HVILKE LOVER ER Å ANSE SOM VIKTIGE OG RELEVANTE I YRKESUTØVELSEN FOR EN BIBLIOTEKAR Kvalifiseringsoppgave I i MDV-1204 -

Obligatorisk arbeidskrav II for MDV-1204

Oppgaven lyder: Muntlig presentasjon av en artikkel eller et kapittel i en bok hentet fra pensum.

Begrunnelse for oppgavevalg: Bibliotekaryrket handler om informasjon som potensiell kunnskap og hvordan denne skal ivaretas for å imøtekomme samfunnets krav, forventninger og behov. Disse rollene er nedfelt i, og styrt av, lover og forskrifter og slik helt essensielt ifht utøvelse av yrket. Grunnet begrensninger i oppgavens størrelse velger jeg å lage den i to utgaver - en med lover og kort begrunnelse, og en med kommentarer som vil formidles muntlig under en fremføring i plenum.

Jeg velger meg derfor Norges Lover (med forskrifter der det er å anse som relevant, er tilgjengelig og i den utstrekning det er mulig innenfor en så liten oppgave, som bok fra pensum og vil ta for meg lover som berører yrket som bibliotekar.

OPPGAVEN:

HVILKE LOVER ER Å ANSE SOM VIKTIGE OG RELEVANTE I YRKESUTØVELSEN FOR EN BIBLIOTEKAR?

Først må jeg definere hva en bibliotekar er og gjør før det er mulig å ha en formening om hvilke lover som vil berøre dennes yrkespraksis og arbeidsdag.

Vi vet med sikkerhet at biblioteket som en samling av informasjon har eksistert i sånn ca 5000 år. Det første kjente er biblioteket i Ebla i dagens Syria, fra år 2600 før vår tid. (Worldpress, 23.10.23) Dette behøver likevel ikke å ha vært det første. Elvekulturene som oppsto langs store elver for minst 10000 år siden har hatt skriftspråk og tilgang på materiale til å lagre skrift. Papyrus av siv fra Nilen og silke fra silkeormer spunnet til stoff fra Kina er eksempler på dette. Brahmanismens tekster eksisterer idag, og dette er en urgammel religion fra Indusområdet. Uansett kan vi si med sikkerhet, informasjon samlet i samlinger har eksistert i uminnelige tider - og derfor også informasjonens forvalter, bibliotekaren.

Iflg UiTs egne utdanningssider jobber en bibliotekar innen: "forskjellige typer bibliotek, både i offentlige og private virksomheter. Bibliotekarutdanningen kvalifiserer også til jobb innen ulike typer arkiv, innen kulturforvaltning, forlag og i bokhandel. Det er også mulig å arbeide med informasjonsformidling og forskning." (UiT, 23.10.23)

I institusjoner som museum og arkiv er mye av en bibliotekars jobb bevaring av informasjon. Å bevare en stats eller et folks historie er å ivareta samfunnets røtter. Medier som informasjon er lagret på kan være gammel og skadet og krever forsiktig behandling. Mye er privat, som helseregistere og rettsdokumenter. Her kommer bibliotekarens vokterrolle inn, alle skal ikke ha rett til innsyn i informasjon som omhandler meg og mitt privatliv. Men vokterrollen må ikke være et hinder for nordmenns grunnlovsfestede rett til å innhente informasjon være en informert befolkning. 

Folkebiblioteket, som idag i stor grad driftes i samarbeid med fagbibliotekene etter at kommunene og fylkeskommunene har fått utvidete fullmakter og mer ansvar for driften, har i formålsparagraf: "å fremme opplysning, utdanning og annen kulturell virksomhet, gjennom aktiv formidling og ved å stille bøker og andre medier gratis til disposisjon for alle som bor i landet. Folkebibliotekene skal være en uavhengig møteplass og arena for offentlig samtale og debatt." (Lovdata, 23.10.23) Biblioteket har altså et krav på seg til å være en formidler av informasjon.

Med dette som utgangspunkt er lovene jeg anser som relevante disse: 

Grunnloven: 

https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Publikasjoner/Dokumentserien/2023-2024/dok18-202324/

https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1814-05-17 (Jeg vil også informere om at Lovdata lagrer IP-adressen din, kjøp loven i papirform!)

Deretter tar jeg for meg:

Arbeidsmiljøloven 

https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2005-06-17-62

Arkivloven 

https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1992-12-04-126

Geodataloven

https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2010-09-03-56

som er basert på EØS/EU/SchengenEØS-avtalen vedlegg XX
nr. 1j (direktiv 2007/2/EF).

