Fjellvettregel nr. 8

Dag 1 lørdag

Som ellers i livet (sånn er det blitt) er det ting og tang som fort kan stikke kjepper i hjulene for planer. Vi har lenge hatt til hensikt å vandre en runde i Setesdalsheiene denne ferieuka og planlagt for det. Med fulle sekker, godt humør og fint vær i sikte kjører vi avgårde. 

Etter 6,5 timer på reise er vi framme i Åseral, Ljosland. Kjører oppover mot Langvatnet og blir litt usikre på hvor vi kan parkere.  På parkeringsplassen merket på kartet står det "privat". Planen er å gå en runde og det hadde vært fint å ha bilen der nede, men kjører videre oppover mot damanlegget for å se om vi kan parkere høyere opp. Skyver problemet med å komme tilbake til bilen foran oss. 3 km. kjedelig, gruset oppoverbakke senere finner vi plenty parkering ved dammen. Deilig å slippe å starte turen med den oppoverbakken, nå blir den et problem for fremtiden. 

Vi går ut av bilen til et regnvær som legger seg som et mykt, men veldig vått teppe over oss. Får på turklær og sekker og møter den første bakken hardt og brutalt. La oss være ærlig: når man skal opp i høyden må man regne med å gå oppover, det betyr jo ikke at det er gøy. En ganske ny grusvei går langs det regulerte vannet, det er litt kjedelig, men utsikten over vannet er vakker og lett dramatisk med loddrette vegger og myke, grønne topper. 7 km. skal vi gå i kveld før vi slår opp teltet. Grusveien dreper raskt føttene i stive fjellstøvler og den betennelsen som dukket opp i venstrefoten for et par uker siden begynner å rope nesten med det samme.

En annen ting som legger seg som et mykt teppe over oss er knott. Helt sjukt. Smører med diverse myggmidler uten at den ser ut til å bry seg. Så lenge vi beveger oss går det greit, men når vi stopper for å puste... Inni nese, ører, hår, setter seg på både bar og tildekket hud, bak briller og i nakken. Krise. I tillegg er det sau. Masse sau. Overalt. Molo går bananas, vil jage dem. Det blir 7 meget slitsomme kilometre. 

Når vi kommer til dagens mål må vi dekke oss til med nett for ikke å puste knott ned i lungene. Jeg får litt panikk, men nettet holder krekene vekk fra ansiktet. Thermacell ser ikke ut til å jage vekk knotten. Idet husbond vipper av seg sekken høres et lite snapp og festeanordningen til den ene bæreselen brekker. Den viser seg å være i plast. På min sekk er samme del i metall. Noen ganger er brukte ting fra Finn.no vel så gode som splitter nye fra Norrøna. På to turer har den nå gått i stykker to ganger. Vi må reparere med gaffa og skolisse.

Det er ikke kjempestemning denne kvelden og vi er enige om at både knotten og sauene er reelle problem. For ikke å snakke om foten og kneet.

Kreativt teltoppsett på klissvåt bakke med for få kvadratmeter til teltet er krevende. Soveflaten vår er høyst ujevn og vi kommer til å havne i alle retninger i nattens mulm og mørke. Etter å ha rømt inn i teltet, trukket igjen alle glidelåser og skiftet litt tøy gjorde vi den tabben at vi la oss for å rette ut ryggen. Klokka var blitt 23 og både vi og Molo trengte mat. Bare en kraftanstrengelse kunne redde middagen. Idet jeg holdt på å sovne fikk jeg reist meg opp og kokt vann. En Real på deling og tørket vom til Molo. Etter maten et kort kveldsstell i bekken så rett i soveposen. Molo er sur for at han ikke har dunsovepose, han presser seg oppi posen til husbond, men det blir for trangt. Jeg forer jervenduken med dunjakken min og han er happy.

24 sekunder inn i lydboka sover alle. 

Dag 2 søndag

Deilig sol varmer opp teltet og jeg våkner tidlig. Snart skyer det til litt og varmen avtar. Dette er det beste. Slumre i teltet, lytte til humlesurr, fuglekvitter, sauebjeller, bekkeklukk og vindpust. Vindpust!! Kanskje det går an å gå ut? Frokosten lages ute. Det er ikke absolutt knottfritt, men det går an å være ute uten nett. Jeg prøver å sette på thermacellen igjen, men den virker ikke. Det kan jo være grunnen til at den ikke skremte bort en eneste knott kvelden før. Kaffe og pannekaker inntas i deilig vær på dette egentlig veldig idylliske stedet.

Når leiren er revet labber vi videre innover veien til vi møter stien vår.

