En analyse...

Om du i det hele tatt vet hva en bokanalyse er, er dette ordet kanskje nok til at du ikke engang vurderer å lese dette innlegget. "Noe så tørt og kjedelig!", tenker du kanskje. Og det er mulig at du har rett - at bokanalyser er noe for nerder (ser du at jeg rekker opp hånden nå og bekjenner meg til nerdene, der jeg sitter sånn langt bak i rommet?). Men jeg har også syntes at bokanalyser var noe herk! Og her er jeg, og vil dele det i bloggen min - som noe verdifullt!

En bokanalyse er - kort oppsummert i min definisjon - en vurdering av forfatterens verktøy for å formidle bokens budskap. Host!

En bekjennelse: Da jeg gikk norskfaget på videregående måtte vi gjennom noen "norske klassikere" skrevet av Kristianiabohemen, av Ibsen og ikke minst av Knut Hamsun. Basta! Og jeg sier ikke at disse bøkene ikke har verdi, men at en analyse av det nye testamentet i norsk oversettelse (som avviker sterkt fra andre lands oversettelser) kunne vært vel så relevant og nyttig for norskfaget og for vår forståelse av vårt samfunn. 

Jeg måtte gjennom Hamsuns Pan (skogsguden Pan  har tydeligvis vært en inspirator til boken) og Løytnant Glahn - begge, slik jeg oppfattet dem, var så innadvendte mot "jeg"-personens følelsesliv at de ble helt irrelevante. Men jeg har hørt at man blir skrekkelig sulten av å lese Sult! 

Så til innrømmelsen: Jeg hadde aldri klart å komme gjennom disse bøkene uten å "lese" dem i form av lydbok med et håndarbeid og en god kopp te. Heldigvis måtte vi ikke fordype oss i noen av disse ovennevnte forfatterskapene. Vi fikk velge selv, og valgte oss Lars Saabye Christensen og hans bøker Beatles (1984), Hermann (om gutten som mistet håret, 1988) og oppfølgeren til Beatles, boken Bly (1990), som et gruppeprosjekt. Siden har hans forfatterskap fått følge meg - noen ganger lekende og lett, iblant dystert og kryptisk - men alltid lesverdig! Han var altså min port inn i bokanalysen, men jeg anbefaler bøkene hans og kanskje spesielt disse tre, fordi de har medrivende fortellinger som så vidt jeg vet er delvis selvbiografiske.

Men hvorfor analysere en forfatters verktøy? Behøver jeg å si mer enn INGSOC? Eller "nysnakk" som begrepet har fått i norsk oversettelse av George Orwells bok Nittenåttifire utgitt i 1949. Appendikse i boken - som tar for seg "fremtidsspråket i landet Oceania" er egentlig det eneste man trenger å lese av boken. Vi ser dette språket utspille seg i vår egen tid - i mediene av de hårsåre og innen politikken innen "politisk korrekthet" omsatt i praksis av sensitivitetsleserne som sensurerer bort alt som utfordrer oss eller som umerkelig forsøker å manipulere oss til å akseptere et samfunn der nestekjærlighet, solidaritet, selvråderett og empati (alle begreper under "gammelsnakk" eller "forbrytsnakk" i Orwells bok) ikke lenger er grunnstenene vi bygger verden på. Språkanalyse i en tekst eller en tale er rett og slett å lære å kjenne igjen "lusa på gangen".

Dagens bok heter Afrika - en vakker dag. Den er skrevet av Tomm Kristiansen. Mitt eksemplar er en paperback-utgave utgitt i 2008, 3. opplag utgitt i 2010. Slår du opp navnet hans på nett finner man faktisk at han døde to ganger! Eller tre.... Men uansett er bøkene hans lesverdige. (Kanskje det er håp om at han faktisk lever og har mer å bidra med?) 

Men sånn offisielt var han utenrikskorrespondent for NRK med Afrika som arena og skrev MYE om denne verdensdelen. Mitt første møte med forfatteren var i boken Afrika på 200 sider som var krutt! Sånn vil vi ha det! Og nå altså denne boken, Afrika - en vakker dag, som er en dokumentar som informerer, opplyser, fenger, opprører og "når meg" som leser. Hvorfor det? Tema og formidlingsverktøy!

