Migrantene kommer fortsatt til Europa - de fleste nå fra Vest Afrika.

Det er trist å se i nyhetsbildet alle migrantene som kommer fra Vest Afrika via Libya til Italia. Det er en urettferdig verden vi lever i. Folk som rømmer fra fattigdom, dårlig økonomi, vold, sult og tørke til Europa i håp om å finne lykken og drømmen om et bedre liv. En lang og strabasiøs ferd hvor liv og helse står på spill. Mange klarer ikke ferden over havet til Europa i de dårlige farkostene, og mange drukner. Hittil i år har 2% av de reisende, ifølge Aftenposten druknet. Eller rundt 2500 mennesker. De aller fleste unge menn fra Nigeria, Eitrea, Gambia, Sudan og Elfenbenskysten. Flere og flere tar sjansen på den lange ferden gjennom ørkenen fra sitt hjemland til Libya, der korrupte lokalfolk utnytter og raner emigrantene for det de har av penger og verdisaker. For deretter sende de til sjøs i farefulle  farkoster på vei mot Italia. Noen kommer fram, andre ikke. Mange drukner, andre blir reddet av skip før de når Italia. Utmattet av mangel på mat, drikke og av fysiske anstrengelser. 

Hele situasjonen er bare så tragisk. Og i mangel av solidaritet fra andre europeiske land, sitter Italia igjen med alle problemene. Ingen andre land vil være med å hjelpe å ta i mot migrantene. 

Det er ikke lenger flyktninger, immigranter og asylsøkere fra midtøsten som er i flertall. Nå kommer de fleste andre veier, og er fra Vest Afrika. 

De fleste er nok "lykkejegere" og søker et bedre liv. Det er nok de færreste som trenger beskyttelse. Derfor burde de ikke lagt ut på den lange farefulle ferden.  Noen burde ha advart dem. For oppholdstillatelse i Europa er neppe mange som vil oppnå. I "beste fall" forbli statsløse uten rettigheter i et europeisk land som ikke klarer å returnere dem. Og da er ikke veien lang til kriminell virksomhet, narkotika, prostitusjon og mennskelig  forfall. 

De fleste som kommer til Europa har ingen utdannelse, snakker ikke fremmede språk, eller kjenner til vestlig kultur eller vestlige verdier. De fleste har problemer med å innordne seg i et vestlig land.  Desverre er det slik.

Norge har vært en stor støttespiller i kampen for å redde båtflyktningene på vei til Europa. 2 båter, Siem Pilot og Peter Henry von Koss har tilsammen reddet opptil 35000 mennesker, og brakt dem sikkert fram til havner i Hellas og Italia. Det skal Norge være stolt av.

Nå er det mange som mener at Norge bør avslutte sitt engasjement i Middelhavet, og slutte med å redde båtflyktningene eller "lykkejegerne". De har uansett ingen fremtid i Europa.

At vi heller burde sette inn ressursene vår i å hindre dem i å legge ut på denne farefulle ferden over Middelhavet til Italia og Europa. Overbevise disse stakkars menneskene om at det er bedre å bli værende i sine egne land. De færreste vil oppnå oppholdstillatelse eller asyl. De fleste er tross alt "lykkejegere"! Må nesten si som Kong Harald sa i et intervju. "Vi kan ikke ta i mot hele Afrika, det går ikke"!

Nei det har vi selvsagt ingen mulighet til. Verden er utrolig urettferdig, det må vi bare akseptere. Men mange har det bedre, tross alt, i sitt eget land og i sin egen kultur, til tross for nød og fattigdom.

Norge kan bidra på andre måter enn redningsskip i Middelhavet. Vi kan være med på å bygge opp mottak i Libya og ande land. Fortelle imigrantene at de færreste aldri vil lykkes med en fremtid i Europa. Ikke nødvendigvis å bygge flyktningemottak, men være med å hindre de ulovelige båttransportene over Middelhavet som er farefulle og ingen fremtid for noen. Det er kun kyniske bakmenn og korrupte libyske "businessmenn" som tjener på. 

Jeg er enig med de  som går inn for en slik løsning. Vi kan sette inn mange ressurser, og advare imigrantene mot  å legge ut på ferden. Hjelpe dem til å bli værende i sitt eget land, og under forhold de er vant med. Hvor de har sin egen idelogi og kultur. Men klart det vil være en utfordring når de lever i fattigdom og nød. Det kan Norge bidra med å hjelpe til med. 

Jeg har jobbet som frivillig på asylmottak i Norge. Det gjorde jeg med glede, fordi det gav meg like mye tilbake som det jeg ytet selv. Lærte mye om flyktninger, behovene deres, "lykkejegere", forventninger, og ikke minst de strabsiøse reisene de hadde hatt på vei til Norge.

Det var ingen lystig lærdom. De fleste hadde en urelaistisk forventning til landet de hadde søkt om asyl. 

Husker spesiellt en ung mann fra Eritrea. Han kom forfrossen og sliten til mottaket en kald desemberkveld i 2015. Han snakket greit engelsk og var åpen og lett å kummunisere med. Vi fikk kledd på han varme klær, og gitt han en god varm seng. Da var han godt fornøyd. 

Neste dag spurte jeg han om hvorfor han kom til Norge, og hvordan han opplevde den lange reisen hit? Han hadde reist igjennom mange land, og hadde hatt en strabasiøs tur. Jeg fikk se sår på armene hans etter, som han fortalte, blitt slått av politiet i Bulgaria. Men han var  ved godt mot. Endelig i Norge hvor han kunne slappe av å planlegge framtiden. Tror nok han ville bli ganske skuffet etterhvert. Han hadde neppe noen framtid i Norge? Jeg spurte også hva han hadde av forventninger? Jo han sa at at når han hadde fått seg jobb, tjent penger og hadde fått seg et sted å bo, kunne familien hans komme etter. Foreldre og 5 søsken. Trodde han!

Hvordan det gikk med han kjenner jeg ikke til. Men han hadde nok veldig urealistiske forventninger, desverre for han.

Det er mange triste sjebner. Og mange med urealistiske forventninger til et liv i Europa. Jeg tror vi må prøve å hindre å utsette folk for dette. Det skaper mer uro og problemer for alle enn nødvendig. Vi må stille opp for medmennesker. Men fortrinnsvis på deres egen hjemmebane. Europa er stengt. Sorry. 

Min konklusjon må bli. La oss hjelpe folk der de er og føler seg mest hjemme. Tror det er best for dem selv. De færreste har noen fremtid i Europa. 

------------------------

Bloggadresse; www.bloggi.no/arnbunblogg

Facebookgruppe. perspektivet mitt  (lukket gruppe, men alle kan søke medlemsskap).

_______________

Dersom du likte denne artikkelen, må du gjerne dele den videre.