Der får vi litt sjokk av den første stigningen. Ikke sånn at vi ikke vet at det går opp og ned i dette området, men dette er drøyt. Med sol på himmelen og friskt mot jobber vi oss innover mot heiene på lite gåtte stier.

Det går ikke mange kilometer før jeg har fått nok. Nok myr, nok opp- og nedoverbakker, nok vanskelige hindringer, nok sau. Å så masse sau. Molo vil jage dem, han syns de invaderer intimsonen. Men han er bundet i meg, selvfølgelig, så jeg får drahjelp i alle retninger, både når jeg trenger det og absolutt ikke trenger det. Dessuten bjeffer han, det hører med til jobben hans. 

Ved en seterruin oppe i fjellet tar vi pause. Det viser seg at vi er like lei begge to. Til tross for at vi såvidt har begynt på selve turen innser vi at dette ikke kommer til å fungere. Min fot, husbondens kne (fysio anbefalte på ingen måte å legge ut på en slik tur), Molo Sauegjeter kombinert med det verste: Det finnes ikke plasser til teltet. Enten er det myr, eller så er det bratt eller så er det tuer. Her sitter vi på en gammel steinhelle og ser utover og vurderer muligheter. Vi blir enige om å gjøre vendereis. Det betyr at vi må gå hele veien tilbake til bilen for det finnes ikke teltplasser langs veien. So be it. Det blir en lang dag. Molo samler alle sauene som er i området og jobber hele dagen.

Litt utpå kvelden er vi tilbake i bilen. Føttene er på ny drept av grusveien, kinnene lett solbrente, ryggen svett og beina stive. Den vakreste utsikten av alle åpenbarer seg rundt en sving: En lava blue Skoda Kodiaq. Vel plassert i bilsetet ser vi bonden komme med flere sauer. Vi forklarer absolutt ikke hvorfor alle sauene hans nå befinner seg på nedsiden av dammen istedenfor inne ved heia hvor han hadde sluppet dem.

Neste er å finne ut hva vi nå skal gjøre nå. Neste stopp blir Odden Camping, vi ringer og bestiller en hytte for to netter så beina kan få seg en fridag. Hytta er faktisk koselig og campingen er velstelt og fredfull, men likevel rett ved hovedvei, matbutikker, kraftverk og turveier. Middagen serveres på tallerken denne kvelden. Mac and cheese fra Toro med tørket ytrefilet og grønnsaker stekt i smør og hvitløk. Slett ikke ille.

Dag 3 mandag

Morgenbad, frokost, avslapping og rusletur bedriver vi denne hviledagen.

Kald brus til erstatning for renset myrvann kjøpes inn og været er helt strålende i Evje. På turen går vi forbi Kongshaugen, runesteinen og kraftverket som akkurat nå produserer kraft for 1,5 millioner kroner i døgnet. Der blir vi stående og følge med på den automatiserte kranarmen som plukker hele trær, kvist og rask ut av vannet og legger det i en container etter å ha traversert damkanten. Kunne sett på den hele dagen, men sola steker så vi rusler til hytta og den skyggefulle terrassen.

En snarvei gjennom skogholtet tar oss rett inn i campingens hage. En oase av blomster, stier og sitteplasser på et sted du ikke ville antatt at det fantes noe slikt. Vi vippser inngangspenger selv om vi havnet der uten å vite om det. Tillit skal lønne seg, mener nå jeg da.

Dagen rusler avgårde i meget rolig tempo og klokka 20 sier jeg til husbond at vi enten må gjøre noe eller jeg må legge meg. Det er hett, oppmot 30 grader, Molo har allerede badet masse og jeg orker ikke tørke sand av ham flere ganger. Vi orker ikke gå noe sted, men setter oss i bilen. På skyggesiden av Otra finer vi en liten idyll av et museum og kommer ut av varmen litt.

En softis senere så er det natta og vi legger oss mens kidsa fortsatt raller rundt på campingen med sparkesykler. Jeg husker godt hvordan det var å "eie" campingplassen sammen med sommervenner uten innetid i barndommen. O' lykke.

Dag 4 tirsdag

Vi spiser frokost og pakker sekkene for en 3-dagers tur til Heddersvatn og Toreskyrkja. Under 4 timer å kjøre og vi rekker hjem før uværsfredagen. Humøret bærer litt preg av en meget het natt i den knøttlille hytta og ikke på den morsomme måten, men sove kan vi gjøre til natta oppe i fjellet. Åmli passerer vi på veien, det er Fossens fødested.