Tomm Kristiansen var norsk. Bøkene hans vil derfor være observasjoner fra utsiden. Dét er et viktig aspekt  ved analyse - fra hvilket ståsted fortelles det? Rammen er forfatterens samtid, uansett hvilken epoke i historien en forfatter beskriver. Vi kjenner verden kun fra vårt eget ståsted! Når tok hendelsene til, og i hvilken tid og ramme ble de beskrevet er altså viktige for å forstå budskapet forfatteren har.

Fra min egen erfaring etter et lengre opphold i Nord-Afrika kan jeg nevne min egen overraskelse over at jeg hadde følt kulturforskjellene mindre i Egypt enn jeg gjorde da jeg var i "annerledeslandet" Frankrike. Noe som overrasket meg svært! Frankrike var jo europeisk og Egypt arabisk og afrikansk! Men så er jeg jo av urfolkopprinnelse, noe jeg ikke var klar over på det tidspunktet. Leser du mine blogger er dét et viktig aspekt med mitt ståsted i min formidling som forfatter. Jeg er IKKE en norsk forfatter. Jeg er SAME!

Jeg oppfatter en dyp kjærlighet og respekt for Afrika og folket i bøkene til Tomm Kristiansen. Han utfordrer meg i sin bruk av begrepene svart og hvit om befolkningen. Men det faller på plass når han forteller om hvordan nettopp dette ble problematisert under apartheid-regimet i Sør-Afrika. For det å være farget, altså av "blandingsrase" - et begrep som var helt akseptert og innarbeidet i landets politikk, var faktisk forbudt! 

Trevor Noah, Sør-Afrikaner, kjent journalist og tv-fjes har skrevet om sin egen barndom i boken Born a Crime, og det er nettopp det at han er født av en svart, afriskansk kvinne og en hvit sveitser og faktisk ikke kunne gå sammen med noen av dem på gaten fordi han var forbudt! Jeg gleder meg til å lese boken hans når jeg kommer over et eksemplar. Dét er en observasjon fra innsiden og et verdifullt bidrag til  å forsøke å forstå problematikken og Sør-Afrikas nære historie. Jeg regner med å gråte når jeg leser den...

Nå mens jeg skriver dette innser jeg at Tomm Kristiansen kan ha forsøkt å fortelle sine betrakninger om landet fra afrikaneres ståsted - noe som kan gi bakoversveis til tider:

"Apartheidtiden hjemsøker ustanselig dette land. Det vet Abraham Laing alt om. Han var en sann boer, medlem av Nasjonalistpartiet, selveste apartheidpartiet. Abraham Laing stemte inn rasist etter rasist i parlamentet og kommunestyre. Han gikk i kirken, den hollandsk-reformerte, som var like hvit utenpå som inni. Kona Sannie var like raseren, og nå var hun gravid  for tredje gang. De hadde to sønner, og i november 1955 fikk hun en pike, velskapt og uten en lyte, bortsett fra én ting. Ungen var svart. Det var ikke tvil. Hun var ikke bare litt mørk i huden, hun hadde hele dette preget av å være neger. En svart afrikaner, født av to hvite foreldre." Kristiansen 2010:36,37

"hele dette preget av å være neger".... 

Tomm Kristiansen må ha vært fullstendig klar over mangfoldet i Afrika etter sine utallige reiser på kontinentet. Eritréere fra Øst-Afrika ser helt vestlig-europeiske ut, samtidig som de er helt mørke i hudet. Alle andre trekk, som krusete hår, finner vi i "hvite" befolkninger. Men for en sør-afrikansk boer var det nok noe som het "hele dette preget av å være neger". Men jeg stusset over forfattergrepet Kristiansen hadde brukt. Ordet neger er IKKE verdinøytralt! Så mye vold og undertrykkelse hefter ved det, at når jeg bruker det om meg og mitt folk så er det ikke et valg jeg tar lett på. Tvert imot! Vi samer er definitivt The Niggers of the North - og vi merker det hver eneste dag!!!!!!!!!!!

