Dag 1 tirsdag
Med Langsua-turen i minne ville vi gjerne gå en tur med litt mer WOW-faktor denne gangen. Rutevalget falt på Hardangervidda, fra Fagerheim via Krækkja mot Finse og nedenfor Hardangerjøkulen gjennom Helvetesgjela via Kjeldebu tilbake til Fagerheim. Det er få eller ingen buer på veien og DNT-hytter bare langs RV 7. Så det blir telt. Hele uka uansett vær. Jeg har spurt om gode råd og innspill i fjellturer i Norge-gruppa, men ingen hadde gått akkurat der, bare deler av ruta. Oppladning til turen har vært 3 uker med Covid på både meg og husbond, fortsatt hoster og harker vi og selv starter jeg turen med lett bihulebetennelse. Tipptopp.
Vi tråkker ut av bilen i 21-tiden om kvelden og møtes av sludd og nær 0 grader. Det første vi gjør er derfor å flykte inn på Fagerheim fjellstue og vente til det verste er over.
Det er jo et lite sjokk for kroppen ettersom vi kjørte fra 24 grader og sol. Hutrende og skjelvende skifter vi til turklær og avklarer parkering med Fagerheim. Et tykt, lavtliggende skydekke, lave temperaturer og en hel del vind og nedbør venter oss. Vi har fulgt med på værmeldingen hele tiden og den har stadig forverret seg de siste dagene fra å ha vært ganske god. Vi er enige om å gå til første stoppested, sove og gjøre en ny vurdering i morgen. Alternativt kan vi bli på Fagerheim (men det er flere hunder der og den ene har løpetid) eller kjøre videre til Bergen og gjøre om planen eller snu og finne en campingplass for natten og reise videre til annet fjellområde. Det er dårlig vær i alle fjellområdene, det vil ikke hjelpe mye.
Vi labber avgårde med snøfnugg på lua og er skeptisk optimistiske. Hvis vi først begynner å gå er det ikke så mange fluktmuligheter. Kan gå opp til Finse og ta tog og buss tilbake. Hvis vi har kommet langt nok må vi ned til RV7 igjen, men kan droppe de to siste etappene mot en busstur. Kan også overnatte på Kjeldebu hvis ledig, fade ut ved Halne og gå veien tilbake til bilen. Vi får se.
Det er ingen spøk å befinne seg på 1400 moh. i sterk vind, kulde og nedbør. Det blir glatt, man blir nedkjølt og sliten. Vi har jo vært ute en fjellnatt eller to før og har selvfølgelig med alt som trengs for å holde seg tørr, varm og mett gjennom hele turen. En klok person har sagt at det er utrolig hva du orker hvis du vet at du kan legge deg mett og tørr og sove varmt gjennom natten. Det syns jeg passer bra. Med det i bakhodet drar vi på tur.
Vi finner ihvertfall campen vi har blinket ut, teltet kommer opp og vi graver oss ned i soveposene. For ordens skyld: Alle campplasser er blinket ut på kartet på forhold, gjerne ved hjelp av satelittkart. Når du er sulten og sliten er det siste du vil å traske rundt i terrenget å lete etter tørr, flat grunn.
Dag 2 Onsdag
Det er iskaldt, det blåser og skydekket ligger lavt. Hele natten har det regnet, men vi er tørre og varme inni teltet. Egg og bacon til frokost letter på humøret. Vi har tørket egg selv og laget eggepulver ettersom husbond ikke er en grøtmann. Passe vellykket vil jeg si. Ikke verdt bryet for bare ett måltid, neste gang tar jeg heller med noen egg til den første frokosten.
Det viser seg fort at vi har funnet Hardangerviddas higway 1. Her er det stor trafikk, bredden på stien burde kanskje ha gitt bort det, men veien mellom Fagerheim og Krækkja er uhyre populær. Folk passerer i ett sett. Vi skal videre forbi Krækkja og der mister vi (heldigvis) mesteparten av folka.
Etappen starter med en bratt stigning, men ikke så lang. Så går vi på med friskt mot i regnbyger og vind, en og annen sløret solstråle trenger gjennom iblant. Votter, lue og 3 lag med klær. Allerede før vi kommer til Krækkja er Molo ferdig. Han er ikke godt nok trent eller er han ikke helt i form? Det er vann, gjørme, stein, ur og myr, han blir sliten av sånt. Ikke er han glad i regn og vind heller. Etter hvert må jeg bære ham, noe som gjør min bør totalt langt over halve min kroppsvekt. Det tar på, men vi kommer til camp 2 som planlagt.
