En trygg havn - et reisebrev fra et nytt liv i nord...

Betyr "en trygg havn" det samme som "sanctuary"?

Jeg har for lenge siden funnet ut at jeg bruker altfor mange utenlandske (les: engelske) ord i mitt daglige språk. Jeg jobber aktivt med å endre på dette - norsk har over 40000 ord hevdet Wergeland (iflg min fantastiske norsklærer) - men mange av dem hadde han visst funnet opp selv. Men er det ikke sånn et språk utvikler seg? Vi skaper nye ord for å beskrive nye erfaringer når det språket vi har ikke strekker til. 

Et språk er som en levende organisme som reflekterer tiden det brukes i. Derfor må vi bruke språket vårt! Jeg er utrolig glad for å vite at den forrige utdanningsministeren i det minste klarte - mot akademias ønske - å endre at undervisningsspråket ved våre undervisningsinstitusjoner skal være norsk før han gikk i skam over innsidehandel. Så tusen takk, Borten Moe, jeg velger å huske deg for denne bragden siden du valgte å trekke deg på grunn av det andre. Jeg ser frem til forelesningene ved UiT på norsk fra denne uken.

Og siden hele mitt liv består av å ha flyttet fra landsdelen jeg har levd nesten hele mitt liv til landsdelen min familie kommer fra for å begynne helt på nytt, så føler jeg at jeg har mine ord i behold uansett hva jeg omtaler her. En ny reiseblogg inn i et nytt liv er herved startet.

Så altså, ved hjelp av gode venner og naboer fant jeg brått ut at jeg skulle få leiligheten klar for avreise for å unngå å å måtte reise tilbake til leiligheten jeg har leid på Østlandet de siste to årene. Som sagt, så gjort.Tirsdag natt tok jeg avgjørelsen og onsdag kl 12 overleverte jeg nøkler, post er lovet ettersendt når jeg endelig har en postadresse. En halv time senere satt jeg på bussen mot togstasjonen og så var jeg på vei. Tusen takk til dere, inkludert utleier av leiligheten, m3 utleie, som tok imot nøkkelen og gjorde det mulig å reise for godt.

Selv om jeg har gitt fra meg nesten alt var bagene som flyttelasset mitt består av virkelig tunge - selv på hjul. Men ved hvert skifte av transportmiddel har vennlige mennesker med sterke hender og skuldre bistått, og det har gått over all forventning. Tusen takk! Dere vet hvem dere er. Jeg er takknemlig!

Rimelig utslitt kom jeg likevel frem til Narvik på fredag ettermiddag. Tanken på å lete etter et sted å bo sent fredag kveld i Tromsø fristet ikke og jeg tok en rask avgjørelse om å bli. Dét har jeg ikke angret på og overskriften viser til oppholdet ved Quality Grand Royal Hotell her. De har tatt så godt vare på meg og jeg har hvilt og sovet, spist og slappet av. Her har jeg kunnet senke skuldrene og hente meg inn. Dette var virkelig det jeg trengte. Tusen takk, alle sammen!

Prisen er ikke altfor stiv (jeg MÅ lære meg å huske på at penger er mye mindre verdt nå enn de var for bare 3 år tilbake!) - ca kr 1200,- for et enkeltrom med en fantastisk frokost, god service og hyggelige spisesteder under samme tak. Og sist, men ikke minst - jeg reiser til Tromsø i morgen for å finne meg et sted å bo til det ordner seg med studentbolig, og hotellet vil oppbevare hele livet mitt - som = to store Clas Ohlson bager - for meg frem til jeg får hentet det om noen få dager. Hotellet anbefales!

Narvik by har også vist seg fra sin beste side. Solrikt og overraskende varmt så sent på sesongen og mye turister i gatene. Lørdag hadde byen sin helt egen pride-dag, tror jeg, for det var dragshow utenfor rådhuset. Hadde han sunget på norsk skulle jeg giddet å stoppe for å lytte, til tross for at jeg synes hele pride har tatt altfor mye plass. Mennesker på flukt gjennoom Libya kan regne med å voldtas og USA skaper uro og krig i øst - fint om LGBTQ+-bevegelsen kunne få nesen ut av navlen SNAREST og begynne å fokusere på viktigere ting enn seg selv! Vi lever faktisk ikke i Kim Frieles tid lenger her i Norge! (Hurra for Kim Friele og fred over hennes minne...)

Lørdag kveld kimte kirkeklokken i solnedgangen over nesten bare amerikanske soldater (antar jeg, de pratet om å "return to the ship") som satt ute for å ta en øl i de siste strålene og ved dagens frokost var det stort sett bare tyskere å høre. Men folket som bor her har vært vennlige, forekommende og hjelpsomme. Jeg har nesten ikke lyst til å dra! Men skolebenken kaller, og jeg ser for meg minst 180 studiepoeng før jeg forlater UiT- men det kan komme flere studiepoeng til den listen, så jeg lover ingenting! Å flytte dit er det riktige, selvom jeg igjen begynner å forelske meg i min mors hjemby. Tusen takk til dere alle sammen!