Ekom-loven

https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2003-07-04-83

Datalagringsdirektivet relatert til Ekomloven og Personopplysningsloven

https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2011-04-15-11

Personopplysningsloven

https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2018-06-15-38

Forvaltningsloven:

https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1967-02-10

Forvaltningsloven (§9 i Geodataloven): Forvaltningsloven gjelder så langt den passer for virksomhet etter loven her.

Offentlighetsloven

https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2006-05-19-16

Folkebibliotekloven 

https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1985-12-20-108

Åndsverkloven

https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2003-07-04-83

https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2011-04-15-11

Sikkerhetsloven 

https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2018-06-01-24

Og henvisninger til forskrifter som er relevante

Andre kilder: 

https://marxisme.no/taushet-som-strategi-hvorfor-sa-stille-om-bard-wormdals-bok-om-spionasje/

https://www.nettavisen.no/nyheter/slik-overvakes-du-hele-tiden/s/12-95-2669334

https://uit.no/utdanning/yrker/yrke?yrke=bibliotekar

https://arwidson.wordpress.com/2018/10/28/biblioteket-i-ebla/

Cappelens leksikon 1962

https://www.nettavisen.no/nyheter/slik-overvakes-du-hele-tiden/s/12-95-2669334

Kilder:

Norges Lover 1687-2022

Lovdata.no

"Aktiv formidling" og "Passiv tilgjengeliggjøring" 20 år etter av Leiv Bjelland

Rapport fra Utvalget til å utrede prosedyren for grunnlovsendringer

https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Publikasjoner/Dokumentserien/2023-2024/dok18-202324/

GRUNNLOVEN - Norges Grunnlov av 1814 med en oppdatering av språket til moderne norsk i 2014 hvor loven også kom i nynorsk målform slik at våre to likeverdige målformer ble presentert i dette viktige lovverket.

Hvorfor jeg mener at Grunnloven er grunnleggende for bibliotekarens yrkesutøvelse:

"Grunnloven forutsetter et formelt hierarkisk normsystem, der Grunnloven er øverst." (Dokument 18 (2023-2024, Stortinget)

Kort sagt: Grunnloven, slik den har vært utformet og tenkt brukt er at den skal være grunnmuren som alle norske lover skal ha som utgangspunkt, bygges på og tolkes utifra. Den favner over bibliotekarens egne rettigheter samt bibliotekarens ivaretakelse av brukernes grunnlovsfestede rettigheter - noe som i praksis betyr bibliotekarens plikter. 

Slik jeg tolker Grunnlovens plass i lovverket ifht bibliotekaryrket er den altså helt grunnleggende. Hvordan en institusjon som samler inn og oppbevarer innsamlet informasjon, som i form av for eksempel bøker og aviser, arkivmateriale og film, skal ivareta tilgangen til denne informasjon til brukerne og eventuelt andre instansers tilgang til personlig innsamlet informasjon må ha en etisk og moralsk forankring. I Norge er denne Grunnloven vår. For demokratisk forankrede institusjoner med grunnlag i norsk lov og finansiert av det offentlige slik bibliotekvesenet i Norge må Grunnloven være den styrende kraft.

Dette gjør disse paragrafene relevante for bibliotekarens yrkesutøvelse:

Grunnlovens §2 lyder "Denne Grunnlov skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene."

Grunnlovens § 98 lyder:  "Alle er like for lova. Ikkje noko menneske må utsetjast for usakleg eller mishøveleg forskjellsbehandling."

Grunnlovens §100 lyder: "Ytringsfridom skal det vere. Førehandssensur og andre førebyggjande åtgjerder kan ikkje nyttast om det ikkje trengst for å verne born og unge mot skadeleg påverknad frå levande bilete. Alle har rett til innsyn i dokumenta til staten og kommunane og til å følgje forhandlingane i rettsmøte og folkevalde organ. Dei statlege styresmaktene skal leggje til rette for eit ope og opplyst offentleg ordskifte."

§102 lyder: "Alle har rett til respekt for privatlivet og familielivet sitt, for heimen sin og kommunikasjonen sin. Det må ikkje utførast husransakingar, så nær som i kriminelle tilfelle. Dei statlege styresmaktene skal sikre eit vern om den personlege integriteten."