Husbond mener vi burde kunne gå lengre etapper og korte ned turen med en overnatting. Jeg er usikker og akkurat idag er det ikke aktuelt. Vi orker ikke et skritt lengre enn planlagt.
Molo har ikke gjort fra seg i hele dag og bare litt i går, det er ikke vanlig, så nå går vi rundt og bekymrer oss litt for det, men han virker ellers helt normal og har god apetitt. Han går ikke ut av posen igjen når vi først et installert og har spist. Da har vi vært ute i minst 8 timer, det er det jo ingen av oss som er vant til. Uansett så tilsetter vi litt flytende smør i maten hans og mer vann og håper det ordner seg, det er det eneste vi har å jobbe med her i felt.
Under middagen klarte jeg å velte stekepanna (som er min tallerken) og 1/3 av middagsporsjonen lot seg ikke redde. Er det mulig å være så klønete? En neve smågodt til dessert hjalp litt.
Rett etter 19 er det ned i posen for minst 12 timer søvn og hvile. Lydbøker, podcaster og filmer er lastet ned, men som regel rekker vi såvidt å få hodet på puta før vi sovner. Lyden av regn på teltet er visst vår musikk på turen.
Dag 3 Torsdag
Våkner til glimt av blå himmel og lyden av rennende vann. Sjarmerende selv om tåkeskyene ligger trykket ned på toppene. Vi skal fortsatt opp noen høydemeter. Utgangspunktet var på ca. 1100 moh og den øverste campen på hele turen ligger på ca. 1450. I seg selv ikke så dramatisk, men stigningen her skjer i platåer, lange strekker med ganske jevn gåing opp og ned og så bam! -bratt bakke. Vi skal opp alle metrene til 1450 moh denne dagen.
Innimellom er det vann som skal forseres og det kan være en utfordring hvis du ikke vil ha våte støvler. Her er det også iskald i vannet, så det frister ikke mye å vasse i crocks. I går holdt jeg på å gi opp stein-til-stein leken og bare la det stå til og bli våt på bein, men husbond klarte å bistå heldigvis. Like fullt er støvlene mine klissvåte inni, lurer på om de lekker? Akkurat her var det ikke så vanskelig, det er flust med sånne underveis.
Før vi begynner å gå er det morgenstell, frokost og pakking. Lapper og bacon. DET er frokosten sin på tur!
Værmeldingen for dagen er i sammenhengen god. 5 grader, en og annen solstråle og regndråpe og vind fra H...te. Utover dagen foretar vi ca. 100 klesskift ettersom det veksler mellom opptil 10 grader og sol i noen minutter om gangen og vips ned til 3 grader og regn, uansett 12 m/s vind.
Husbond har en sånn artig klokke som viser høydeprofilen på løypa. Profilen er ikke klok de siste 100 høydemetrene av denne etappen, det går rett opp, som på vestlandet. Jeg gruer meg fra start. Det blir en meget tung tur med oppogned hele tiden, bratte stigninger og siste kilometeren for dagen er helt galematias. Vi må bruke både hender og knær for å komme opp. Heller ikke nå er det aktuelt å gå en meter lengre enn planlagt for dagen.
Det er nesten ingen som går denne ruta i denne retningen, det skjønner jeg godt. Vi kommer heller ikke til å gjøre det igjen. Ikke tilbake heller for den saks skyld. Ikke med teltsekker.
En og annen bru må vi over, Molo tar de fleste med fatning, men noen ganger blir det for mye.
Underveis denne dagen treffer vi en blid danske på tur aleine, sjokkert over steinura han må krysse stadig vekk. Vi treffer en sveitsisk familie som er litt lei av at alle tror de er fjellvante bare fordi og vi treffer et norsk ektepar med hund som igrunn var et speilbilde av oss selv. Ellers hilser vi hei til en del andre uten å slå av en prat, til det er det altfor mye folk. Den sveitsiske familien med far, mor og en voksen datter treffer vi flere ganger, de går nemlig i samme retning som oss. Innimellom må vi ha en skive langs stien og må passe på mellom regnbygene.
Ettersom utsikt trumfer le (joda, det gjør det) camper vi på toppen ved noen små vann. De smarte campet nede i dalen, men jeg blånektet å starte dagen etter med den sjuke stigningen. Finner akkurat plass til teltet, hilser på ett lemen og en sau og gjør det vi gjør når etappen er over og teltet skal opp.
