Lappsteinen-Tuva-Heinseter-Sleipna-Halne

Dag 1 Langetjørne

Ferdigpakking og husvask gjøres unna i rolig tempo og bilturen til vidda likeså. Det er minst 25 grader og sol hele veien...helt til vi går ut av bilen på en liten parkeringslomme ved Lappsteinen. Litt glad for å slippe å gå fra Fagerheim skviser vi bilen inn. Her viser gradestokken 15 grader og det blåser kaldt. Et par slenger sekken i bilen skal til å kjøre, men avgir rapport. Mye myr, men godt mulig å hoppe fra stein til stein, null stress. Jeg gleder meg skikkelig å hoppe fra stein til stein med hund festet rundt livet og 38 kilo i sekken...

Vi skal bare over en haug og ned til et vann før vi skal slå leir. Det tar en drøy time og det passer bra. Teltplassen vi har blinket ut har både le, vann og utsikt, den er også ganske flat og da kan det jo ikke bli bedre.

Feirer første feriedag med god thai-kyllingmiddag og går tidlig til sengs. Spennende å finne ut om sommer-soveposene er varme nok.

Dag 2 Grønevatnet

Vi våkner til strålende sol og sommersoveposene holdt nesten. Jeg har dratt på meg ullgenseren og dratt dunjakken inn i posen for å varme hoftene. Ellers gikk det greit. Det er i høyeste grad en nydelig sommermorgen, varmt og fint og teltet koker til slutt, da er det bare å stå opp. Kaffe, egg og bacon til frokost kan se litt kaotisk ut, men det er et system i kaoset.

Molo går gå løs med anker og underholder seg selv i vannkanten hele morgenen. Så pakker vi sammen og labber avgårde med utsikt over jøkulen bak oss. 

De første 4 kilometrene går unna i ren romantikk. Stort sett tørre, fine stier, snille stigninger, stekende varme og nydelig sol. En rypefamilie tripper tvers over stien rett foran oss, brun villsau og hvit vanlig sau stirrer på oss fra her og der.

Så skal vi nedover fjellsiden, krysse en elv og begynne å se etter teltplass. Her går vi av og på stien hele tiden, stien er umerket. Kanskje er stien feiltolket av Kartverket for det går et dypt bekkeleie der, men sti er bare synlig her og der. Terrenget er ujevnt og dekket av ganske høy vegetasjon, busk og kratt, det er tungt å komme seg fram. Nærmere foten blir vegetasjonen lårhøy og stien er borte. Vi vasser og løfter beina i ulike silly-walk posisjoner for å finne ut hvor stien krysser elva. Det finner vi omsider, men det er ikke mulig å krysse elva akkurat der. I god, optimistisk ånd trasker vi oppover langs elva for å finne et punkt for krysning, men det er vanskelig. Lengre oppe deler den seg i to og vi tenker det er lurt å krysse der. Husbond prøver å hjelpe meg da jeg skal ta et langt skritt, men uten at vi helt skjønner hvordan, havner vi begge halvveis uti elva med den tunge ryggsekken oppå oss.

Garmin varsler fall og vil sende nødsignal. 

Jeg ville jo ikke bli våt i støvlene, men nå kjenner jeg elva renner fint inn i den ene støvelen og inn i shortsen. Klegg, mygg, fluer og knott storkoser seg inni øre, nese og munn og på innsiden av brilleglassene. Vi får manøvrert oss opp av elva og er enige om at dette var en dårlig idé. Det hadde vært bedre å krysse lengre ned. Går tilbake, husbond skifter til Crocs og labber over med ustø skritt, det er såpeglatt. 

Molo går halvveis over og blir hentet og jeg går uti - med støvler på. Det får bare stå til. Blir selvfølgelig kliss våt, men couldn't care less, det er tryggere sånn. Det ene kneet verker litt etter fallet og har fått seg en liten kul og et sår. Vi har brukt en time på de siste par hundre meterne og krysningen og har passert lunsjtid med flere timer. Puster med magen, finner fram Centauraen, knekkebrød med ost, ekstramat til Molo og alle får en velfortjent hvil. 

