Etter å ha fulgt med på yr.no og hatt noen ulike områder som plan B, C og D, falt valget for ferieuka på Hardangervidda. Parkere på Skinnarbu, taxi til startpunktet på Rjukan, opp med Krossobanen, over Helberghytta, Kalhovd, Stordalsbui og ned til Mogen. Båten Fjellvåken tilbake Skinnarbu. Ca. 75 kilometer vandring pluss taxi- og båttur. Planen var å bruke 7-8 dager, alle netter i telt. I drømmene våre var turen lett og solrik. Virkeligheten ble selvfølgelig litt annerledes. Bildene viser nemlig ikke hvor bratte oppoverbakkene var eller hvor sterkt vinden blåste! Sekkene veier 24 og 32 kg. fra start.
Dag 1 Lørdag
Vi kom oss ganske presis avgårde, fikk det litt travelt for å rekke Blåbæret før det sluttet å gå, men hadde lagt inn litt slækk. Ringte skinnarbu på vei opp og fikk bekreftet at vi kunne betale for parkering med vipps og stå en uke. Ringte taxi som skulle plukke oss opp ved parkeringen. All set.
Parkerte på hotellet, betalte, stappet alt inn i den lille taxibilen med den hyggelige sjåføren og satte avgårde mot Krossobanen. Måtte snu etter noen kilometer fordi vi hadde glemt å låse bilen og det var ikke nett til å bruke appen. Kjørte tilbake til appen virket og bilen var låst. Snudde igjen, dagens kuleste passasjerer....
Underveis gikk praten og taxisjåføren meldte at han på ingen måte trodde vi kom til å få noen båtskyss neste helg, båten lå jo 20 meter over vannflaten og vannet var regulert helt ned. Vi hadde også lagt merke til det... Stemningen sank litt umiddelbart. Måtte vi gå halvveis og så samme vei tilbake? Kanskje. Den tid den sorg.
Vi nådde ihvertfall Blåbæret og kom oss opp til Gvepseborg for å labbe avgårde. Molo syns nok Blåbæret var noe gyngete, men tok det pent.
Fra Gvepseborg er det oppoverbakker gjennom skogen de første kilometrene, men så er man ganske raskt oppe på fjellet.
Vi skulle gå ca. 5 km til Kringlehovda denne første kvelden som en myk start og det gjorde vi i hagl, regn, sol og vind.
Solbriller, shorts og t-skjorte måtte dekkes til med Goretex fra topp til tå. I ellevedraget før vi legger oss strener en ung fisker forbi i godt tempo. Lurer på hvor han skal på natta?
Dag 2 Søndag
Våkner til fint vær, men det skyer ganske raskt til.
På vei ned til elva for tannpuss og vask tråkker jeg bittelitt over... Ikke helt, bare sånn at jeg hører snappet og ankelen hovner opp litt. Jaja, fjellstøvler funker fint som støttebandasje så det går nok bra... Crocs er ikke egnet for ujevnt underlag, men er på andre måter fine teltturtøfler.
Vi har akkurat pakket ferdig og et ungt par stopper på stien for å lese kart. Molo varsler og stikker av mot dem før jeg får sagt kake og jeg glemmer at det ikke er så lett å løpe med 32 kg. på ryggen. Jeg håper de folka ikke er redde for hund. Det er de heldigvis ikke og aksepterer blidt unnskyldningen min.
Idet vi setter støvlene på stien igjen begynner det å regne, det regner hele dagen. Og blåser. PC sin sekk viser seg utover dagen å være vanskelig å justere skikkelig slik at den faktisk passer. Passet hjemme, men funker litt dårlig nå med noe mer vekt i. Hmmm... Min passer som en hanske, jeg misunner ham ikke en vond sekk, men vi får ikke gjort allverden med det.
Vi følger planen for dagen og stopper på Helberghytta for å hente noe mat og dessuten spise lunsj. Det blir oppholdsvær noen minutter mens vi er der, faktisk.
