Manihalvøya- Hellas unplugged

Også i år tar vi turen til Hellas og selv om det ikke akkurat er snakk om friluftsliv så er det ihvertfall mye utendørs liv. Dette året har vi gjort en vri på ferien. Vi har jo pleid å ta en øytur først og deretter lande i huset til Garras i Kamari som vi har gjort de siste 15 år, men i år ville vi utforske Peloponnes litt mer. Peloponnes regnes som fastlands Hellas, men er også teknisk sett en halvøy med broforbindelse over Korinthkanalen.

3-4 timers kjøretur fra flyplassen finner vi Mani-halvøya. Areopolis er hovedstaden her og denne delen av Hellas har delvis bare hatt bilveier siden 70-tallet. Byggeskikken her er beholdt og nesten alle hus og andre bygninger er i brun stein. Her er mange familieslott, både restaurerte og i ruiner og vi skal bo i ett av dem- et restaurert, 200 år gammelt slott som tilhørte mannen som døde for å bevise at Grekerne er verdens beste sjømenn. Arapakis.

Arapakis ligger oppe i fjellet, luftig og tørt med fantastisk utsikt fra takterrassen, store rom med luksuriøst interiør, kortreist frokost med vaktel- og påfuglegg og all mat tilberedt på stedet. I oppkjøringen til ferien har det vært langt over 40 grader her en stund, de tykke steinveggene er derfor godt varme og det tar tid å kjøle ned rommet, men etter hvert finner vi balansen (ac tiltrekker fuktighet og fuktighet blir varmt og dårlig inneklima). Vi bestilte rom med egen takterrasse, men rommet har heldigvis også skjermet skyggeplass med sittegruppe for takterrassen er igrunnen helt ubrukelig varm. Rommet har uansett den beste beliggenheten i slottet, så vi var litt heldige der.

Det er et stykke til stranda, men hit må man uansett komme med bil, så det spiller ikke så stor rolle, vi er på ekspedisjon. Ved hotellet (i gangavstand hvis du gidder) ligger en liten landsby hvor man kan få kjøpt keramikk, kaffe og bakervarer og det er også et par restauranter der. 

Stranda som ligger nærmest er vakker, men ikke den mest badevennlige. Rullesteiner store som strutseegg krever bruk av sko og den første kvelden er bølgene så store at et par raske Oakleybriller havner på havets bunn etter at vi alle blir slått overende og godt sentrifugert. Det er også vanlig med bobiler langs denne stranda da det ikke er campingforbud her. Ikke noe galt med bobiler, men la oss være ærlige: når man ikke bor i en selv er de bare irriterende og invaderende. Og stygge. Og skal vi være enda ærligere er de ikke noe vi syns passer inn i dette øde, vakre landskapet. Men OK, sånn er det. Hadde sikkert vært en av dem om jeg hadde hatt en bobil.

Morgentrim blant fjell og jorder. Det er freshere luft her oppe i fjellsiden selv om temperaturen er høy.

Det er merkede vandrestier her som hjemme, men ingen med vettet i behold beveger seg frivillig opp i fjellene i juli/august. Ingen røde T-er, men tildels godt opparbeidet stier.

Profeten Elias-fjellet rager ca. 2400 moh og ruver i terrenget. Det er ikke vanskelig å komme seg til toppen da man kan kjøre langt opp, men selve toppen er ikke så vakker og ofte ligger det skyer der, så utsikten er bedre andre steder.

Vi tok en utflukt helt ned til sørspissen som ligger nesten så langt sør som Kreta for å se solnedgangen derfra.

Det er mulighet for å finne små strender, bukter og padeplasser mange steder, men få har servicetilbud, det gjelder å ha med egen drikke og skygge.

Areopolis er det "store" stedet og der er det yrende liv dag og kveld, restauranter, butikker, supermarked og minibank (tom). Teater på torget, levende musikk, barn som løper, sykler og leker. Akkurat sånn det skal være. Jeg var i Hellas første gang i 1987 og i Areopolis kunne det nesten fortsatt vært 1987.

Vår favorittstrand ble umiddelbart Limeni, en liten kjøretur fra hotellet. Her er det hyggelig musikk, gode solsenger og noen få restauranter for lunsj. Vår favoritt ble Manibella meze-restaurant, en meget populær, liten restaurant med nydelig mat. Her bør man bestille bord.

I Mani får du full middag for 150 kroner per person og flereretters lunsj for en hundrings per person, alt inkludert. Rikelig snacks, is og drikkevarer på minimarked til 3 personer for en hundrings. Prisene er med andre ord noe helt annet enn på de fleste turiststedene. 

Det er også mulig å spise middag i vannkanten utover kvelden, fersk fisk og blekksprut i massevis.

Monemvasia er en selvfølge når en først er i området. Ordet betyr èn inngang og det er virkelig bare 1 inngang. Festningsverket på toppen var aktivt til 1300-tallet og i byen nede bor det fortsatt folk. Det er også hotell, barer, restauranter og butikker i de smale gatene, men en liten turistfelle selvfølgelig. Likevel minst like stilig som Akropolis, men uten køene og inngangsbillettene. Poden og jeg gikk helt opp på toppen, der var vi nesten alene sammen med 100 varmegrader, men utsikten var uslåelig. 

Kjølige vindtunneller og grotter på toppen.

Etter en hyggelig liten uke på Mani reiser vi videre til huset vi har feriert i de siste 15 år og freden senker seg når jeg får morgenstunden min på stranden.