Kalde, slitne og med våte sokker bestemmer vi oss for å gjøre opp status i morgen. Terrenget ER vanskelig, været skal bli skikkelig dårlig de siste dagene og Molo- som hadde forstoppelse, men fikk ryddet opp i det og har hatt masse energi hele dagen, har fått et stort gnagsår bak det ene forbeinet. Pokkers sele, det er ikke den vi har pleid å ha på langtur, skulle hatt på den vanlige selvfølgelig. Smører med noe salve og drar på ham bamsepysj, så får han ikke sleiket på det. Håper vi kan holde det i sjakk med det vi har med oss.
Spiser hjemmelaget tørrmat til middag, kjempegodt, men må utvikles litt. Brukte en dehydrator hjemme til å tørke biff og grønnsaker, blandet med potetmos, litt suppepulver og krydder. Må lage bitene mindre neste gang. Vi blir ekstremt lei av Real og liknende mat, det meste smaker omtrent det samme, men når det er sagt så er det en tipptopp oppfinnelse.
Solnedgang med rosaskjær og lettere skydekke belønnes vi med for stigningen. Verdt det faktisk. Ihvertfall med tørre sokker på beina.
Dag 4 Fredag
Vi bestemte i går at vi ikke skulle bestemme oss for veien videre før vi var uthvilt. Det er lett å velge minste motstands vei når en er sliten. Særlig så sliten at det nesten faller en tåre for at lua datt av da jeg tok av meg hetta. Problemet er bare at bare en av tre er uthvilt neste dag. Molo har sår og vil helst bare ligge på ryggen, husbond har nesten ikke sovet denne natten. Han sover jo dårlig hjemme også, så det er ikke merkelig i seg selv, men det er ikke god oppladning til en meget tung etappe.
Vi skjønner at vi må revurdere ruta.
Løypa byr på varierende forhold.
Den sveitsiske familien kommer forbi og er imponert over hvor langt vi gikk dagen før, jeg er usikker på om de var klar over stigningen de skulle møte. Men vi er jo ulike, selv foretrekker jeg å starte dagen rolig og heller gjøre jobben før jeg avslutter etappen, noen tenker heller at de tar utfordringen uthvilt.
Vi visste på forhånd at det ikke var noen enkle løsninger for å komme ut av fjellet igjen og det krever ny planlegging. Etter å ha veid alternativene opp mot hverandre og tatt værmeldingen med i betraktningen bestemmer vi oss for å gå til Finse i to etapper for deretter å ta toget til Haugastøl eller Geilo og buss til Fagerheim hvor bilen står. Den opprinnelige planen forkastes altså. Det er den mest ukjente fjellvettregelen: Gjør om planen når du finner det for godt. Særlig når snuskammen gjør seg gjeldende eller løypa er for vanskelig å gå tilbake igjen. Ingen får meg ned det fjellet jeg krabbet opp.
Å dele opp resten av strekket til Finse i to etapper er ikke akkurat noen ekstremprestasjon, men det er heller ikke vår ambisjon på dette tidspunktet. Hvis vi har vært ute og gått en hel dag så er distansen likegyldig dessuten er jeg selv ikke helt i slaget med bihulebetennelse så dette er helt riktig avgjørelse. Den siste natten ved Finse blir forøvrig bare for praktisk gjennomføring ettersom vi må vente til dagen etter for togtur. Men vi er på ferie og skal jo kose oss. Med to dager kortere tur kan vi spise godt og nyte omgivelsene.
Været blir mye bedre enn ventet denne dagen og vinden løyer mye, men det skifter fortsatt raskt og klær går av og på. Fordelen med kulde, regn og vind er at insektene går i dvale. Ett kvarter med sol og 8 grader så er det skyer av knott, svermer av mygg og virrende fluer over alt.
Vi går over blankskurt fjell, ur og røys, snø og vann, men stien er fin idag.
Til slutt finner vi en flott teltplass øverst i Hansbudalen og camper tidlig. Får til og med en liten stund i solen utenfor teltet før nye regndråper kommer blåsende inn fra siden. Det er ikke le på denne plassen, så teltet får kjørt seg. Lager oss en rolig kveld, gleder oss til siste etappe dagen etter med påfølgende tog- og busstur på søndag.