Vi går totalt 9 km til Eggebutjønn denne dagen. Som planlagt. Man går seg i form på en sånn tur, det er bedre å dra på litt på slutten.
Vi har hørt det skal være et rikt dyreliv på Hardangervidda. Inkluderer det et svanepar på et av vannene vi går forbi?
Solstreif om kvelden lover godt.
Dag 3 mandag
Våkner til knall sol, en nydelig sommermorgen!
Vi drar ut alt og tørker alt ute, vasker oss I bekken og tar en lang morgen med kaffe og slaraffenliv.
På vei mot Kalhovd treffer vi en nederlending som er ute og vandrer alene. Det blir en times prat med en artig kar. Han syns det er rart at vi velger å frakte strømmen oppe i kabler på den måten ettersom det blir så mye svinn. Vi diskuterer også hvordan 113-appen egentlig fungerer (på vidda fungerer den ikke i det hele tatt), han er ingeniør og opptatt av det tekniske. Selv om sola skinner er vinden iskald og vi blir solbrent uten å merke det før det er for sent.
Noe vi derimot merker er gjøken. Den har sagt KOKO helt siden vi steg ut av blåbæret. Konstant. Også om natten.
Det blåser kraftig om kvelden, så ille at det er vanskelig å holde seg på beina. Vi strever oss likevel til Reinstjønni, en 11 km. dagstur over Strengen.
På hele denne turen har vi ikke tenkt å bære vann annet enn det vi drikker underveis mens vi går. Sekkene er mer enn tunge nok. Det betyr at vi er avhengig av å telte i nærheten av vann (som kan drikkes helst) og MÅ uansett finne et egnet sted før vi kan slå leir for natten. Jeg har selvfølgelig tegnet opp en del steder på kartet hjemme etter å ha studert nøye hvor bakken er tørr (ikke myr) og nogenlunde flat slik at vi har noe å gå etter. Hvis ikke hadde det blitt omtrent som å stå midt i London å diskutere hvilken restaurant en skal spise på. Den som vet, vet...
Dag 4 Tirsdag
Det blåser og regner bikkjer og katter når vi våkner og det har det gjort i hele natt. Vi satte ikke opp teltet i le, det skal vi gjøre neste gang for det er ikke superdupert i kuling, vi har brukt ALT vi har av ekstra plugger, barduner og snorer og var sjeleglad for at ingen av oss hadde sjekket innholdet i teltposen før vi dro og tatt ut den ekstra 300-grams posen med tunge plugger som lå der.
Molo senser været og vil ikke stå opp eller spise. Bare sover og sover.
Vi drøyer avgang lenge, helt til det slutter å regne. Vi har ingen værmelding å gå etter, for det er verken nett eller mobildekning her, kun GPS, men vi har ikke dårlig tid.
Når vi kommer oss avgårde undrer vi oss over at ingen snakker om de seige bakkene på Hardangervidda...? Ikke bare er de lange og noen bratte, men de består av myr!!! Oppoverbakke i myr!?! Hva gir du meg. Det er også dustete kaldt btw. Vi blir slitne på denne etappen altså.
Målet for dagen er 11 km til Stegaros over Kalhovd, der skal vi pause og lade mobil. Det viste seg nemlig at vi glemte ladekabel til powerbanken i bilen. Ikke at det hadde hjulpet så mye for solcellepaneler trenger faktisk lys som i sol for å klare å lade opp noe som helst.
På Kalhovd er det dugnad og turlederkurs, så her er det masse folk. En blid kar forteller meg hvor stor fisk han har fått der jeg står med støvlene på og setter telefoner til lading på kjøkkenet. Alle vet jo at man tar av seg på bena før en går inn på DNT-hyttene... Til mitt forsvar var de helt rene på det tidspunktet ettersom vi hadde trasket i rennende vann hele fjellsiden ned.
Bortsett fra svaner, gjøk, fisk (åpenbart) og hundrevis av døde lemen holder dyra seg fortsatt for seg selv her på vidda. En hund treffer vi på Kalhovd, men det syns jeg ikke teller.