Vi må videre for å finne teltplass. Dette kjempeområdet med myr egner seg ikke for telt og er dessuten et insektseldorado. Langsmed vannet under neste nut er det litt bratt og utilgjengelig og vi er slitne. I enden av vannet gjør vi en ny, litt artig feilvurdering. Vi bestemmer oss for å bushe rett ned fjellsiden for å slå opp teltet nede ved vannet. Et par skritt ned i bushen henger jeg fast i en busk og velter med Molo under armen. Prioriterer i farten å sette ham mykt ned fremfor å ta meg for. På ny må jeg frigjøre meg fra sekken og innen jeg har fått reist meg opp ser jeg at den ene hånden er blodig. Det er ikke hånden som er skadet, det er kneet, samme som for litt siden. Litt mer nå. 

Vel nede ved vannet finner vi en sti(!!), en passe humpete teltplass og hundretusen mygg. En god vask og middag senere er det helt nydelig å legge seg med en lydbok på øret. Heiloen piper sårt fra åskanten, syns nok vi er nærme. Thermacell maskinen sørger for at teltet er myggfritt og temperaturen er vesentlig høyere enn kvelden før. 

Dag 3 Rundenuttjørnan

Dagen starter med nydelig sommervær igjen. Vi har visst timet denne turen godt og i natt har det ikke vært behov for ekstra klær i soveposen.

Etter ordinær morgenrutine går vi litt tilbake på stien for å komme til stikrysset hvor hovedstien går, tenker at det er lettere enn å bushe opp fjellsiden igjen. Stien er stort sett fin helt til vi kommer til en ny, stor myr. Det tar lang tid å krysse myra og det blir tidlig lunsj i sola. Det er ubehagelig varmt, så ærlig skal vi være. Det har ingen hensikt for oss å gå helt til Tuva for å snu igjen, målet er å komme oss over til det andre beinet på trekanten av vår planlagte rute. To steder på kartet er det markert sti for å krysse over og slippe å gå helt til Tuva. Vi stopper ved den første og blir stående å nøle. Stien på kartet går ikke helt over til den merkede stien på den andre siden av vannet og vi risikerer å bushe 500 meter mellom stiene. Idet vi har bestemt oss for å prøve møter vi noen folk. De tror ikke det går an. Vi nøler igjen og ombestemmer oss. Vi går heller videre og vil krysse ved Rundenuten.

Om litt kommer fjelloppsynsmannen gående og slår av en prat. Han sier det går en sti på forsiden av Rundenuten og etter hvert ser vi ham følge foten av fjellet på forsiden med de to hundene sine. Han var på jobb og snakket med alle hundeeiere. To sauer er gått med i det siste pga. løse hunder og fuglene har ikke-flyvedyktige unger nå. 

Vi gjør som han sier, krysser bekken som heldigvis har liten vannføring og tar stien inn til høyre. Om litt befinner vi oss på baksiden av Rundenuten.

BAKSIDEN??? Hvordan skjedde det, vi gikk jo samme vei som han? Jaja, om litt er vi der vi skulle uansett og begynner å se etter teltplass. Nede ved elva finner vi en perle av en plass, men ettersom den ligger nærme stien tar jeg en runde i området for å se om det er mulig å finne litt mer privatliv. Det er det ikke, men det er heller ikke særlig mange ute og går på stien så det går nok fint.

Bader i elva, prøver å skaffe litt skygge under tarpen, ser på kartet og spiser middag. Molo bader hele kvelden og vil ikke komme opp, som en hvilken som helst annen unge skjelver han av kulde, men vil absolutt ikke legge seg. Snål type.

Når myggen og fluene blir for ivrige blir vi nødt til å trekke inn i teltet, det er egentlig for varmt, men alternativet er verre. Tanken på å kle på seg for å legge seg i posen er absurd, det får holde med undertøy. Lydboka på igjen og snart går sola ned.

