Hellasferie: Evvoia-Xylokastro-Mykene

​​​​​​

I kjent stil reiser vi til Hellas- igjen. Vårt kjære Hellas må vi vel si. Vi har ingen annen tilknytning enn at vi bare elsker det. Hvert år prøver vi å besøke et sted eller en øy, vi ikke har vært på før og i år ble det Evvoia. Øya har broforbindelse til fastlandet i likhet med f.eks. Peloponnes og Lefkada, men man kan også benytte ferge. Broforbindelse øker tilgjengeligheten så lenge en har bil og en er ikke avhengig av korrespondanse mellom fly og ferge samme dag. Ofte må en overnatte i Athen/Piraeus for å få ferge dagen etter ankomst til Hellas, ihvertfall hvis en ikke har flydd fra OSL i otta. Denne gangen har vi klart å skaffe billetter med avgang klokka 1130, veldig sympatisk tidspunkt. Det går ikke mange direktefly til Athen, det gjelder å være tidlig ute, evt. ha en veldig tykk lommebok, rimelige billetter er ofte utsolgt i november året før.

På OSL er flyet først litt forsinket og deretter litt mer forsinket fordi det ikke er kommet inn ennå. Idet vi får gå ombord får en gutt panikkangst og klarer ikke gå ombord. Mamma henvender seg til kabinpersonalet for hjelp med det resultat at begge må forlate flyet og bagasjen deres likeså. Da blir vi enda litt forsinket og det ble en veldig trist start på ferien for de to.

Når vi ankommer flyplassen i Athen er vi såpass forsinket at bilutleiefirmaets shuttlebuss er vekk. Vi pleier å leie fra de som har biler på flyplassens område, men denne gangen glemte vi å sjekke det. Uansett må vi ringe gjentatte ganger for å få tak i dem, men når vi først treffer dem kommer bussen på 10 min. Vår leide Qashqai "or similar" viser seg å være en Dacia Duster. Ikke alle i reisefølget er kjempeimponert over det generiske byttet, men det er jo litt gøy at den går på gass. Gass er en del billigere per kilometer her, det er jo sympatisk.

Vi kjører etter hvert ut av Athen-området og over broen til Evvia. Nå er det blitt mørkt og noen i bilen har vært oppe siden 0200, de sover som stein i baksetet. Vi andre konstaterer at minuttene teller dobbelt på denne øya fordi det ikke er tilrådelig å holde den farten som Google beregner. I 23-tiden stopper vi på en spartansk Taverna og får nydelig souvlaki og gyros til meget sen middag før vi kjører den siste milen. 

Etter å ha lett med lommelykt på flere eiendommer med fare for å forstyrre husfreden rundt midnatt i den stummende mørke sommerbyen, måtte jeg til slutt vise fram et bilde av huset og spørre om noen visste hvor det var.

Huset ligger på en høyde og kan sees fra alle kanter, men koordinatene vi hadde fått oppgitt var ikke riktige. Utsikten morgenen etter var derimot upåklagelig.

Det er bare såvidt den falske Quashquaien kommer opp bakken til huset og vi bråker så mye at det er bra at familien i første etasje ikke har lagt seg. Vi raller opp trappa til andre etasje og låser oss inn. Alle er slitne og varme og vi konstaterer raskt at det ikke er AC i noen rom. Store vifter og myggnetting på alle vinduer og dører må altså gjøre nytten og det blir en klam natt.

Morgentrening med bad er normalt obligatorisk, men planen var opprinnelig å handle kvelden før. Det fikk vi jo ikke gjort så da må det gjøres først. Vi har verken toalettsaker, mat eller drikke og alle blir med til butikken istedetfor trening. Etter å ha fylt opp kjøleskapet ser vi at det sliter litt med å holde temperaturen nede, men det går seg vel til. 

Huset har gangavstand til barer, restauranter, strender og noen butikker.

Restaurantene har en gjeng sikkerhetsvakter også.

Et vakkert, fredelig sted, men veldig bratt, mange blindveier og alltid sterk vind.

Den nærmeste stranda er liten, men skjermet fra vinden bak en klippe og kan derfor brukes uansett vind, men ellers må en til den andre siden av øya for rolige forhold. Den lille stranda er så og si tom på hverdager selv i juli, men livlig i helgene. Det er mange strender her som er folketomme nå midt i ferietiden, her kan man finne seg en helt egen badeplass eller en lang, lang sandstrand.

Vi rusler også ned for å spise på restaurant om kvelden.

Vi er to i flokken som kjenner litt på sykdom, men håper det går fort over.

