For 10 dager siden skadet jeg foten min, og endte dagen etter opp med en tung klump av en gips fra tærne til kneet på høyre fot. Dette er min jomfrugips og forhåpentligvis også den siste! Og ikke bare fordi det å skade seg sånn er forbanna vondt...men...det skaper jo mildt sagt litt hodebry når alvoret først slår ned og setter rot!
Stemninga var god på akutt poliklinikk. Innmari hyggelige folk som jobber der og flere kjente ansikter .Blei jo fort litt husvarm siden jeg jobber i 5etg. på samme sykehuset. Ja..null stress dette!! Jeg fleipa litt om hvor utrolig klønete dette hadde skjedd og neeei..den er nok ikke brukket! Men når undersøkelse, Røntgen og CT var tatt,og ortopeden sier "den gode nyheten er at det ikke er noe vanlig brudd"...rekker jeg tenke "takk ,ja det VISSTE, visste jeg jo! Herreguuuud så totalt unødvendig å sitte i 6!!!!! Ja..6!! Timer å vente på den beskjeden!!. Jeg skal hjem. Vondtet er nok vekk om...." Det var da jeg hørte at ortopeden fortsatt snakket..."den dårlige nyheten er at du har multiple avulsjonsfrakturer(såkalte avrivningsfrakturer) i den foten din så det blir dessverre gips i ca 6 uker!"
..Ja..ok...! ...........HÆ!!..hva mener du...gips!...uker!!.jeg begynte le litt. Han sa "ja sånn er det dessverre" og jeg flirte et lettere sjokkskadet "ok..får vel godta det da". Jeg vet visst ikke alt alikevel her i verden.Tenkte at kroppen burde gitt meg et blåmerke som et tydelig tegn på brudd! Og hva har jeg gjort mot deg , Karma!!Vi bør ta en alvorsprat
Så fortsatte den gode stemninga og praten gikk lett imens foten ble gipset og de ønsket meg lykke til. Regning kommer i posten og ikke belast gipsen på 24 timer! Vel utpå venterommet ventet mamma tålmodig og sa bare.."oj...du skal ikke ha en sokk på tærne da!".
Så...når jeg noen timer etterpå kommer hjem i eget hus, etter å ha spist trøstepizza og avslått tilbud om å sove hos mamma og pappa, slo 10 000 bekymringer ned for alvor.
Jeg er aleine,såkalt singel, med 2 barn annenhver uke. Hvordan skal jeg få handlet mat,laget mat,båret ut søppel, vasket klær, få inn ved, trenet, ryddet ferdig kjelleren jeg har satt på hode etter inspirasjon fra Synnøve Skarbø, hva om det kommer snø, hva med..hva med..hva med..
....herregud...hva med dusj og bad!!
Frustrasjon,sinne, vondt, bekymring, trist!! Alt på en gang.
Første utfordring var krykkene! Jeg er utrolig svak i armer og skuldre. I tillegg har nakken en ganske fersk kink...men den må jeg nesten bare glemme at jeg har nå! ...og nå skulle jeg hoppe opp trappen til 2.etg ..interessant...iallefall etter språkbruken å vurdere. Hadde en lang irritert og irettesettende samtale med meg selv første turen opp om "HVOR KLØNETE GÅR DET ANN Å BLI!!". Mobilen og laderen hadde jeg putta i bh'en. Lovet pappa å alltid ha mobilen "på meg" ..sånn i tilfelle! Altså ...i tilfelle jeg tryner og brekker det andre beinet eller armer og skuldre også for eksempel. Det tok tid å komme opp..men det gikk!
Og utfordringene kom.. og kommer på rad og rekke! Personlig hygiene for eksempel!! Jeg er jo vandt til dusj hver dag. Minst! Og nå...klut liksom!! Er det fortsatt noen som.bruker det neandertalske "redskapet"!! Nei...jeg MÅ dusje!.Håret går jo greit...ganske iallefall! 90 graders vinkel inn i dusjen og hårvask først.So far so good !.. plastposer teipet godt fast og så gipsfoten grasiøst ut i hvile på dolokket!...der fant jeg endelig 1 (og den eneste) gode grunnen til å ha smalt bad med minimal avstand fra dusjdør til do!. Døra halvveis igjen mot beinet og så....den raskeste og grundigste dusjen noensinne. Vi snakket lynets hastighet, enda raskere enn den man har på hytta fordi familien står utenfor å roper.."det er snart tomt for vann i vanndunken". Og i tillegg på et bein..og ikke hvilketsomhelst bein..jo..venstrebeinet. Beinet som bare er klønete og som egentlig bare er med på kroppens bevegelser fordi det sitter fast ved siden av kompisen...det dyktige høyrebeinet!! En dusj har sjeldent føltes såå deilig og jeg har aldri følt meg renere. Og innmari sliten i det nyansatte venstrebenet. Er jammen sant som man sier at ting "smaker bedre" når man må jobbe litt for det!!
Har fått ganske god rutine på dusjinga nå selv om det nesten gikk galt i går. Har et stort blåmerke bak låret som minner meg på å ikke ha håndkle mellom dolokket og gipsen. Det blir glatt og foten kan skli...og den gjør det!! Plastposene er delvis erstattet med gladpakk..altså plastfolie. Mindre fare for lekkasje til gipsen!Genialt om jeg skal si det selv.
Nå har det jo gått noen dager. Planer er avlyst eller satt på vent. Jeg belaster foten minst mulig siden det gjør at jeg får mer vondt,men må bevege meg nok til ikke å stivne helt. Jeg er sliten, slapp og trøtt! Mamma og pappa fungerer som hjemmehjelpere med 2 besøk daglig når ungene ikke er her. Selv om det egentlig ikke trengs😄 Ungene fungerer som personlig assistenter. Alt er tungvindt! Og.... jeg synes faktisk dette er blodig urettferdig! Karma burde vite bedre enn å la dette skje!
Men ...Jeg er heldig som har folk rundt meg som hjelper meg. Jeg har verdens mest hjelpsomme foreldre,og selv om barna mine er relativt små..så tar de den ene utfordringen etter den andre. Enormt stolt av dem❤
Og....ting kunne faktisk vært værre! Foten vil gro!! Jeg har såklart ingen garanti for at den ikke kan være plagsom fra tid til annen.
Men gipsen er faktrisk midlertidig! Og hver dag er jeg 1 dag nærmere at den skal av 😊
So...bring it Karma!! Jeg vinner over dette også 💪✊😛
Velger også å tro at det var en mening med dette!Jeg måtte "ødelegge"foten så ikke no mer alvorlig skulle skje. Tror det er forklaringa jeg herved slår meg til ro med!.Punktum Finale!
