padlesko med vest, ispedd litt valp gir litt rare linjer, men bein og armer får jo litt farge da 😊.
Vi padler mot Sundal for å kjøpe is, men det er stekende varmt og vi snur før vi må krysse fjorden. Men det ble en flott tur.
Kveldsturen går med bil opp til kraftverket, gjennom rasfarlig canyon-aktig dritskummelt terreng og det er ikke lov å stoppe bilen. Men man får kjørt opp til over 1000 moh. Så går vi litt innover og oppdager både en brearm og en nydelig utsikt med fjordgløtt i solnedgangen.
Breen oppe til høyre.
På vei tilbake til kraftverket treffer dagens siste solstråler juvet og setter fjellsiden i brann. Pussig, men stilig effekt. Klokka er over 22.
Mandag sier værmeldingen tipptopp solskinn og vi har bestemt oss for å sette på klokka og gå oppover mot Bondhusbrea fra Sundal. Vi parkerer før klokka 9 og det er å anbefale. Vi er nesten alene på dette tidspunktet. På Instagram kan man se hvor mange minutter det er mellom hver bildeopplastning fra vannet og der går det unna, så vi har tenkt å være lure.
Vel, ikke sååå lure, da. Selv om været er bra ligger skodda nesten helt ned. Vi kan bare glemme omveien vi hadde tenkt å ta, kommer ikke til å se noe. Men kanskje forsvinner skodda?
Oppover grusveien havner vi bak traktoren og lukker grindene etter ham. Slår av en prat ved stidele og han sier det er fint oppover der, men ikke idag. Jeg foreslår at skodda kanskje letter??? Nei, breen presser kaldluft ned over skydekket og lar den ikke "lette" før langt utpå ettermiddagen. Så det blir tur i tåka idag.
Stemningen er kanskje mer magisk med litt tåke og bildene yter ikke naturen rettferdighet her. Vi er fortsatt nesten alene, har truffet 2-3 par på vandring, bare. Tar et bilde fra den klassiske vinkelen, men vannet har mer å by på. For 3 somre siden var det INGEN som gikk tur her, Instagram og Corona har gjort dette til et trekkplaster.
Vi følger stien bortover langs vannet for å spise lunsj innerst der hvor breen kom ned for bare 20 år siden. Nå har den trukket seg langt, langt tilbake. En strand av sedimenter er fin å raste på og et par telt er det også her.
Første gang i ferien at det ble ulltrøye og anorakk og eneste gang jeg faktisk har smurt meg med solkrem... På skuldrene.
På returen blir det stadig tettere mellom møtene med andre og vi hører lovord om naturen her på mange språk.
Den grønne fargen på vannet på dette bildet er akkurat riktig farge, men lyset gir feil inntrykk på tåke bildene.
Kan såvidt skimte breen under skyen oppe til venstre.
Vi gikk ei drøy mil totalt og turen nedover ble kjempeslitsom med alle mennesker og hunder nærmest i kø både oppover og nedover. Det ble en times trening på å gå kontrollert i bånd. Det har vi jo ikke gjort altfor mye...
Vel hjemme hviler vi middag i 2-3 timer, faktisk.