Etter et ærend i byen skal vi til å sette oss for å spise lunsjen på terrassen. Fra stedet vi kjørte gjennom for bare noen minutter siden velter nå røyken opp over åskammen. Skogbrann - wildfire.

Snart brenner det fra det som for oss ser ut som tre kilder. Veien stenges, nødbeskjeder tikker inn over 112-nettet og vi er fanget. Mer om forløpet kan de lese her: 

https://www.facebook.com/share/p/EKmi6FU1tHeF2vt7/

Røyken fra brannen la seg senere over Athen som en mørk sky, men også vi merket godt røyk, gass og sot i lunger og øyne til tross for vindretningen. Jeg ble skikkelig dårlig av det med pustebesvær, hoste og sviende smerter i luftveiene. Strøm, vann og nett forsvant og det ble umulig å holde seg innendørs pga. varmen. Vi burde selvfølgelig holdt oss inne, men som naboene benket vi oss ute for å følge med på brannforløpet. Det føltes også tryggere på et vis, å kunne se flammenes vei meter for meter.

Etter et par døgn ble slukkearbeidet avsluttet og opprydning startet. Vi fikk ikke tilbake stabilt vann, strøm eller nett, men hadde noe innimellom. Kjøleskapet ble først kaldt siste kvelden, men så gikk strømmen igjen om natten.

Svart, brent fjell rundt oss på alle kanter etter brannen.

Etter en uke på øya pakker vi bilen og kjører til det som vår familie bare kaller "huset". Vi tar fergen fra øya for å spare litt kjedelig kjøring.

Ingen er i tvil om hvilket hus det er. Huset er ikke bare er hus, det er et sted, en landsby, en strand, det er folk, minner og følelser. Det er også rutine og prosedyre. Vi eier ikke huset, men har vært heldige å få leie det i 15 år. Det var tilfeldighetenes spill som gjorde at vi første gang reiste hit og fant ut at vi ville tilbake. Før dette huset hadde vi et tilsvarende hus i Danmark, men etter en 3-ukers ferie med 20 dager regn og vind sa vi stopp. Alt har sin tid og Danmark måtte erstattes. Det var da "huset" dukket opp på Finn.no. Det ble kjærlighet ved første hanegal.

Late dager med trening, bading, mat og kortspill skjer på huset. Og litt kos med naboenes hund.

Vi håper på rolig vann for å kunne bruke SUPen, særlig fordi vi har glemt finnen hjemme. Vi får dager med rolig vann og masete vann, dager med over 40 grader og dager med skyer. Og kanskje får vi tak i en finne.

Hvert år i Hellas prøver vi å besøke steder vi ikke har vært før. I år var det Evvia, men også området rundt huset har steder vi ikke har sett. Vi tar en utflukt til stedet der det Hellas vi kjenner idag ble til: Mykene.

Stedet i seg selv er kanskje ikke så spektakulært rent visuelt, ingen høye søyler eller store marmorstatuer, ingen brede trapper eller utkikkstårn. Det er fordi det er gammelt. Eldre enn Akropolis. Løveporten er fra 1250 f.kr. og de øvrige ruinene huset 30000 av de første grekerne. Det visuelt mest fascinerende er utsikten denne akropolisen hadde. Stedet har også et innendørs museum og et gravkammer. Jeg ser for meg hvordan de satt her oppe og fant ut at de kunne dyrke nøtter, urter, druer og oliven, opprette en kafeneion for å dele informasjon og kunngjøringer og hvor fornøyde de var med plasseringen av byen som lett kunne forsvares med høye fjell bak og et juv hvor du kunne bli kvitt folk du ikke likte på den ene siden og dessuten 360 graders utsikt. En god modell for videre utbygging av landet. Litt senere ble Korint og Athen tuftet på samme lest.

Her i kløften er det mulighet for å kvitte seg med inntrengere.

Mange gjenstander er gravd ut.

Utsikt over vinmarker, fjell og daler og havet helt til venstre.

Vi har kommet hit over såpass lang tid at vi har fått med oss endringer. Stranden, havet og været har forandret seg. Antallet fastboende, besøkende, butikker og servicetilbud har endret seg. Noe består imidlertid som før.