Dag 5 Lørdag
Dagen starter med deilig, nesten vindstille, lettskyet vær. Vi har ikke noe hastverk, skal ikke gå langt, så vi steker brød til frokost og bruker tiden i ro mens vi har sol.
Etter hvert snører det seg til med svarte skyer og idet vi tar på sekken og er klare så begynner det å... snø. Og jeg som et lite sekund vurderte shorts idag, det var tross alt 8 grader i sola. Etter snøbygen kommer regn, så mer regn og deretter kjempemer regn. Veien ned mot demningen ved Finse er lengre enn vi tror, stien er enten glatt av våt stein eller gjørmete av myr og leire.
Hengebru og andre bruer er det også, fine, men kronglete.
Ett sted setter jeg fast foten på vei ned og ender med kneet oppunder øret og det andre beinet hengende i løse lufta. Fikk lirket foten løs og sklidd ned det siste stykket. Et håper-ingen-så-meg-nå moment. Rett etter bestemmer Molo seg for å streike. Han er klissvåt selv med Nonstop Glacier dekken og de store regndråpene som treffer ørene blir for mye. Ikke har han fått nok mat heller, for vi gidder ikke stoppe. Nå må han bæres. Seriøst våte, møkkete, sultne og leie finner vi en klissvåt campplass før demningen og får opp teltet i en fart idet himmelen åpner seg. Teltet kan vi med bind for øynene nå.
Molo må prøve alle snøflekkene og vi må kaste snøballer overalt.
Håret er spesielt fint etter en ukes tid på tur.
Ved Finse er det ikke lov å telte på togskinnesiden av vannet. Det skjønner jeg godt. Her er det mye folk, mange teltere, selv om langt de fleste bor på Finsehytta, og folk har en tendens til å bruke naturen litt hardt. Allemannretten er også vanskelig å overholde på togsiden, det blir fort nærme bebyggelsen. Nærmere Finse strømmer vannet striere og er isbre-farget fra Blåisen som ligger rett over. Her kommer man ikke over uten bruer og noen av bruene er kun sommerbru. Derfor kan man ikke gå denne ruta før ca. 1-15. juli. I år lå det snø til langt ut i Juli.
Det betyr derimot ikke at det er mange flotte teltplasser helt nærme demningen. Det er vått, kupert og andre folk i nærheten. Jeg tipper at fler enn oss skal ha toget i morgen, de ligger her og venter.
Vår plass er ihvertfall nær en smeltevannskulp så vi har tilgang på vann selv om det må renses. Plassen er ganske flat og kliss våt. Det surkler rundt skoene inni forteltet. Det pøsregner, vi er kalde og våte og det krever raushet for å ikke krangle om hvasomhelst. Det regner så hardt at teltet lekker et par steder i forteltet. Vi tenker på ham vi traff tidligere idag som lette etter regnjakken han hadde mistet på stien et sted, håper han fant den. Forresten har vi truffet mange flere utlendinger enn nordmenn på turen. Dels kan man vite det fordi man slår av en prat, dels fordi de har klær og sko eller utstyr som avslører at de ikke er født med ski på beina, dels fordi de ikke svarer overhodet når en hilser "GOD TUR VIDERE!". Han med regnjakken var heller ikke norsk, uten at det hadde noe med regnjakken å gjøre.
Etter en tenkepause og et par brødskiver får vi skiftet klær og ordnet senger og kryper ned i posen for å få igjen varmen. Den kommer sakte, men sikkert.
Til slutt kan vi igjen høre hva den andre sier, regnet stilner og sola titter faktisk fram. Vi spiste litt snacks etter brødskivene og er egentlig ikke veldig sultne, men Molo må ha mat og vi lager middag og dessert samtidig. Desserten var cookies stekt i kjele på lav varme med lokk. Det ble sånn passe vellykket, men gøy å prøve. Det ble noen matrester til måkene som dukker opp iblant.
Det var nå jeg gjerne skulle skrevet at vi satt ute resten av kvelden og koste oss i sola, men myggen tok den plassen så vi gikk og la oss i stedet. Med propper i ørene, podcast på mobilen og lyden av fossende vann og iblant et tog i bakgrunnen foregikk resten av kvelden i fred og ro. Husbond har forresten fått en julesang på hjernen og den nynner han på så ofte han kan. Det er kanskje greit å avslutte denne reisen nå.