På dette tidspunktet må vi også bestemme oss for om vi skal gå videre eller snu. I et glimt av dekning ser jeg at jeg har fått svar på min epost om Fjellvåken og den GÅR! En dugnadsfyr på hytta kan bekrefte det.
Vi studerer alltid kartet før vi begynner å gå og vet at vi kommer til å ta veien langs Kalhovdfjorden og ikke stien opp i fjellet på neste etappe. Vi er nemlig ferdig med oppoverbakker for idag.
Kalhovdfjorden er et trist syn, det er vi begge enige om. Vannstanden er så lav at det ser ut som en annen planet.
Det er også vanskelig å komme ned til vannet så vi må finne rennende vann før vi telter.
En meget kupert teltplass med utsikt mot det som skulle være glitrende blått vann får funke denne dagen. Ser mer ut som månen, men bekken klukker like nedenfor.
Været har vært kaldt og vekslende hele dagen, men helt OK.
Dag 5 Onsdag
Våkner i fint og vindstille vær. Det skal sies at timene etter soloppgang ofte er roligere værmessig enn resten av dagen, så de er ikke helt til å stole på. Det blir litt varmere og Molo må kjøles ned iblant mens vi går, det gjør vi slik:
Og slik:
vi skal gå 8 km til Nusstjønn over Geitebuhovde, en litt kortere etappe idag. Sekken til PC er fortsatt ugrei og Reodor Felgen har utbedret den med en ekstra stropp og litt gorillateip for å få den til å passe bedre. Litt bedre ihvertfall, men den er fortsatt vond.
Vi traff 3 unge fiskere med hund, de unnskyldte uten å rødme at hunden gikk løs. Den hunden hadde åpenbart null jaktinstinkt og eieren hadde stålkontroll, så vi var mest imponert over innkallings-skillsene. Molo finner dyr langs stien nå, lemen og rype. Ett levende lemen holdt på å bli en kjapp godbit, men jeg var heldigvis rask nok til å holde ham igjen. 5 cm. til så hadde den vært mellom tennene. Ryper som ligger på egg kan ligge 20 cm. fra føttene våre, så det er nesten ikke til å unngå ar de blir skremt opp av ham når vi kommer forbi.
Det blåser så vi mister fotfestet mot slutten av turen. Vi
busher rundt for å finne teltplass og skraper opp solbrente legger. Plassen vi finner til slutt er den mest kuperte vi til nå har måttet bruke. Må bygge opp inni teltet med klær og utstyr for å rette ut mest mulig. Teltet er stort og krever en del kvadratmeter, men her var det ikke en eneste flat meter. Det regner og blåser gjennom natta, men om morgenen ser det slik ut:
Sinnsstemningen når vi kommer fram om kvelden har mye å si for hvordan vi oppfatter stedet vi kommer til. Morgenen etter skifter vi som regel mening. Dette er ett av de fineste stedene....
Dag 6 Torsdag
Vi tenger påfyll av mot og skal gå til Vråsjåen over Stordalsbui. 11 km.
Over elv og bekk sliter vi idag, de er brede og strie og vi vil ikke bli våte i støvlene. Flere steder må PC over, ta av sekk, hente Molo, gå over, komme tilbake og hjelpe meg. Bunnen er såpeglatt og jeg har 35 kg. på ryggen. Skulle jeg falle ville jeg mest sannsynlig skade meg (i tillegg til å bli våt selvfølgelig, som jo er for en bagatell å regne) og det risikerer vi ikke. Denne var av de enklere.
Det er bratt opp til Stordalsbua, men vi MÅ ha mat og kan ikke velge å gå rundt. DET var en seig stigning, altså, vi kom jo aldri nærmere!! Vel oppe dumper vi ned på trappa og det ble det en drøy lunsj og lang pause i varmen, for nå er det faktisk blitt varmt også.