"Alle" har fått uttale seg i boken til Kristiansen - også F. W. de Klerk som var president i Sør-Afrika da apartheidsystemet ble nedlagt. Han ble utfordret til å forklare hvordan man kunne støtte apartheid-regimet i det hele tatt, og forsøkte. Tomm Kristiansen lar F. W. de Klerk grave sin egen grav. Han gir en hederlig gjengivelse av argumentene for regimet, men de er hule og ikke overbevisende, for forakten for de av annen opprinnelse er ikke adressert. Å påstå at apartheid var en kamp mot kommunismen er rett og slett latterlig! Apartheid er rett og slett ondskap satt i system. Da Sannhets- og forsoningsprosessen i Sør-Afrika pågikk var vitnesbyrdene fra overgriperne om hva de hadde utsatt menn, kvinner og barn for så forferdelige at de som satt som tilhører brøt sammen!

"Jeg hektet guttungen med beina bak bilen, og så kjørte vi gjennom Crossroad, til skrekk og advarsel. Jo, jeg så at hue hans sprakk." Kristensen, 2010:62

Kampen mot kommunismen?

Likevel, de hvite fremstilles ikke som djevler i denne boken. De svarte fremstilles ikke som helgener. Desmond Tutu får sitt:

"Han er i hvit ornat og løfter armene til en velsignelse. Kjolen er romslig, han likner en engel i hvit snø. Men han er slett ingen engel. Jeg har kjent ham i mange år og sett hvor selvopptatt og egenrådig han kan være." Kristiansen 2010:48

Han var forøvrig den første som brøt sammen under erkjennelsene i Sannhets- og forsoningsprosessen, hvor han var tilhører hver dag i tre år. "Jeg er ikke mann for dette", gråt han fortvilet. Men prosessen ble gjennomført. Og hadde forutsetningen også vært at de som bekjente skulle angre, så hadde jeg hatt større tro på den. Jeg krever at mine og mitt folks overgripere skal angre. Ved de verste overgrepene skal deres anger være deres livsgjerning resten av deres liv. Uten dette frykter jeg at deres ondskap skal få  fritt spillerom til å lekke ut i samfunnet og bli med inn i fremtiden.

De - afrikanerne - får lov til å være mennesker. De mest imponerende skikkelsene fremstilles på en moderat og respektfull måte. 

"Jeg sitter ved siden av Dambisa, en smilende kvinne på litt over tretti. ... Jeg blir med henne hjem på "kirkekaffe". Gatene er fulle av unger som leker, husene er falleferdige, men har likevel en slags sjarm i all sin lappede fargeprakt. Det er en vinterdag i juli, det regner gjennom taket og blåser gjennom veggen. Hun har tettet som best hun kan, med litt plast her og ei sponplate der. ... Damisas mann stakk av, og hun ble alene med de to barna. Rundt henne døde brødre og søstre av AIDS, tanter og onkler. Hvem skulle ta seg av ungene? Damisa hadde nok med sine to, hun hadde ikke fast jobb, men hun tok dem til seg likevel, alle sammen. Vi har kjent henne i årevis, jeg har aldri hørt henne klage. Bare sukke over at det er vanskelig å få oppfylle drømmen om å utbedre skuret, så hun kan lage et sted der enda flere unger kan være.

For du skjønner, de kommer fra skolen, og foreldrene er ikke hjemme. Det er den farligste tiden. 

Gjør de mye galt?

Nei, det er ikke sånn. Når ungene er hjemme, det er da overgrepene skjer. Da kommer naboer og onkler, de er ute etter jentene, og så blir de voldtatt.

Men de er jo bare unger!

Har du ikke hørt om voldtekt av unger? Det skjer hele tiden, og de færreste blir anmeldt.

Kristiansen 2010:66

Mine egne observasjoner på kjøpesentrene her i Tromsø av små barn, altfor unge til å skulle vandre rundt alene passerer tanken min mens jeg leser dette. Barnearbeid har jeg observert nå i sommer ved Eurospar og Obs på Jekta! Barne-trafficing på kjøpesenterene her?

Men les boken! Og ta gjerne i bruk teknikkene jeg har observert i boken hans andre steder til å oppdage den sanne meningen og budskapet forfatterne har ønsket å formidle. Jeg ønsker alle et fortsatt godt nytt år!