§108 lyder: "Dei statlege styresmaktene skal leggje til rette for at det samiske folket, som urfolk, kan tryggje og utvikle språket sitt, kulturen sin og samfunnslivet sitt."

Grunnlovens §109 har faktisk motstridende budskap på bokmål og nynorsk:

§109 annet ledd på nynorsk innført i 2014 lyder: "Alle har rett til utdanning. Opplæringa skal utvikle evnene TIL KVART BARN og ta omsyn til dei behova det har, og fremje respekt for demokratiet, rettsstaten og menneskerettane.

§109 annet ledd på bokmål lyder: "Enhver har rett til utdannelse. Opplæringen skal ivareta DEN ENKELTES evner og behov og fremme respekt for demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene.

Det aller siste ledd i Grunnlovens §100 åpner ikke for diskusjon: Dei statlege styresmaktene SKAL leggje til rette for eit ope og opplyst offentleg ordskifte. Med andre ord - dersom informasjonen er nødvendig for et åpent og opplyst offentlig ordskifte så gjelder ikke begrensningen!

ARBEIDSMILJØLOVEN - lov om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv.

Hvorfor jeg anser Arbeidsmiljøloven som relevant for bibliotekarens yrkesutøvelse:

Denne loven, som Grunnloven, ivaretar bibliotekarens egne rettigheter, og også dennes plikter. Denne er også viktig for utøvelsen fordi den er rammeverket for bibliotekarens handlingsrom når denne står mellom Grunnlovens paragrafer og lover andre steder i lovverket.

Slik jeg ser det er et sunt arbeidsmiljø for både bibliotekar og brukere, varslingsretten og beskyttelse mot represalier om denne benyttes viktige. Et godt arbeidsmiljøe for bibliotekaren sikrer også brukerne: "Arbeidsmiljøet i virksomheten skal være fullt forsvarlig ut fra en enkeltvis og samlet vurdering av faktorer i arbeidsmiljøet som kan innvirke på arbeidstakernes fysiske og psykiske helse og velferd." Varslingsretten ivaretar bibliotekaren og de svakeste i samfunnet fordi bibliotekarens jobb ofte er i skjæringspunktet mellom informasjonen og den enkelte norske borger og vil derfor ha et spesielt ansvar for å varsle om for eksempel brudd på den enkelte bibliotekbrukers rett til informasjon innen institusjonen. Dette er kanskje spesielt viktig innen bibliotekarens virke i fengelsvesenet, der loven faktisk fratar de innsatte rett til å varsle selv. (§1-6 "Lovens regler om varsling gjelder likevel ikke for personer som nevnt i bokstav d." "d.innsatte i kriminalomsorgens anstalter," (Lovdata, 18.10.23 kl 12.31)

Kapittel 9 om tillatte kontrolltiltak i virksomheten kan det se ut som ikke ivaretas i dagens biblioteker. Lovens bokstav lyder:

"§9-1 Vilkår for kontrolltiltak i virksomheten
,(1) Arbeidsgiver kan bare iverksette kontrolltiltak overfor arbeidstaker når tiltaket har saklig grunn i virksomhetens forhold og det ikke innebærer en uforholdsmessig belastning for arbeidstakeren."

Jeg har ikke vært innom et eneste bibliotek som ikke har kameraovervåkning av de som bruker bibliotekets pc'er. Jeg har også merket meg at all informasjon som går via internett lagres, ikke bare nasjonalt, men er til salgs til høystbydende ved våre bakkestasjoner ved begge polene. Her kommer bibliotekaren i en krevende posisjon mellom egne og brukernes rettigheter og faktiske overvåkningstiltak som er i bruk i Norge. Kameraene har jeg ikke funnet hjemmel for, men annen overvåkning som jeg antar er lite kjent for offentligheten har jeg funnet.

Her er det interessant også å nevne at flere grupper i samfunnet som ikke er i betalt arbeid også har rettigheter under Arbeidsmiljøloven: Herunder de som mottar undervisning i en undervisningsinstitusjon:

"(1) Følgende personer anses som arbeidstakere etter lovens regler om varsling og helse, miljø og sikkerhet når de utfører arbeid i virksomhet som går inn under loven: a.elever ved institusjoner som har undervisning eller forskning som formål"

Ordet "student" er ikke inkludert i lovteksten, men dette unntar ikke studentene fra deres rettigheter. Det er ikke noen definisjon som sier at studenter IKKE er elever. Det ville jo også være spekulativ "lovgymnastikk" å unndra unge og voksne retten til å varsle om grove, strukturelle mangler ved undervisning, lokaler eller arbeidsmiljø - noe bare relativt voksne mennesker har evne og kunnskap om. Her kommer også Grunnlovens §98 inn som krever at alle skal være like for loven og §100 - dersom informasjonen er viktig for et åpent og opplyst ordskifte er det ingen begrensninger for ytringsfriheten slik jeg tolker lovverket.

