New Public Management?
Vilja Angelica
Den beste karakteren blant hovedoppgavene i kullet mitt var 1.0 - den aller beste noen kan få. Og jeg er ikke i tvil om at den fortjente det, selvom jeg aldri leste den. Hovedoppgaven hennes handlet om hennes egen erfaring med helsevesenet som pårørende - og det jeg formidler er det hun fortalte oss på studiet mens det sto på og etterpå, slik jeg husker det.
Hennes store kjærlighet, samboeren og snart ektemann hadde hatt en alvorlig ulykke. Han havnet i en koma som han aldri våknet fra. Mens hun og hans nærmeste familie var hos ham hver dag, snakket til ham, tok på ham, spilte favorittmusikk og pleiet ham, mens de desperat håpet at han skulle våkne igjen, ble min medstudent møtt av en erfaren sykepleier ved akutt/overvåkningsenheten: "Du bør ikke ønske at han våkner igjen. Han kommer aldri til å bli som før og det vil ikke være i hans interesse."
Min medstudent ble helt satt ut. Det føltes som et overgrep at hun skulle føle skyld for å ønske at hennes elskede skulle våkne etter ulykken. At hun allerede nå, mens de kjempet for livet hans, skulle vurdere verdien av hans liv dersom han skulle våkne.
Få uker senere ble maskinene som holdt kroppen hans i live slått av, og etter få minutter forsvant alle tegn på liv. De ble oppfordret til å la kroppen hans brukes til organdonasjon. Han var den perfekte kandidat - ung, frisk og fysisk helt uskadd, unntatt hjernen. De ga bort øyelinsene hans, mens resten av ham fikk følge ham inn i evigheten.
I ettertid har jeg tenkt mye på denne hendelsen. Om sykepleierens grusomme overgrep mot mennesker i stor krise og stor lidelse. Hadde sykepleieren vært ung og helt fersk kunne det kanskje unnskyldes, men en erfaren sykepleier? Og la ikke sykepleieren veldig sterke føringer for hvordan de skulle se på pasientens liv og dets verdi? Det sies jo at det å slå av livsoppholdene maskiner er basert på en avgjørelse mellom pårørende og legene - men fikk familien og pasientens forlovede egentlig rom og tiden en så alvorlig avgjørelse trenger? I andre land kan pasienter bli holdt kunstig i live ved livsoppholdene maskiner i årevis, noe som også kan kritiseres - men fra årevis til få uker? Jeg mener å huske vi snakker under én måned i tilfellet med min medstudent. Erfaringene fra landene med lengre prosess for å avslutte liv er også at når maskiner til slutt slås av, har hjernen funnet veien til å opprettholde kroppens grunnfunksjoner selv, og noen av disse pasientene har til og med våknet etter flere år!
For hjernen vår er utrolig! Den er plastisk og kan helbrede seg selv. Den kan senere trenes opp til å gjenvinne evner som kan virke tapt. Fikk pasienten virkelig den sjansen han fortjente? Fikk familien den tiden de trengte til å få tenkt seg ordentlig om? Jeg mener at svaret er klart nei og spørsmålet som melder seg da er: Hvorfor hadde sykehuset så hastverk med å la en så ung mann dø? Og den erfarne sykepleierens respektløse holdning? Hvor kom den fra?
Peer, du lyver!
Mitt første møte med den verdenskjente dramatikere Ibsen var en tolkning av lystløgneren Peer Gynt, fremført av min klasseforstander på barneskolen. Lite visste jeg at jeg så stort skuespill. Det har jeg forstått i ettertid - for jeg har aldri glemt ansiktet på læreren min der hun levde seg inn i rollen som Peer ved sin mor Åses dødsleie.
"Peer, du lyver!! "Nei, jeg gjør ei!"
Hvordan klarte min hverdagskledde lærerinne, sittende på et slitent linoleumsgulv foran et like slitent kateter, hvor en hjelpelærer yngre enn henne selv spilte Mor Åse, å gi meg en slik overbevisende og levende fremstilling av Peer? Jeg kan fortsatt se henne for meg, der hun har ansiktet vendt opp mot et tenkt bilde i hodet og blikket mot himmelen.
Trodde Peer på historiene sine? Anså han dem som uskyldige løgner, eller var de villedende og bevisst feilinformering og bortforklaringer? Jeg har aldri sett hele stykket, noe jeg opplever som en mangel i min egen allmennutdanning. Ibsen er faktisk verdenskjent, med god grunn, fordi hans skuespill fortsatt er relevante, mer enn 100 år etter at de ble skrevet.
"Er de i ekte lær?" Lærremmen på klokken jeg hadde arvet hadde til slutt måttet gi tapt og jeg sto i en urmakerforetning og så på nye. "Ja", svarte den ansatte bak disken. De føltes litt stive, og den ansatte bemerket faktisk dette, og fremholdt at de ville bli mindre stive med bruk. "Ja, lær gjør gjerne det", svarte jeg.
