Rundtur med Dyna som høydepunkt

Det er høstferie og vi har lyst på en fjelltur igjen. Har gledet oss lenge, men har vært skikkelig syke med bihulebetennelse fram til ferien, husbond fikk seg en ryggsmell og jeg kræsja en tå som så veldig brukket ut dagen før vi skulle dra. Husbond tok en time hos kiropraktor, jeg tapet tåa som var blitt lillasvart og så pakket vi sekken. Etter litt fram og tilbake falt turvalget på Ål denne gangen. Værmeldingen var litt ustabil, men det var den også for Innerdalen som var det opprinnelige valget. Ikke verdt å reise 10 timer for regn og tåke når en kan få regn og tåke mye nærmere. 

Jeg pakket 29 kilo i min sekk så husbond kunne skåne den sjabre ryggen sin litt. Det er ikke så tungt som det høres ut så lenge sekken er god, støvlene inngått og klatring eller klyving ikke inngår i tur planen. Men det går noen kalorier på den bæringen. 

Fin sti fra starten. Vi labber avgårde og håper på litt kveldssol. Bilen er parkert på over 1000moh så det er ikke mange meter til snaufjellet. 

Skydekket sprekker opp litt etterhvert og temperaturen synker betraktelig. Første stopp er Buhovdnatten. 

Vi setter igjen sekkene og går opp på toppen i kulda. 

Krisp, klar fjelluft og telt på ryggen, kan det bli bedre? 

Ja, det blir enda bedre om en finner teltplass med feste for pluggene. Teltet blir litt slafsete, for å si det sånn, i tillegg må jeg gå ganske langt tilbake for å hente vann. Men det er deilig å krype ned i posen til slutt, se litt på film og sovne etter hvert. Natta blir overraskende kald, venstre fot med brukket tå blir ikke skikkelig varm, men altialt en innertreer teltnatt. Vi fikk ihvertfall med oss litt fin kveldssol før natta. 

Morgenen er fortsatt iskald og varm grøt gjør seg bra. Gargamel kokkelerer...

River leir og trasker ivei. Terrenget er artig og lettgått, men kupert og vi går over den ene toppen etter den andre. 

Innimellom må man bare stoppe og rette ryggen. 

Den planlagte ruta blir stadig lagt om av ulike grunner: Feil stivalg, unøyaktig GPS, ikke samsvar mellom papirkart og digitalkart, finere sti til venstre osv. og vi ender opp med en "snarvei" i sump-aktig terreng langs Svartevatnet før vi setter nesa i motsatt retning igjen. Totalt var planen å gå ca. 22 km målt på kart (=minst 25 irl), ingen vet helt hva vi endte opp med, for begge trackere har tatt seg uplanlagte pauser underveis, men skitt au, det spiller ingen rolle. Ettersom det er vesentlig å fylle vann underveis, går vi til steder med bekk eller vann i nærheten når vi camper. Nå ble det Øvre fiskebutten. Det har blåst opp, men temperaturen er bra. 

Natten er lun og fin og det regner litt, men det blåser skikkelig opp idet vi står opp. Fikk heldigvis satt teltet skikkelig opp kvelden før så det står godt uten blafring. 

Molo hører både regn og vind og kryper inn i fotenden for å slippe å gå ut. 

Frokost in the making. 

Fin, blåmerket sti slynger seg gjennom, opp, ned og over. Det er myr og lyng på alle kanter. Og rype. Molo tok stand et sted og noen sekunder etterpå lettet 10 ryper, et annet sted ca. 30. Ingen jegere i sikte. 

Endelig oppe på Dyna forsvinner verden inn i regn og tåke og vi bestemmer oss for å avslutte turen med å gå korteste vei til bilen, kjøre til nærmeste burgersted og deretter komme hjem litt før planlagt. Vi kommer til å bli våte, nå. 

Det blåser hundevalper, bokstavelig talt og Molo syns ikke de siste kilometerne er noe gøy. Vi, derimot, bruker tiden i regnet på å finne ut (igjen)  hvor vi kan spare vekt til neste tur. 

Lave ører=misfornøyd. På bildet er han ennå ikke blitt våt.... 

Vi går uten lunsj og selv om jeg jogger opp siste bakken for show så er det på stumpene. Tørt klesskift og joggesko venter i bilen. Å ta på seg lette joggesko etter noen mil i fjellstøvler er helt ubeskrivelig.  

Tåka ligger i dalen og vi får en solstråle idet vi setter oss i bilen. Burgeren i Ål smaker utmerket. Ungene ser rart på oss når vi kommer hjem, hadde tenkt seg fredagskvelden alene. Hahaha.