GEODATALOVEN - Lov om infrastruktur for geografiske data

Hvorfor jeg mener at denne loven er relevant for bibliotekarens yrkesutøvelse:

Slik jeg tolker den omhandler den en nærmest total rett for offentlige instanser og alle andre som i noen som helst grad tilbyr tjenester for det offentlige til å lagre geografiske data - altså navn og adresser for alle borgere - inkludert norske i alle Norske områder over hele verden. Dette må derfor gjelde bibliotekene og arkivene i Norge og alle deres bibliotekarer, da offentlige bibliotek og arkiv er nedfelt i norsk lov og finansiert av det offentlige.

Det virkelige navnet på denne loven er Lov 3. september 2010 om infrastruktur for geografisk informasjon, er basert på et EU-direktiv av 2007 og er svært vag i ordlyden. Med "vag" mener jeg at ingenting er definert klart og geografiske data er heller ikke spesifisert.

Viktige punkt ved loven er:

Geodatalovens formålsparagraf: Loven skal bidra til god og effektiv tilgang til offentlig geografisk informasjon (geodata) for offentlige og private formål.

Geodatalovens §7 Internasjonal deling

Nasjonal geodatakoordinator kan inngå avtale med offentlige myndigheter fra andre EØS-stater og EU- og EØS-institusjoner om deling av spesifiserte geodata og tilhørende tjenester. Tilsvarende avtale kan inngås med organ opprettet ved internasjonale avtaler som Norge er part i.

og §8 Harmonisering, samvirkningsevne og dokumentasjon av data  og tjenester (metadata)

Deltakende virksomheter skal gjøre spesifiserte geodata og tilhørende offentlige geodatatjenester tilgjengelig i harmonisert form slik at data og tjenester kan samvirke. Deltakende virksomheter skal framstille tilhørende dokumentasjon (metadata) og holde denne oppdatert.

Disse paragrafene er, slik jeg ser det, i direkte konflikt med flere lover, blant annet Grunnlovens §102 og setter bibliotekaren juridisk i en helt umulig situasjon. 

Geodataloven har noen "søsterlover" som jeg ikke kom foruten for å forstå bibliotekarens vanskelige posisjon mellom Grunnlovens paragrafer og lovverket ellers. Dette er ekomloven og personopplysningsloven:

EKOMLOVEN - lov om elektronisk kommunikasjon

Hvorfor jeg mener at denne loven er relevant for bibliotekarens yrkesutøvelse:

Lovens egentlige navn er Lov 4. juli 2003 om elektronisk kommunikasjon og er basert på EØS/Schengenavtalens regelverk. 

Dens nære forbindelse med Geodatalovens behandling av elektroniske data gjør den relevant for bibliotek og arkiv. Biblioteket som utlåner av elektronisk utstyr gjør den eksplisitt relevant for folkebibliotekenes drift og i motsetning til Geodatalovens vaghet inneholder EKOM-loven klare definisjoner noe som bistår i tolkningen.

Loven hevder å ha som formål: "å sikre brukerne i hele landet gode, rimelige og fremtidsrettede elektroniske kommunikasjonstjenester, gjennom effektiv bruk av samfunnets ressurser ved å legge til rette for bærekraftig konkurranse, samt stimulere til næringsutvikling og innovasjon."

Men for å oppnå dette er det flere alvorlige brister på rett til privatliv og brudd mot individell autonomi da mulighet til å takke nei er fraværende.

Viktige paragrafer er hva og hvem loven gjelder: "virksomhet knyttet til elektronisk kommunikasjon og tilhørende utstyr. Forvaltning og bruk av det elektromagnetiske frekvensspekteret og nummer, navn og adresser er omfattet.".