Vi er nødt til å gå til neste vannkilde for teltplass og det er ikke noe vann I terrenget på kartet de siste kilometrene. Etter enda flere kilometer i et landskap som minner mer om Skotland enn Norge telter vi der jeg har satt en grønn prikk på kartet og det viser seg å være turens høydepunkt av en plass. Vråsjåen. Helt fantastisk.
Elva bruser forbi og her er badet:
Vi kjøler ned varme, såre kropper i elva og har en fredfull kveld på dette vakre stedet. 12 kilometer ble det.
Dag 7 Fredag
Våkner til knallblå himmel og tar en lang morgen. Vi vil ikke herfra, ikke Molo heller. Har vil heller ikke ha mat og vi vet at det betyr en treig dag. Han trenger tre solide måltider daglig og litt ekstra hver time for å klare å gå så mye. I tillegg er det varmt, så vann og avkjøling er vesentlig. Vi treffer folk med hunder som sa båten går 10 og 15 fra Mogen. Fint, tenker vi, greit å vite og vi kommer oss over hengebrua.
Det er oppstigning og langt innover før nedstigning. På vei over en bekk plasserer jeg begge beina på hver er sin glatte stein, redder Molo, men ofrer meg selv og får et dypt kutt I leggen samt fyller støvlene med vann... Må ta en pause for plastring og tørking. SKULLE JO UNNGÅ VÅTE STØVLER!
Mens vi sitter der kommer et par med hund som sa båten går 1130 og 1530 fra Liset. Ikke helt det samme som de andre sa...Sannheten vil vise seg i morgen.
Jeg tråkker like etterpå med begge beina ned i et gjørmehull, sitter fast, velter, treffer en stein med det ene beinet og ramler- i gjørma. Lett irritert lar jeg gjørme være gjørme og stamper videre.
Det blir mange kilometer gjennom vakkert landskap vel oppe på toppen, men utsikten på kanten før nedstigningen er helt magisk.
Det blir et lite mareritt av en tur ned til Møsvatn. Det er 30 grader, det er så tett med maur at jeg må bære Molo hele veien (de biter ham), greiner pisker de såre og gjørmete beina. Det er også bratt og knærne skriker.
I ren trass småjogger vi nesten de siste kilometrene før vi er nede ved VEIEN! Vi skal ikke inn til Mogen, det er et par kilometer I feil retning så vi labber ivei mot der vi TROR båten kommer inn. På en strand må vi bare kaste av oss sekkene og kjøle beina i det kalde vannet. Litt lengre bort setter vi siste leir for turen.
Litt for slitne og sultne blir det litt gnag når husbond ikke finner den pakken med våtservietter, men vel nede i posene er vi likevel så "høye" at vi ikke får sove. Siste etappe ble 13 kilometer. Huden på beina brenner I soveposen og kuttet på leggen verker. Vi håper det ikke skal blåse for pluggene står i sand...
Sekkene er pakket og vi sitter på en stein og speider etter båten som kanskje går 10 eller kanskje 1130 fra enten her i nærheten eller litt lengre bort. Når vi ser den ser vi også at den tørner en kilometer lengre bort og tar beina fatt. Bilen venter på Skinnarbu, 1,5 timers båttur unna.
Vi har gått totalt 75 kilometer med tunge sekker på 8 dager. Vi har sovet 7 netter I telt og helt til siste dagen har både støvler og soveposer vært tørre. Drytech, knekkebrød, tubeost, havregrøt, vann og kaffe og sjokolade har hovedsaklig utgjort kostholdet. Vi har sett spor av Jerv og Elg, men foruten de tidligere nevnte dyr, en håndfull mennesker langs veien pluss en Røyskatt er det først og fremst gjøken som har ropt KOKO 24/7 vi har hatt selskap av. Og hverandre, ikke minst. Bare oss og naturen. Myra (å, så mye myr), fjellene, stiene, steinene. Stillheten som preger oss også mens vi går, stort sett i taushet. På en god måte. Anbefales. Takk for følget.