6 Søndag
Morgenen gryr med vindstille, regnbyger, sol og mygg i skjønn forening. Vi har åpenbart funnet Hardangerviddas myggklekkeri, ingen har fortalt at det ligger ved Finse! Sjekk forøvrig været i den retningen vi skulle gått idag. Skydekket er mørkegrått, borti der snør det mest sannsynlig. Vi er fornøyd med avgjørelsen. Fjellpartiet vi skulle passere heter i tillegg Helvetesnutane.
Været slår fort om til kraftig regn.
Vi passerer demningen, selv om Molo mener at lave ører er best, det ble litt skummelt med fossende vann rett under, men han klarte det.
Vi gjør som vi pleier og kommer oss avgårde med veldig god tid til toget.
Et par timer tilbringer vi inne på stasjonen mens et skybrudd pågår utenfor. Vi har på trass tatt på shortsen som er båret med på hele turen, men hittil ubrukt. Rart å ta på seg et helt rent klesplagg, forresten, men det er litt varmere på Finse enn oppe i fjellet.
I Geilo skulle det være enda varmere, det er dit vi skal ta toget for så å ta bussen videre til Fagerheim og vår egen bil. Toget er forsåvidt null stress bortsett fra at trinnet mellom perrongen og toget er ca. 130 cm. høyt og jeg har 30+ kilo på ryggen og en hund under armen. Det er også litt klønete å få på seg en 30+ kilo sekk i det trange toget før avstigning og Molo lå omtrent paddeflat av skrekk på toggulvet og konduktøren spurte om jeg kunne flytte meg fordi han ikke kom forbi og jeg lurte på hvor han tenkte at jeg skulle flytte meg hen ettersom meg pluss sekk fylte absolutt hele gangen. Pluss at det var omtrent 40 grader inne i toget og jeg hadde to lag ull på overkroppen. Men vi kom oss av på Geilo og husbond skaffet jordbær, is og brus mens vi ventet på bussen som skulle frakte oss til bilen.
På togstasjonen sto det oppslag: Bussjoldeplassen er flyttet. Vi gikk til nye bussholdeplassen, men fant ikke ruta til vår buss. På butikken sa de at alle busser gikk fra den nye bussholdeplassen. Jeg gikk opp til togstasjonen igjen for å dobbeltsjekke da jeg likevel så vår buss kjøre opp dit, men sjåføren var gått på pause. Taxisjåføren kunne absolutt bekrefte at 991- bussen gikk fra den nye bussholdeplassen og ikke fra togstasjonen selv om ruta hang i busskuret. I busskuret hang også oppslag om at her gikk BARE charterbusser.
Vi hadde ikke så lyst til å bomme på bussen for alternativet var en 1500-kroners taxitur. Brått kom en bussjåfør gående og han kunne bekrefte at 991-bussen gikk fra togstasjonen der hvor det bare gikk chartebusser, ikke fra bussholdeplassen der rutebussene skulle gå. Hvis vi skulle være med fikk vi dessuten skynde oss. Jeg løp tilbake til bussholdeplassen og fikk gjengen min tilbake til togstasjonen så vi kunne kommme oss på bussen tilbake til bilen. Det skal ikke være lett å være turist.
Vel framme ved bilen kunne jeg ta av meg våte sokker for siste gang på en stund.
Det ble en fin, men lang sommerdag denne siste turdagen. Innen vi var hjemme i 22-tiden om kvelden hadde vi selvfølgelig fortært den obligatoriske burgeren på Skavanger. Alltid Skavanger.
Om området Krækkja-Finse
Det er en lang og vanskelig etappe selv med hyttesekk. Egner seg ikke for barn og bare for folk i OK form. Krevende terreng, endel ur, snøfonner og mye gjørme. Det var fantastisk utsikt på deler av turen, ikke vanskelig å finne drikkevann, særskilt natur, lite reell myr (bortsett fra de siste kilomtrene før Finse) og ingen hytter å stoppe på imellom. Her og der nydelige teltplasser nedi vannkanten og bare et par steder trøblete å krysse elv. Bekker og snøfonner er det mange av, men det gikk greit å komme seg over. Området er snøfritt bare i 2-3 måneder i året og det bærer det preg av med lite vegetasjon.
Vi har hatt en spennende tur og gjort oss nye erfaringer. Spesielt mtp. kollektivtrafikk-Norge. akkurat nå frister det ikke å gå opp fra Finse igjen, men det kan jo hende vi glemmer det og går på med krum nakke senere en gang. Vi hadde planlagt en trekant-tur, men måtte avbryte og gjøre om planen fullstendig hovedsaklig på grunn av været.
