Norsk Flyktningepolitikk. Er Norge for strenge?

I kveld var det demonstrasjoner i 18 norske byer som protesterer mot norsk asyl og flyktningepolitikk. Mange som er uenige med regjeringens strenge politikk, som i hovedsak støttes av et flertall av Norges befolkning og majoriteten av partiene på Stortinget.

Norge har utmerket seg som en av de strengeste landende i Europa når det gjelder muligheten for å få varig opphold og familiegjenforening. Alle som ikke har krav på beskyttelse blir sendt ut av landet så snart søknaden om opphold har blitt behandlet og avslått. Noen får midlertidig opphold, men må beregne å måtte returnere til sitt hjemland så snart de fyllt 18 år, eller det har blitt trykt å flytte tilbake til hjemlandet.

Mange mener Norge har gått for langt, og at Sylvi Lysthaug spesiellt, må moderere seg og vise større humanitet. Spesiellt gjelder det enslige mindreårige asylsøkere, og familier med barn. 

Mange enslige asylsøkere har blitt alderstestet etter en heller tvilsom metode. Gutter som sier de er under 18 år, men som ut i fra  testen blir avgjort til å være eldre. Og da blir de sendt tilbake. Spesiellt de som er fra Afganistan og andre land som blir betegnet som sikre land å dra tilbake til. UDI opplyser at de har avdekket at 40% av de unge asylsøkerne lyver på alderen. Det er selvsagt ikke akseptabelt. UDI sier samtidig at de er ganske tolerange i vurderingen. En som blir vurdert til å være 19, blir karakterisert som 17 i tvilstilfeller. Syntes all tvil må komme "tiltalte" tilgode i slike tilfeller. Må være bedre at en 19 åring får bli. framfor at en 17 åring blir sendt ut.

Jeg har ingen forutsettninger for å vurdere hverken alderstestingen, eller hvilke land det er riktig å returnere folk til. Men ved å følge med på TV og ellers i media, er det nok flere enn meg som syntes ungdommene som sier de er under 18 år, ser relativt voksne ut, iallefall i forhold til norske gutter på samme alder. Men det kan jo ha med at enkelte blir tildligere utviklet enn andre, avhengig av hvor i verden de vokser opp. En 17 åring fra Afganistan kan være mer voksen både fysisk og mentalt  enn en norsk attenåring. 

Uansett på hvilke grunnlag de unge mennene har tatt veien til Norge, så er de sårbare. De har vokst opp i krig og elendighet, blant Taliban og bomber. Og sett at eneste utvei ut av elendigheten er å flykte fra familie og venner, til et ukjent land med håp om et bedre liv og en bedre framtid. Den unge mannen på bildet ovenfor har sikkert drømmer og håp for fremtiden, det er lett å se. Og skuffelsen og livshåpet svekkes når han blir bedt om å reise herfra tilbake til dit han kom fra. Fortvilelsen er til å ta og føle på. 

På TV onsdag var det en reportasje fra en skole i Brummendal i Hedemark kommune. Det var 15 enslige asylgutter som bodde på mottak og gikk på norsk skole og lærte norsk. De hadde skrevet brev til statsministeren vår. De var redde for å bli vekket på natten og hentet av norsk politi for å bli fraktet til Trandum, og derfra bli sendt tilbake til sitt hjemland. En skremmende tanke for en ung gutt med fremtiden foran seg. De burde få garantier fra myndighetene at det ikke vil skje, sålenge de er under 18 år, og blir karakterisert som mindreårige. Den frykten å bli sendt ut på kort varsel, burde disse ungdommene bli spart for.

På den annen side er det viktig for Norge å ha en streng asyl og rettferdig flyktningepolitikk som bidrar til å redusere antallet personer som søker asyl i Norge. Selvom vi føler sterk sympati med enkeltpersoner og enkeltsjebner er det viktig å være konsekvent. Men det betyr ikke at det samtidig ikke kan vises et snev av medmennesklighet, spesiellt rettet mot barn og unge. Og ikke minst de som er enslige og mindreårige. 

Men ellers er jeg for at Norge bidrar med bevillgninger til flyktingeleirer og folk som har strandet i land som grenser til konfliktområdene. Her er det et enormt behov for humanitær hjelp. Og Norge har råd til å hjelpe. Men ikke nødvendigvis ved å åpne egne grenser. Til det har vi for mange eksempler på at det ikke er av det gode. Akutt beskyttelse for folk i nød, ja, men ikke nødvendigvis for evig tid. Men innrømmer at det er en vansklig vurdering.

Jeg har selv jobbet som frivillig på norske asylmottak, og møtt mange fortvilte og desperate mennesker på flukt. Spesiellt i fjor høst da tilstrømningen til Norge var stor. Har også møtt mange "lykkejegere" . Men hovedsakelig folk som var på flukt fra bomber og krig med håp om et bedre liv. Folk som var uslitte etter lang reise gjennom Europa på vei til trygghet og håp om en bedre fremtid. Spesiellt barna var det tøft å møte. 

Det er en vansklig avgjørelse å velge ut de som skal få være her, og hvem som må returnere. Myndighetene får kritikk uansett hva de gjør. 

Vi får bare håpe på at krigene tar en slutt, og at folk får flytte tilbake til landene sine, og får bo i fred og frihet, som vi i Norge tar som en selvfølge.

Vi lever i en urettferdig verden. Noen har mye, andre ingenting. Ikke engang håp for fremtiden. 

Det bør være en selvfølge at vi som bl.a bor i Norge, bidrar så godt vi kan til å hjelpe disse fortvilte menneskene. Spesiellt de som bor i Flykningeleirer og er på flukt fra krig og elendighet. Det har vi råd til. Alle må ikke bidra til alt, men alle kan bidra med noe.

Bloggen min: www.bloggi.no/arnbunblogg