Det spørsmålet har jeg stilt meg mange ganger. Spesielt det å være regjeringsmedlem, og stå klar til "hugg" fra alle og enhver. Uansett hva de gjør og sier, må de forsvare seg . Enten det er politiske motstandere, media, eller folk flest. For i dette landet virker det som om alle har ulike meninger om det meste.
Når et parti går til valg basert på saker og program, som mange liker og stemmer på , så kommer det ofte ikke særlig lenger. I praksis hindres det av de man skal sammarbeide med. I forhandlinger må det gis og tas, sånn fungerer demokratiet.
Et godt eksempel på det er Fremskrittspartiet. Som bl.a går på valg at bomstasjonene skulle fjernes. Og når de endelig kommer til makt, så innføres det flere bomstasjoner og høyere priser en noen gang. Og det reagerer selvsagt folk på.
Eller når Høyre for et drøit år siden på sitt landsmøte sluttet seg til at Flyseteavgiften skulle fjernes. Avgiften som Venstre fikk truet igjennom som et miljøkrav, med konsekvens at Rygge flyplass ble nedlagt og rutetilbudet til Widerøe ble redusert.
Konsekvens at 1000 arbeidsplasser gikk tapt,og forurensingen økte.
I statsbudsjettet for 2019 ble avgiften på de kortere flydistansene (Norge og Europa) senket med 8 kroner, mens samme avgift til destinasjoner utenfor Europa ble øket till 200 kroner.
Miljøfolkene jubler, mens flypassasjerene og Ryggetilhengerne fortviler. Og politikerne "gjemmer" seg. Prøver å bortforklare tidligere vedtak, og skylder på andre at deres syn ikke gikk igjennom i forhandlingene.
Kjeft får de uansett!
Eller når Colorline nå får anledning til å flagge ut av det norske skipsregistret med konsekvens at de fritt kan ansette billigere utenlandsk arbeidskraft. Og at de 700 norske muligens mister jobben, eller må gå ned i lønn.
En avgjørelse som noen applauderer og andre sterkt misliker, naturlig nok.
Så det er ikke lett å være politiker. Galt blir det uansett hva de bestemmer.
Og samtidig er det noen som ønsker mer enn noe annet å nettopp bli statsminister eller statsråd.
Bra er jo det at noen styrer dette landet. Men at partier med mindre enn 3% av velgermassen skal ha avgjørende innflytelse på hvem som sitter i regjering og blir utnevnt til statsminister er ikke et demokrati verdig. Sperregrensen bør heves til 10% så vi kan få på plass en styringsdyktig regjering med flertall i folket og på Stortiget Men i Norge er vel det tvilsomt om noen gang blir en realitet?
I mellomtiden får partiene knives om velgernes gunst og krangle seg i mellom hvem som er best til å styre. Og vi velgere klage på alt som ikke går vår vei, og som vi er uenig i. Sånn vil det være, uansett hvem som styrer.
Hadde jeg blitt utnevnt for statsminister for en dag (ønsketenkning) ville jeg bestemt følgende:
1) Fjernet alle bomringer.
2) Bevilget masse penger til en en verdig eldreomsorg.
3) Fjernet flyseteavgiften og åpnet Rygge i statlig regi umiddelbart.
4) Avsette byrådet i Oslo pga udugelighet.
5) Stengt Stortingsgarasjen og opprettet innendørs fritidssenter for unge og gamle. Med masse ulike aktiviteter.
6) Nektet alle cruiseskip landligge i norske havner dersom de ikke kan koble seg til bakkestrøm og drives mijøvennlig .
7) Skrote planene om den tredje rullebane på Gardermoen til 20 milliarder koner.
8) Gratis barnehage til alle barn fra 1-6 år.
9) Senket alkoholprisene til svensk nivå, for å slippe handelslekasje.
10) Innføre folkeavstemning som i Sveits om landets viktige spørsmål, bl.a om bompengeordningen.
11) Innført sperregrense på 10% på Stortinget.
12) Bevilget minst 1 milliiard kroner til forskning på barnekreft.
Og da hadde jeg vel ikke rukket mer på 1 dag?. Men har veldig mange andre saker også som jeg ville forandre eller innføre. Men det får bli en annen gang. Hadde ikke orket mer enn 1 dag som statsminister uansett!
Bloggadresse: www.bloggi.no/arnbunblogg
Facebookgruppe : Perspektivet mitt (lukket gruppe, men alle kan søke medlemsskap)