Hus, eiendommer og veier er annerledes. Da vi første gang var her var det litt mer utenfor allfarvei, husrekka var ny og flere hus sto nye og tomme. Mange eiendommer ellers i landsbyen var gammeldagse eller forfalne. Lukten av søppel, råtten frukt og dyrelik var ubeskrivelig enkelte steder. Naboeiendommene var for gårdsbruk å regne med geiter, høns og kalkuner, vakthunder og kattunger. Fugler måtte stadig hjelpes ut av boden under trappa etter at de hadde kommet inn gjennom ventilen på taket, møllkuler i slukene for å holde kakerlakker unna, sky katter med unger som har bosatt seg på terrassen for å få mat og trygghet. Rottedyr og mus som har pilt forbi tærne våre om kvelden under kortspillet og en og annen gekko som har forvillet seg inn på soverommet. Mus har vi forresten hatt inne også, halene stakk stadig fram fra under kjøleskapet og ungeflokken vi hadde med oss brukte ferien på å prøve å fange dem for å slippe dem fri. De likte best cornflakes, musene altså. 

Så har storbyen kommet nærmere. Det gamle hotellet i Xylokastro ble på et tidspunkt gjenåpnet og stranden ved parken utbedret. Gjennom finanskrisen ble mange virksomheter i den lille byen stengt og ikke alle hadde kommet seg på beina igjen før Covid kom og sparket beina under dem på nytt. Restauranter og butikker har etter hvert gjenåpnet, noen fortsatt ikke, men gjestene er tilbake. I Kamari forsvant kiosken og bakeriet og så kom Lidl og et annet, større supermarked et lite stykke unna. Motorveien ble etter hvert ferdig hele veien til Patras og for et par år siden gjenoppsto også toglinjen fra de døde. Den toglinjen som jeg og min venninne benyttet i 1988 da toget som gikk der var det mest moderne i hele Europa, det hadde til og med aircondition.

Med toglinjen fulgte nye lokalveier som har tatt noe av trafikken fra "gata vår".Den er nå tryggere og roligere. Det er færre lastebilplan med vannmeloner og tomater. Vi blir fortsatt vekket av hanegal, hundeglam og kalkunklukk, men de fleste hunder står nå bak en port på sin inngjerdede eiendom istedet for å følge etter på løpetur. Akkurat det setter jeg pris på. Det er ikke mange katter her lengre heller. Løsgjengerlivet er hardt for katter og hunder, men katter gjør nytte for seg. Løse/ville hunder derimot...

I landsbyen her er det ryddigere, penere og renere. Gjerder er malt, fortauet kalket, hus er fylt med folk og blomster og ledige eiendommer er ryddet for stinkende, uidentifiserbart biologisk materiale. Det rotete, men hyggelige minimarkedet som før hadde "alt" er mer en hipsterbutikk med kaffe og ost. Et nytt bakeri er kommet til og det er igjen gjester på de tre spisestedene. Dette er ikke et sted hvor du går på café, men et sted hvor de faste går på kafeneion. Ikke et sted med solsenger og drinker, men små fiskebåter og bestemødre som sitter på stranda og ser til barna som bader. Store flokker med feriebarn bader sammen. Og en knapt svømmedyktig bestemor passer på dem. Innimellom skriker barna og svømmer, padler eller stuper i hver sin retning. Da har kanskje en stakkars blekksprut forvillet seg litt nærme land og dukket opp blant dem eller en stor fisk smaker på en tå.

Vi har hatt sesonger her med manetinvasjoner, store belter med søppel i vannet og annen forurensning fra skipstrafikk. Manetene kan være farlige eller ikke, noen er vakre, andre stygge og de små kan være de som biter eller brenner hardest. Men de gjør det innimellom umulig å bade og de har sammenheng med klimaendringer og overfiske. Vi har også vært så heldige å få være med ut og hilse på ville delfiner i bukta. To ulike stammer holder sammen her, en stor og en liten art. Magisk. Naboen hilste oss i år med følgende: "Velkommen, havet er rent, ingen maneter, søppel, fisk eller blekksprut. Helt rent." For ham var dette ikke gode nyheter. 80-åringen driver fortsatt harpunfiske og vi har mang en gang sett ham banke blekksprut på stranda. Som badegjester er det jo lett å sette pris på at det er fritt for maneter og søppel.

Vi får fine, rolige dager med vindstille og iblant ekstreme temperaturer. Deler av reisefølget skal hjem noen dager før oss og vi får med oss middag på favorittrestauranten Il Tramonto. Der spiser vi pizza og pasta hvis vi ikke lager mat selv eller vil ha gyros.

Vi kjører dem til flyplassen og tar ei litta shoppingrunde på The Mall på veien. Idet vi kjører inn i parkeringshuset ser jeg et slikt hvor det står at LPG-drevne biler ikke kan parkere i parkeringshuset. Ups.