Dag 4 Klovsteinlone

Vi våkner til en annen værtype, men det er likevel en fin sommermorgen. Fjelloppsynsmannen advarte mot været som skulle komme søndag kveld og mandag, regn, regn, regn og vind. Nice, men altså, inntil videre er det fint. Idag er også støvlene og sokkene tørre igjen, det er jo alltids noe å glede seg over. 

Vi skal gå ganske langt til oss å være idag, ca. en mil, så vi prøver å komme litt tidligere avgårde. Skal lage pannekaker til frokost, men det viser seg at den "brøddeigen" vi stekte første dagen egentlig var pannekakeblandingen. Ikke rart at det ble et rart brød. Så blir det grøt, da. Pakken med nøtter og melkesjokolade er nå blitt til en melkenøttesjokolade. Ikke all turmat blir sånn en har tenkt seg...

Når vi starter turen har vinden tatt seg opp og skydekket samler seg på alle kanter. Det er ikke direkte kaldt, men vinden er sterk og det er vanskelig å avgjøre hvor mye klær som gjelder. Jeg gir opp og går i bare shorts og trøye fram til lunsj. Vinden snur og tiltar og sekken blir et vindfang. Det er mye myr, men stien er merket og bred og lange strekker tørr og fin. Sauen Shaun og geitevennene hans dukker opp her og der og Molo er på jobb med det samme. Heldigvis er det lange strekninger uten dyr, men ei rype gir oss voksenkjeft da vi passerer ungene hennes for nærme så de skvetter opp fra lyngen. Selv blir hun bare stående og kjefte på oss, hun flyr ikke vekk. Sau med lam hisser og tramper til advarsel. Vi prøver å gå forbi så fort som mulig.

Min venstre fot var helt nummen i natt og på det tidspunktet vi tar lunsj stråler smerter fra vristen ned til tærne. Trodde jeg var kvitt problemet med den foten, men det er bare å plukke fram teip og støttebandasje. Det går sånn passe å gå videre og noe særlig valg har vi ikke. 

Området langs Aaen ved Heinseter er flatt, myrete og dekket av kraftig vegetasjon og blokkmark. Mørke skyer truer nå, men det er fortsatt oppholdsvær. Teltplass er det lite av og vi vil helst ikke bli sett fra Heinseter, men i den sterke vinden får vi teltet opp bak en knaus som skjermer litt fra lyden av den frådende elva, men ikke fra vinden. Det går en fin sti ned til elva hvor vi kan fylle vann, vaske oss og vaske opp etter maten. Det får duge.

Akkurat idet teltet er oppe og jeg har begynt å blåse opp det ene liggeunderlaget kommer de første regndråpene. Så er regnet og vinden litt til og fra resten av kvelden med tildels kraftige regnbyger. Det blir en interessant natt. Lyden av vind, regn og elva er til tider nesten øredøvende. Såpass at det er litt deilig å plugge inn øreproppene og finne fram en film.

Dag 5 Halnekongen

Teltet har fått kjørt seg. Vind og regn har satt sitt preg på det og det har også en fugl som antagelig syns vi er i veien.

Det har regnet hardt, men når morgenen kommer er det bare noen byger og god temperatur. Vi tar en rolig formiddag, Molo vil ha en hviledag, han får dobbel frokost og en halv fridag.

Gassbrenneren viser seg fra sin dårligste side og er plutselig helt upålitelig. Virker som en lekkasje og frokosten må derfor tilberedes utendørs, jeg tør ikke ha åpen flamme inne i teltet. Så virker den plutselig igjen og så ikke. Den kommer jeg aldri til å stole på mer. Vi setter på en fin spilleliste og blir liggende og lytte til musikken som passer fint i stunden her i naturen med regnet lett trommende på teltduken. Snart pakker vi og er ute på stien igjen.