Etter mange svinger, humper og stopp for veiarbeid er vi ved Heddersvatn. Det er stekende varmt og utenfor bilen treffer vi et svensk par som har vært på Gaustadtoppen med toget. Vi er enige om at togturen er mye gøyere enn å gå opp i kø. 

På med sekker, solkrem og deilige tykke ullsokker og fjellstøvler. Det er 25 grader selv her oppe i høyfjellet. Ettermiddagens tur går langs Heddersvatn og opp til et lite vann på vei opp mot Toreskyrkja. Det er umerkede stier og vi har ikke noe kart annet enn på mobilen så selvfølgelig går vi feil i et stidele. Vi bestemmer oss for å la bommerten bestemme og fortsetter oppover den stien vi er på. Det er stupbratt, sola steker og insektsituasjonen begynner å dra seg til. Fluer, knott og mygg koser seg i le. Litt snø ligger igjen her og der, Molo koser seg med den.

Vel oppe ved vann uten navn får vi maks belønning. Det er vakkert, plass til teltet nede ved vannet, varmt, men passe vind slik at bare fluene er på jobb. Sola steker, vi kan bade og vaske oss, tørke i sola og lage god middag. Etter hvert kommer myggen, men litt 50% deet tar seg av dem. Molo kjøler seg i vannet, sover ute og kunne ikke hatt det bedre.

Stekt ytrefilet og grønnsaker sammen med en pose Real er ikke så ille til tross for at jeg er like glad i Real som husbond er i havregrøt. Tørket kjøtt og grønnsaker er lett i vekt og smaker veldig godt.

Vi går ikke inn i teltet før temperaturen har droppet noen grader, og ettersom sist natt ble litt masete på altfor varm hytte skal det gå greit å sovne. 

Dag 5 onsdag

Våkner med hodeputa fortsatt på plass. En strikk rundt pute og madrass gjør underverker. Puta har ellers en tendens til å forsvinne i løpet av natta, jeg har hatt mange leteaksjoner og brytekamper i nattens mulm og mørke for å finne og stappe pute. En enslig mygg dukker opp inni innerteltet som vi ellers klarer å holde ganske insektsfritt. Den har sikkert jobba i hele natt. Spennende å se hvile ledige hudflekker den har funnet som ikke knotten i Setesdalsheiene allerede har dekket med stikk. 

Etter frokost labber vi avgårde med det aller nødvendigste i sekkene, men lar leiren stå. Vi skal opp på Toreskyrkja og finner for det meste stiene som stort sett er uten merking. Tilbake går vi litt ordentlig feil og må bushe langs noen vann og over en skjæring for å komme tilbake til leiren. Det er mye ras/blokkmark og stein i området, men også fine, tørre stier. 

Gaustadtoppen fra Toreskyrkja.

Djupetjønn fra Toreskyrkja.

2 fornøyde og en som egentlig ikke vil være med på bildet.

Hvis du ser nøye etter så finnes teltet vårt på bildet.

Snart tilbake i camp.

Bushe uten stier.

En 6 km. rundtur i variert bratt terreng er unnagjort, vi er på plass i camp og gutta slokner. 

Dag 6 torsdag

Ettersom det er meldt styrtregn fredag tar vi hjemreisen torsdag og avslutter eventyret for denne gang. Om noen uker skal vi ha ferie igjen, litt i Norge og mest i Hellas, så da blir det en ny fjelltur. Vi drar hjem til litt familiekos samt tørking, vasking og rydding av turutstyr i helgen. Sannsynligvis kommer vi til å legge planer for neste tur allerede i bilen på vei hjem. Selvfølgelig må vi innom for en burger på veien, det er tradisjon. 

Men først skal vi ned til Svineroi over Hestegrøa og dette er grunnen til at man aldri skal stole på værmeldingen i fjellet uansett hvor bra den er og alltid ha med ekstra klær og kompass. For 15 minutter siden var det strålende sol og blå himmel. Nå er det kaldt og rått og vi håper det letter til vi skal gå.

Tåka letter heldigvis.

Innen vi har pakket er været tipptopp igjen.

Bratt nedover til bilen, men vi er veldig glad for å ha gått feil fra start, for stien krysser hovedstien opp til Toreskyrkja og der er det mer folk. Vi har vært helt alene oppe ved vannet uten navn.

En heipipelerke på egg, et par ryper, en rovfugl på jakt og ett lemen rett ved frokosten er det dyrelivet vi har fått med oss. Knott, mygg og fluer er allerede nevnt. 

Vi reiste etter været denne ferieuka og det fungerte jo veldig bra. Vår opprinnelige plan var Dovre/Sunndalsfjella, men der var det meldt +2-5, regn og snø. Det får bli en annen gang.