Bare en Bamse- en hverdagsbetraktning❤
Anne-Mette Hansen
I går kveld var det krise i heimen!
Sønnen min var på vei i seng, men kom plutselig løpende ned trappa og inn til meg i stua. Jeg ser fortvilelsen i øynene hans.
"Hvor er Bruno?"
Bruno er en liten brun og hvit plyshhund som ligner på en Beagle valp. Han er utrolig myk og lukter nydelig selv om han aldri har sett innsiden av vaskemaskinen. I dag tok han Bruno med på skolen. Elevene skulle ta HPV vaksine og et par av jentene gruet seg noe fryktelig. Selv var han helt avslappet. Han er ikke redd for å ta sprøyter. Men i dag hadde han tilbudt seg å ta med en trøstebamse til veninnene. Han er en innmari empatisk liten fyr. Veninnene skulle få låne Bruno når det var dems tur til å få sprøyta i armen.
Men nå var altså Bruno borte. Vi lette gjennom hele huset flere ganger, men ingen Bruno. Sorgen var bunnløs!
"Han ligger nok inne på skolen, du finner han i morgen" trøster jeg."Og har du mista han på vegen hjem er jeg sikker på han har blitt hengt opp på et gjerde av de som evt. Har funnet han. Jeg kan gå sammen med dere til skolen i morgen og hjelpe til å lete" "Nei" sier guttungen." Han har garantert blitt funnet av noen drittunger som har sparket han rundt i søla og kasta han avgårde". Etterhvert så jeg ingen annen løsning enn å ta med ungene i bilen, langt over leggetid, og kjøre til skolen. Han MÅTTE sjekke skolegården og resten av vegen hjem. Bruno skulle IKKE overnatte ute!!
I Skolegården var det ikkenoe Bruno, heller ikke langs vegen. En del av skolevegen består av en skogsti på 2-300 meter. Den var bekmørk og sønnen min er litt mørkredd. "Vi får sjekke der i morgen" sa jeg. Det var ikke fristende å gå inn i mørket. ( Jeg er nemlig redd for grevling..men det kunne jeg jo ikke si til ungene.) "Jeg har lys" sa guttungen, dro opp mobilen,slo på lommelyktfunksjonen, og gikk med bestemte, uredde skritt inn stien. "F****" tenkte jeg og sammen med lillesøsteren småløp vi etter. Jeg fikk overtalt han til å snu halvveis. "Det er for mørkt og det begynner bli kaldt".
Vi måtte dra tomhendt hjem, og sønnen min sovnet omsider. Helt sønderknust. Sånt er heller ikke godt for mammahjertet.
For å trøste meg selv litt tenkte jeg.."det er bare en bamse"
Bare en bamse!!
Men denne "bare" en bamsen, heter Bruno. Han har vært sønnen min sin eldste følgesvenn. Bare en bamse-Bruno er viktig! Han var den første bare en bamse bamsehunden her i huset, han er full av minner. Han var fødselsgave fra tante Hege, lå ved siden av når sønnen min var baby, og hjalp til med å få han til å sove. Han var der når guttungen våknet om natta, han er med på overnattinger. Han har vært lekekamerat. Og selv om sønnen min nå er 12 år så er bare en bamse-Bruno like viktig. Han representerer trygghet, kos , kjærlighet , omsorg, empati.... Og alle de følelsene forsvinner ikke selv om man har blitt 12 år og stor gutt.
Vi har nok lett for å tenke Bare en bamse, bare en dukke, bare en ditt og bare en datt. Det meste av ting kan jo erstattes..ikkesant!
Men noenting kan ikke erstattes! Når guttungen din mister sitt første supporterskjerf i jubelrus når favorittfotballaget vinner, og ikke oppdager det før i bilen hjem. Han "vet" det ligger et sted og blir tråkket ned sammen med kaffekrus, popcorn og pølsepapir. Det hjelper ikke kjøpe nytt. Det var ikke det nye skjerfet som var med på hans første kamp og avgjorde at han skulle bli fotballproff.
Eller hva med datteren sin kosepute! Ingenting kan erstatte den når den er glemt hjemme, og man er på hytta 3 lange timer unna. Den puta sørger for hele familiens nattesøvn! Og uten den er det kun en ting å gjøre...avbryte hytteturen og dra 3 enda lengre timer hjem. Så viktig er Bare en pute.
Jeg ble bekymret når vi i dag ikke fant Bruno langs skoleveien, heller ikke i garderobegangen eller i "lost and found". Sønnen min var stille og trist da jeg måtte dra før det ringte inn.
MEN historien fikk heldigvis en lykkelig slutt!! Bruno hadde overnattet under pulten inne i klasserommet, og var verken sølete eller kastet til skogs. 12åringen er lykkelig igjen og om mulig enda mer glad i Bruno som er så mye mer enn Bare en bamse for han.
Noen ting kan virkelig ikke erstattes, selv om de verken er verdifulle i kroneforstand eller spesielt unike!!
Under middagen spurte jeg han hvorfor han var så glad i Bruno.
"Jeg vet ikke helt mamma, han har bare alltid vært her". Han plukket han opp (han hadde lagt Bruno på bordet), kikket på han og gav plysjdyret en klem. "Jeg er bare veldig,veldig glad i han."
❤