Vi har på langt for første gang på turen, men skifter til kort etter noen hundre meter. Det er definitivt sommer også her i fjellet. Gjennom grindene på Hein og oppover fjellsiden mot Sleipna. Vi er etter hvert glade for at vi valgte denne løsningen ut av fjellet, båten over Halnefjorden til Halne og buss videre til Fagerheim eller helst til Lappsteinen hvor vi har bilen. Over Heinbunuten og Grensehøgda henger det tungt, vått skydekke mens vi koser oss i sola. Dette var vårt opprinnelige valg av rute tilbake til bilen, men nå er det ikke hyggelig oppå der.

Karma biter oss litt senere da et par regntunge skyer treffer også oss, men de glir ganske raskt over. 

Langs stien treffer vi på en DNTgruppe på Rubenstur. En gjeng kjempekoselige folk med ulike, fysiske utfordringer. De skal telte og her må alle bære, CP eller ikke. Den vonde foten blir liten i forhold, men vond er den likevel.

Før vi tar siste nedoverbakken til båten som skal gå i morgen klokka 14 (cirka, til fjells er det åpenbart ingen som helt sikkert kan si når båten går) finner vi turens siste teltplass. Klokka er 17, vi har bare spist litt grøt til frokost og dessuten gått mange kilometre og høydemetre, det har begynt å regne igjen, det blåser, Molo bjeffer intenst for han vil leke, en zillion mygg angriper idet vi bakser med en allerede våt og skitten teltduk og hetta på jakka sklir nedover de duggete brillene og DA er teltstengene borte. Vi prøver å tenke ut hvor de kan være mens vi panisk slår på den allerede forankrede teltduken med en stav for å sjekke om de kan ha havnet under, orker ikke dra opp alle de klinete pluggene igjen. Jeg jogger tilbake til stien for å se om de falt av da jeg tok på meg sekken idet husbond finner dem med bankemetoden. De ligger på bakken, veldig urutinert plassert under teltduken. Det slutter å regne, Molo slutter å bjeffe, jeg fisker opp de siste marshmallowsene fra sekken og vi setter opp resten av teltet med munnen full. Idag trumfer utsikt le og bekken klukker noen meter unna. 

Til middag lager jeg et utvalg av det vi har igjen av mat, vi kan jo fråtse idag ettersom det blir hjemreise en dag tidligere.

Knekkebrød med tubeost til forrett (en livredder), nystekt pannebrød med smør og salt og et krus solbærtoddy til mellomrett og potetmos med stekt kylling, oksekjøtt og løk til hovedrett. Orker ikke mye av noe av det, mister helt matlysten på tur og det som smaker best er grøt, knekkebrød, brød og pannekaker. Litt egg og bacon er også godt. Real o.l. kan jeg styre meg for.

Vi vet ikke hva slags vær som venter oss i natt, men det er ihvertfall ingen fare for at det blir noen flom her på villa utsikten (større fare for at pluggene mister festet i den løse grunnen).

Dag 6 Sleipna-Halne-Fagerheim (Lappsteinen)

En aldeles nydelig sommerdag åpenbarer seg etter en kald og månelys natt med litt vind. 

Frisk fjelluft siger inn i det kokvarme teltet når vi åpner dørene.

Vi skal bare gå ned til båten og være der i god tid før 14, det er en drøy times tur dit.

Først må vi vente litt.

Båtturen tar omtrent tre kvarter og bussen tilbake til Fagerheim skal korrespondere med båten. Det bør den for det er den siste bussen for dagen. På brygga er det akkurat nok dekning til å kjøpe billetter til både båt og buss. Båtturen inn til Halne er kjempefin, selv med tre hunder ombord går det hele gemyttlig for seg.