Den yngste i følget blir litt rastløs når ungdommen drar og krever derfor utflukter. I flertall. Den eldste i reisefølget er nå stuck med to som prater like villig som østers de siste dagene av ferien. Jeg unner ikke husbond å prøve å holde underholdningen gående uten ungdommen, pratsom og utadvendt som han er. Heldigvis finnes det naboer å prate med for både jeg og poden har brukt opp vår ordkvote nå.

Først tar vi smalsportoget opp i fjellet. Det er en ganske spektakulær tur hvor toget ser ut til å sveve fordi sporet er så smalt at man ser rett ned i kløften på begge sider av vognene.

Tar en iskaffe - med plastsugerør - på endeholdeplassen og tar toget ned igjen.

Fin, men veldig trang tur. Setene har bare plass til 1,5 stjert i bredden og er ikke laget for lange, nordiske bein. Det hele tar i underkant av 3 timer pluss kjøring til og fra startstedet.

Solnedgangen er magisk og i denne varmen, rundt 36 grader, er det først når sola går ned at musene danser på bordet. Eller naboungene leker på stranda, nabokjerringa fisker og nabogubben står på vannski. Sånn er denne stranda.

Siste utflukt blir til Kapsia grottene. Stalakitter og stalagmitter som er 2 millioner år gamle og huler som ble dannet for 20 millioner år siden da dette landskapet var helt annerledes. Vi drar uten helt å ha funnet ut om man må bestille på forhånd, om det er spesifikke tidspunkt, om man må følge en guide eller om man bare dukker opp og håper det beste. Vi gjorde det siste. Kjørte korteste vei og stilte opp med et smil. Det ble fort klart at dette opplegget var like selvforklarende som båttidene på Hardangervidda og at vi hadde dukket opp på feil tidspunkt. Man måtte følge en guide og den engelske guidingen var ikke før om halvannen time. Vi sa det var helt greit, at vi kunne lese på google mens hun snakket. Men Alexandra visste råd, hun ringte Despina hvis mor hadde studert i England for 30 år siden og ba dem innfinne seg klokka 1430 for å simultanoversette guidingen til engelsk. Det gjorde de. Betalingen var gratis innslipp i grottene og mange takk fra oss. Makeløst, assa! Hver millimeter vekst er et kunstverk, så er er det ikke lov å røre selvfølgelig.

I hulene er det også en del skjeletter etter en flom rundt år 400. Vannet steg over inngangen og de som ikke klarte å komme seg ut ble sittende på en klippe inne i fjellet hvor de til slutt døde. 

Innen vi skal tilbake er klokka blitt 16, men vi er ikke sultne så vi velger fjellveien til vår side av øya. Google sier 1 time og 45 minutter. Vi tenker 2,5 timer. I området med de høyeste fjellene på Peloponnes hvor vi ser Mount Kyllini rage med sine mer enn 2300 moh. Dårlig research fra kartleseren gjør at sjåføren er svett i hendene etter at to fjellpass på 1200-1300 moh. og to timers kjøring er unnagjort. Hårnålsvinger, smale veier, dårlig sikring og mange steinras er slitsomt. 

På et tidspunkt er vi begge enige om at nå må vi da snart være nede, foran oss er det nemlig ingen flere fjelltopper. Ingen av oss orker det synet som møter oss rundt neste sving. Klokka nærmer seg 18 og vi har verken spist eller drukket siden frokost. 

Vi tar en tur ut av bilen et sted der er sikring og en viss bredde på veien.

Det blir mer svette hender før vi er nede på havnivå igjen.

Vel nede og tilbake i Xylokastro går vi på den restauranten jeg mener har desidert best mat og spiser gresk salat, tzatziki, poteter, kjøttboller, fårefilet og kullgrillet kylling til magen står som et trommeskinn.

Før vi kapitulerer i hver vår stol på terrassen tar vi et kveldsbad i solnedgangen. Gradestokken melder fortsatt 36 grader.

Den siste morgenen er det så varmt at jeg våkner før 6 og må ut. Tre glade karer er ute på et afterwork-bad. De er i meget godt humør og kan fortelle at det er maneter i sjøen. Tydeligvis ikke av den farlige sorten sånn som de badet og plasket. Etter soloppgang tar jeg en lang, siste løpetur opp i fjellsiden for denne gang.

Vi drar fra huset klokka 0345 og får nye nødmeldinger over 112-nettet. Det brenner igjen. Kjører gjennom tett røyk som setter seg i nese, øyne og lunger, men veien er åpen. Det siste vi ser før vi tar av er røykskya rett ved flyplassen.

Denne reisen hadde ikke vært mulig uten gode hjelpere som passer vofsen mens vi er borte. Stor takk til mamma og barna våre som stiller opp.

Nå kan høsten bare komme.