Men så oppdaget jeg idag, etter et par ukers bruk at på remmens bakside står det "vegansk materiale"... Lær er definitivt animalsk, så den ansatte i urmakerforretningen hadde altså løyet blankt - både direkte og indirekte. Jeg la merke til at det sto at jeg hadde blitt betjent av "Jonas" på kvitteringen da jeg forlot butikken, men likevel...
Bilen hun pleide å låne var gjennom sin svigerfars datter. Det var altså egentlig datteren som lånte bilen. En dag ringte hun og spurte "tåler bilen en tur til Sverige?". "Det kommer an på hva du mener med "en tur til Sverige", svarte svigerfar. "Bare sånn rett over grensen, en harrytur", lød svaret. "Da går det bra. Når drar dere?", spurte han så. "Imorgen." Og det gjorde hun, men datteren til svigerfar var ikke invitert med og hadde aldri vært tenkt å ta med.
Da dette kom for en dag opplevde svigerfaren at han hadde blitt løyet for, uten at et eneste usant ord var sagt. Løgnen lå i det usagte, det som ved å ikke bli sagt, villedet og ga et feilaktig inntrykk. Jeg tror deres relasjon for alltid ble ødelagt etter dette...
Hva gjør det med oss når vi opplever at vi har blitt løyet til? Av egen erfaring er min prosess slik: Først sinne, kanskje til og med raseri. Deretter sorg. Til sist; dyp og inderlig forakt. En relasjon er over for godt. Og jeg tror ikke at min prosess er uvanlig, kanskje heller ganske universell."
Hva gjør det med et samfunn når mennesker i maktposisjoner lyver for oss ved å holde informasjon hemmelig "unntatt offentlighet", ved at de fordreier sannheten, forteller deler som gir feilaktig inntrykk eller rett ut lyver til oss? Hva gjør det med oss når vi finner ut at det er vedtatt lover som oppleves som urettferdige, eller at tolkninger og føringer for regelverk er tvetydig og sikrer de med allerede med enn nok av både makt og verdier på bekostning av den alminnelige hen, hun og han i gaten?
Hva skal man kalle det Norges Bank har holdt på med det siste året, for eksempel? Å selge ut milliarder av norske kroner daglig, noe som medvirker til en lav kronekurs, mens renteøkning forsvares med at kronekursen er så lav og at den må styrkes? Dette må jo være en form for bedrag? Det står klart å tydelig i min historiske utgave av Grunnloven at Norges Bank har informasjonsplikt til Stortinget, så ingen kan påstå at de ikke har visst der i gården. Det samme gjelder i og for seg innen militær aktivitet. Tidligere var militæret unntatt meldeplikt til Stortinget, men det har det ikke vært på flere år. Svalsat kan derfor, uansett om det er eller ikke er militært, ikke ha vært ukjent for Stortinget og våre regjeringer.
En av mine favorittbøker heter "Løgnens filosofi" av Lars Svendsen, hvor han skriver (fritt etter min hukommelse) at "Jeg tror ikke jeg noen sinne har vunnet noe på å bli løyet til." Noe han også sier i den boken er at ved å bli løyet til så fratas man retten og muligheten til å ta informerte, gode valg i eget liv (og generelt).
Hva gjør man når de som sitter ved makten, og de som trekker i trådene bak, manipulerer nyheter, sikrer hemmeligholdelse og fordreier/fornekter folks virkelighet og sannhet på beskostning av demokrati og grunnleggende menneskerettigheter?
Og hvordan er det med utdanningsinstitusjonene våre? Jeg gikk et kurs i eldre og aldring, en del av en videreutdanning til geriatrisk sykepleier. Jeg fullførte ikke videreutdanningen, men kurset ga meg uvurderlig kunnskap. I løpet av 15 studiepoeng lærte vi en intervjuteknikk, et redskap, som gjorde oss til fødselshjelpere til at eldre mennesker husket og kunne gjenfortelle sin livshistorie. En av foredragsholderne hadde også fokus på klart og utvetydig språk og viktigheten av dette. Senere fikk jeg høre at denne videreutdanningen (ved akkkurat dette studiestedet) var nedlagt FORDI DEN VAR SÅ DÅRLIG! I vårt samfunn, hvor løgn og underslag av informasjon er normen er jeg ikke overrasket over at denne ble ansett som "dårlig". DEN VAR NEMLIG ALTFOR BRA!!!!
Jeg har laget meg selv et par ordtak som tar for seg akkurat dette: "Jeg har kanskje såret deg med min ærlighet, men jeg har aldri vist deg forakt ved å lyve til deg."
Og: "Det er to måter å gjøre ting på; med respekt, og uten... Jeg regner med at du helt selv forstår hva som er med respekt, og hva som er uten...
Sånn for ordens skyld - i disse veganske tider - jeg kjøper alltid ekte lær fordi det er mindre belastende på naturen: det har lenger holdbarhet, det former seg etter brukerens anatomi og går tilbake til naturen ved naturlige prosesser. Derfor kjøper jeg også klær av bomull og ull. Mange av plaggende og skoene mine er mer enn 20 år gamle - AND STILL GOING STRONG! (Sagt på godt unorsk)