Idet vi skal til å svinge inn mot brygga ser vi bussen komme, svinge inn på lomma, slippe av to ryggsekker, sjåføren går inn igjen og bussen.....kjører. Takk, ass! Det hadde jo vært for mye forlangt at den eneste båten og den eneste bussen skulle vente på hverandre. Så, hva gjør vi nå? Det er 7 kilometer å gå langs rv7 og det er ikke trygt. Den er smal og veldig traffikert. Skipperen sier det går en buss til om en time. INGEN kan bekrefte at det stemmer, verken mennesker eller apper. Vi ignorerer den ikke-bekreftbare informasjonen og ringer Geilo taxi. Etter tre kvarter og en kald Pepsi Max på trappa til Halne med mange skjeve blikk fra flere skokker amerikanere og nederlendere (vi ser antagelig relativt lurvete ut, bustete på håret og med skitne klær) dukker Geilo taxi opp. Vi får en lokalhistorietime på kjøpet og han setter oss av rett ved bildøra selv om det er skikkelig krøkkete. Neste stopp er hvorsomhelst hvor de har burger før vi er hjemme i kveld en gang. 

Oppsummert: 

Hardangervidda er kanskje ganske flat, men det er MYE myr. Store områder. Vi valgte å gå på umerkede stier mye av turen, det vil jeg ikke nødvendigvis anbefale, de kan være vanskelige å følge og hvis sikten er dårlig må du være god med kart og kompass. Stier på kartet som starter og slutter uten at de møter stikryss kan være f.eks fiskestier, ikke regn med at det går en sti videre når det ikke står på kartet.

Husbond har bidratt godt til at myggbestanden på vidda opprettholdes, jeg har aldri sett ham med så mange stikk. Centaura er den beste insektssprayen hvis du klarer parfymelukten. Den kan sprayes på uten å smøre ut og den kan brukes på hunden (ikke spray direkte på hunden). Det ER mye mygg på Hardangervidda. Og fluer. Ikke så mye knott denne gangen. Get used to it, Thermacellmaskin og insektmiddel er must for en fin tur. Hvis en ikke orker insektene må en velge et annet sted for ferien, men det er lov å få panikk innimellom og rope "dette gidder jeg ikke" til forbipasserende sauer. 

Det er ikke feil å ta med seg en bitteliten høyttaler til telefonen (og en powerbank med god kapasitet). Litt musikk til arbeidet med å pakke opp og ned leiren er deilig. Det er ingen motsetning i å sette pris på underholdningen i mobiltelefonen og samtidig sette pris på naturen, særlig ikke når en er utendørs en hel uke. Det kan også være en grei distraksjon hvis du syns partneren bruker litt for mange av den daglige dosen ord på en gang.

Tarp funker ikke på høyfjellet. Punktum.

Jeg valgte jaktstøvler denne gangen av hensyn til gåing i myr. Egentlig veldig fornøyd med det, men jaktstøvler og fjellstøvler har ikke samme lest eller sålestivhet og jeg ville valgt andre støvler til områder med mer stein. 

I juli er vanntemperaturen i små vann og bekker for høy til at det er trygt å drikke det uten rensing, det blir vannroulette. Ta det fra en som har prøvd. Med mindre en er ved utspringet eller det er et større vann/innsjø/elv er det best å rense. Vi bruker et middel som også tar virus og bakterier, men her er det mange "leire". Alternativt koker vi det, men det tar 10 minutter hvis du skal være helt sikker. Da går det mye gass. Det samme gjelder hvis det har vært mye nedbør, avrenning fra kantene inneholder mye ugreit.

En paracet og en ibux hver morgen og kveld kan redde turen hvis smerter eller sykdom er et faktum. 

Funfacts:

Båten over Halnefjorden går to ganger om dagen. Den koster nesten 1000 kroner for to voksne og hund èn vei, men det kan det godt være verdt.

Bussen på rv7 korresponderer ikke med båten selv om det står i ruta at det skal passe. Bussen koster 88 kroner fra Halne til Geilo for to voksne. Når bussen kjører fra deg har du bidratt med 88 kroner til lokalt næringsliv.

Geilo taxi er super serviceinnstilt. De tar 1300 kroner for en 7 minutters taxitur fra Halne til Lappsteinen fordi de må kjøre fra Geilo, men klager ikke over store ryggsekker eller hund og du får en historiefortelling på kjøpet. 

Sees neste gang!