Dette er også en tid for å ta tak i sorg over alt som har gått tapt i årene med pandemier (sars, covid, fugleinfluensa og hva de har kalt alt sammen) - uansett har de kostet oss alle dyrt og nå er det på tide for meg å se i øynene alt jeg har mistet. Jeg prøver å ta en liten bit ofte. Jeg er nemlig redd for at om jeg åpner slusene helt så vil jeg aldri slutte å gråte. Livet skal leves, til tross for alt som har vært. Jeg vet bare ikke helt hvordan jeg gjør det ennå. Ingen har vist meg kunsten, så jeg må gå den veien selv. Men jeg får det helt sikkert til. Det er nemlig ikke noe alternativ. Dessuten er jeg ikke ensom for jeg har verdens beste mann og livsledsager med meg i bagasjen. Jeg er takknemlig, til tross for alt.

I morgen går altså turen mot Tromsø og studier. Jeg er full av glede og spenning! Kanskje ender jeg opp i et "privat" bokollektiv? Jeg har spurt litt rundt, siden Studentsamskipnaden foreløpig har sviktet helt. Det eneste som er helt sikkert er at jeg sitter i forelesning på UiT på tirsdag 22.8.23! Kanskje vi sees?

Som sagt, så gjort! Det er mandag 28.8.23 og her kommer noen ord om min første uke i min nye hjemby.

La meg begynne med det aller beste: Jeg har fått tak over hodet (med angrerett, så kanskje jeg bruker den), sover på en madrass, mangler både komfyr og kjøleskap - og jeg er tvers igjennom lykkelig! Ikke fordi alt har gått på skinner og at alt er bare rosenrødt - men kun fordi det var helt riktig valg for meg å starte et nytt liv her i nord.

For tåken henger tett over Tromsø by og områder hver natt. Senest på lørdag kom en ung mann ut fra bygningen visavis meg - gråtende og tryglende til en ikke synlig person; Slutt! Slutt! Vær så snill å slutte! - mens han slo seg selv til blods med høyre hånd mot høyre øye... 

Himmelen her er heller ikke "frisk" - med grelle farger. På vei hjem etter erfaringen med den unge mannen stirret jeg mot himmelen gjennom mine solbriller med blått glass og en regnbuefarget sirkel omkranset solen. Ordet Corona slo meg øyeblikkelig - og ordet henviser faktisk til lyssirkelen som omkranser solen ved solformørkelse iflg Cappelens Leksikon fra 1962. På vei til UiT i dag var fargene lyseblå og rosa, som endret seg mot oransje. Min eneste forklaring (som legperson) på skyer og himmelens grelle pasteller er at det er radioaktivitet i atmosfæren som gjør at lyset brytes på uvanlige måter og skaper disse fargene. Cloud seeding skal iflg forfatteren Krisine Harper (Make it rain) medføre radioaktivt nedfall - uten at det er nærmere forklart.

Ellers kan det virke som at Rema 1000 ikke er spesielt glad i meg. På den ene siden håper jeg at det ikke er personlig, men på den andre siden håper jeg at det kun er jeg som møter alle disse utfordringene. Lørdag var jeg nemlig innom Rema 1000 Post-i-butikk for å endelig hente fakturaen jeg skulle få der i sammenheng med å åpne en postboks hos dem. Men den ansatte hadde ikke fått noe beskjed om dette, ante ingenting og hadde ikke fått noe opplæring i dette... Hun HADDE hørt om kunden som hadde reist 200 mil i sommer for å få opprettet en postboks i sin fremtidige hjemby denne sommeren og som måtte reise med  uforrettet sak. Men dét var alt hun kunne komme meg imøte på.

Jeg var også innom hele to (2) Rema 1000 på lørdag for å ta ut penger - en tjeneste alle matvarebutikker yter til sine kunder - og ingen av dem hadde kontanter nok til dette i sine kasser. Det virker som om logistikken hos Rema 1000 svikter på helt elementære områder. Kanskje herr Reitan skulle latt være å sende ut over 60 milliarder kroner til Sveits og heller satset på opplæring av sine ansatte? De milliardene har han jo tjent på oss, så litt kunne de vel ha kommet oss (både ansatte og kunder) tilgode?

Så hvorfor er jeg så lykkelig for å være her i nord? Jo - fordi jeg merker at jeg har vokst opp i et hjem på østlandet med nordnorske verdier, nordnorsk dialekt og måter å forholde meg til verden på. Jeg gikk forbi en butikk med nordnorske krus med ordene "Hæstkuk", "Jåsse mannskit", "Peis på" og "Fette najs" - og dette er humor og klar tale som tiltaler meg, iallfall. Et av de styggeste begrepene jeg vet er "politisk korrekt", og selvom nordlendinger nok er infisert av dette uvesenet, de også, så er det mye mindre av det her. Krusene var altfor små, og dét måtte jeg bemerke. Nordnorsk skal nytes i store munnfuller!

Naturen her er også smertefullt vakker. Jeg gleder meg så utrolig til å vandre i fjellene og langs strender - men det blir ikke i høst. Et nytt liv skal bygges, sten på sten, og studier har førsteprioritet. Foreløpig har ikke universitetet klart å skaffe meg tilgang til obligatorisk undervisning uten elektronisk utstyr med nfc (near field communication) - og det må de jo kunne klare som et minimum! Nei, jeg har ikke telefon og nei, jeg har ikke pc - og det kommer jeg ikke til å få meg heller. Jeg skal bli bibliotekar og alt jeg trenger er tilgjenglig her! Lærerkreftene og de ansatte ved biblioteket ved UiT virker foreløpig imponerende. Her kommer jeg til å lære mye!

Fortsettelse følger...