Når YR sier at det blir kuldegrader, snø, sludd, tåke og vind i høyfjellet på hele Østlandet velger vi å legge høstferieturen til Trøndelag. Femunden, faktisk. Med litt flaks har mygg og knott evakuert for i år og med enda mer flaks så dukker ikke bjørnen opp heller. En kultursti går langs Femunden til Feragen og det er muligheter for å gå en rundtur hvis vi rekker det. 5,5 timers effektiv kjøring er bare kos.
Velvel, det kunne kanskje vært 5,5 timers kjøring og bare kos hvis vi hadde kjørt om Røros. Det gjorde vi ikke. Klokka var nesten natt idet vi valgte Tufsingdalen og Grådalen (bomvei). I og for seg ikke noe galt i å velge Grådalen og helt sikkert en praktfull kjøretur i dagslys. Men det er natt og det er mørkt og noen ganger er Googlemaps litt vel lokalkjent. Vi havner bokstavelig talt på jordet. Tuller ikke. På jordet. Og ikke bare ett jorde, men flere jorder etter hverandre. Mellom rustne redskaper, avdanka rånebiler og forlatte gårdshus en time senere prøver vi å navigere oss ut av området og i lav hastighet finne fram til Synnervika, helt nord i Femunden.
Rundt midnatt er vi der. Etter litt vurdering blir vi enige om å sove i bilen istedet for å bruke tid på å sette opp teltet- som var den opprinnelige planen. Begge syns det var en gøy idé. Det tar minst like lang tid å preppe bilen skal det vise seg. Det er også veldig optimistisk å tenke at det skal være plass til to personer og en hund bak i bilen. Vi velger derfor denne løsningen her:
Etter å ha sovet sånn passe godt får vi en nydelig morgen på stranda i Synnervika med sol og frokost og god stemning.
Så er det bare å labbe avgårde. Over åsen på fin sti og traktorvei for deretter å streve oss over myr og ur videre langs Femunden.
Som vanlig har vi en plan. Omtrent midt ute på ei myr under en svett lue kaster vi den over bord. Under lunsjen ved Lortholet blinker vi oss ut ei bu å overnatte i - hvis den er ledig. Det skal regne mye utover kvelden og i tillegg blåse kraftig i natt så ei bu er ikke å forakte. Og den er ledig. Hva er det med at det står ei spritflaske (tom selvfølgelig) ved vinduet i alle buene? Skjønner greia, dette er en kulturreise. Et innblikk i hvordan livet som tømmerfløter var. Buene er beholdt som de var i størst mulig grad for å fortelle historien og tilby befolkningen tak over hodet for en natt eller kanskje to, men det er ikke meningen å flytte inn. Vi får en sånn "dette finner du bare i Norge"- følelse. Gratis overnatting med ved og åpen dør. Føler oss priviligert.
For Statskogs buer er faktisk åpne og gratis. Dvs. litt fysisk innsats i vedkløyving og vannbæring og selvfølgelig kosting og rydding ved avreise er god stil. Det skal alltid se bedre ut når du drar enn da du kom.
Ovnen gir overraskende lite varme i denne første bua, men det kan jo ha noe med å gjøre at en også kan se ut mellom plankene... uansett mer behagelig enn teltet, været tatt i betraktning.
Ved gir jo som kjent varme flere ganger...
Hvor kort kan vi gå uten at det blir pinlig? Det hører til historien at verken jeg eller Molo er i særlig god form om dagen, så vi innser alle at den rundturen får bli en annen gang, men det er alltid mulighet for å gjøre om planen.
Molo liker Litjrennbua. Han får på seg ullgenser og legger seg på dunmadrassen under dyna. Kan ikke ha det bedre som liten hund da.
Ren idyll.
Det som kanskje var litt mindre idyllisk og som forklarte de rare lydene om natten var muselorten i skålene våre om morgenen. Herlig! Den lille jegeren av en hund vi har lå på rygg med beina i været inni soveposen min, han har ikke løftet ett øre for å ta den musa...
Molo insisterer på en liten kosestund foran ovnen før vi skal ut og gå igjen. Legg merke til Crocksene. Schtøggeste fottøyet oppfunnet, men gull verdt for å slippe å vasse i turstøvler hele tiden.
Altså...dette...
Landskapet er fint og lettgått om en holder seg på hovedstien, den er også merket.
Fint vær, god stemning, rolig tempo. Ferie.
Hovedstien er en gammel kjerrevei.
Det er broer over vann så vi slipper å vasse. Mange velholdte minner fra tømmerfløting og dessuten infostolper her og der for den som vil ha med seg historien.
Fargene...litt sent for rødt her, men grønt og gult, hvit reinlav og blått vann, svarte trestammer og lukten av mose og myr gir nydelige naturinntrykk.
Noen broer er nye andre er morkne og gamle, men alle får oss over.
Neste bu er mer solid og her er det mulig å få opp varmen inne. Den er også større med mange soveplasser, sittebenker og langbord.
Til og med litt "pynt" I vinduet...
Vi lager kaffe og setter på en podcast mens regnet begynner å tromme på taket. Gutta ligger på brisken ved vinduet og "lytter".
Igjen våkner vi til deilig soloppgang.
Hele verden blir rødoransje noen minuttet før det er over og vi gjør oss klare for en ny dag på farten.
Molo skulle gjerne vært oppi tømmerrennene og akkurat denne var tom, men det kan være stri strøm i dem og sikkert gøy med kajakk eller kano.
Langtjønnbua ligger fint til og det er alltid en utedo i nærheten av buene.
Ved frokost ser vi at musa har fått seg litt brød også. Men ikke mye, den liker sikkert ikke glutenfritt. Ettersom den lille skogmusa uansett ikke smitter mennesker med musepest skjærer vi det bare av og forskyner oss selv.
Elsker å se ut av vinduer.
Idet vi er klare til å gå igjen er det perlemorskimmer på vann og himmel.
Mye vann og myr...
Men også fine stier og kjerrevei.
Jervehiet er godt å ha i lunsjpausen. Liten hund blir fort kald. Mor også forsåvidt, den tykke dunjakka må på.
Husbond er lunsjkokk.
Drytech med potetmos og Aromat (de posene smaker ikke noe uten litt krydder) gir god varme og energi til en lang dags vandring.
Vært blir tipptopp utover dagen og vi er solgt. Femunden er fin og vi kommer gjerne tilbake.
Siste par kilometrene tilbake til Synnervika er litt tøffere enn resten av turen, men mest fordi vi har tung oppakning, vi har jo pakket for å sove I telt.
Synnervika i sikte mellom trærne!
På kartet vises turen slik den var planlagt. Jeg har allerede bestemt meg for å gjennomføre den ved en senere anledning.
Kjørte hjemover i nattemørket og konstaterte at det var en deilig tur.