§2-7a lyder kun: PLIKT TIL Å LAGRE - noe som i lov om endring av 15. april 2011 nr 11 betyr at:

[Ny] § 210 c skal lyde:

Retten kan ved kjennelse pålegge utlevering for et begrenset tidsrom av opplysninger om hvilke telefoner eller annet kommunikasjonsutstyr som innenfor et nærmere bestemt geografisk område har vært satt i forbindelse med bestemte telefoner eller kommunikasjonsutstyr OG SOM TILBYDER HAR PLIKT TIL Å LAGRE ETTER LOV 4. JULI 2203 NR 38 OM ELEKTRONISK KOMMUNIKASJON (altså Ekomloven) § 2-7 a." Og denne informasjonen trenger altså ikke tilbyder av brukeres elektroniske nettverk å informere om eller be om samtykke til å innhente og lagre.

Slik jeg ser det er ekomloven relevant for bibliotekaren fordi loven fordi tjenestene et bibliotek yter er å anse som 

4.offentlig elektronisk kommunikasjonstjeneste: elektronisk kommunikasjonstjeneste som er tilgjengelig for allmennheten eller beregnet til bruk for allmennheten.

15.sluttbruker: enhver fysisk eller juridisk person som inngår avtale om tilgang til elektronisk kommunikasjonsnett eller -tjeneste til eget bruk eller utlån.

Paragraf §2-7 blir derfor, etter min oppfatning, kun en hul paragraf uten rettslig vern for brukerne.

§2-7 vern av kommunikasjon og data

Tilbyder skal gjennomføre nødvendige sikkerhetstiltak for vern av kommunikasjon og data i egne elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester

men lenger ned i samme paragraf lyder det:

"Trafikkdata, lokaliseringsdata og data nødvendige for å identifisere abonnenten eller brukeren skal slettes eller anonymiseres så snart de ikke lenger er nødvendig:

§2-8a krever at

Det skal ikke lagres destinasjonsinformasjon - men det trenger den ikke, for det er allerede godkjent i Geodataloven.

Enhver brukers aktivitet ved et offentlig bibliotek er altså underlagt lagringplikt av opplysninger som identifiserer denne i ett år! Geodataloven omhandler lagring av geografiske data, at §1-8 i EKOM-loven sier at dette ikke skal lagres virker dersom som å være uten reellt innhold. 

PERSONOPPLYSNINGSLOVEN - Lov om behandling av personopplysninger

Hvorfor jeg mener at denne loven er relevant for bibliotekarens yrkesutøvelse:

Denne loven tar utgangspunkt i et EU-direktiv og hevder å ha som formål å gi personvern. Men i  EUs artikkel for personvern er formålet definert i dennes første paragraf punkt 3: 

"Fri utveksling av personopplysninger i Unionen skal verken begrenses eller forbys av årsaker knyttet til vern av fysiske personer i forbindelse med behandling av personopplysninger."

Direktivet, og derfor implementeringen av den i norsk lovverk bidrar, etter min tolkning, til ytterligere uthuling av individets rett til privatliv som er spesielt uttalt i Grunnlovens §102 som lyder "Dei statlege styresmaktene skal sikre eit vern om den personlege integriteten."  Siden biblioteket er en lovfestet, demokratisk institusjon som skal arbeide etter Grunnlovens intensjon er den problematisk.

Andre relevante artikler er artikkel 5 omhandler prinsipper for behandling av personopplysninger og artikkel 6 om behandlingens lovlighet gir grunn til ettertanke for bibliotekaren for den gir svært store rettigheter på vegne av EU på kryss av Norges individers rett til privatliv, for bare ett av vilkårene for delingsrett er basert på direkte samtykket fra borgeren selv. Relevant for bibliotek og arkiv i Norge er spesielt:

1. Behandlingen er bare lovlig dersom og i den grad minst ett av følgende vilkår er oppfylt.

b.behandlingen er nødvendig for å oppfylle en avtale som den registrerte er part i, eller for å gjennomføre tiltak på den registrertes anmodning før en avtaleinngåelse,

og opplysninger som altså mest mulig uhindret skal flyte mellom Norge og EU er definert i artikkel 4 og omhandler blant annet: 

4.«profilering» enhver form for automatisert behandling av personopplysninger som innebærer å bruke personopplysninger for å vurdere visse personlige aspekter knyttet til en fysisk person, særlig for å analysere eller forutsi aspekter som gjelder nevnte fysiske persons arbeidsprestasjoner, økonomiske situasjon, helse, personlige preferanser, interesser, pålitelighet, atferd, plassering eller bevegelser,

13.«genetiske opplysninger» personopplysninger om en fysisk persons nedarvede eller ervervede genetiske egenskaper som gir unik informasjon om den aktuelle fysiske personens fysiologi eller helse, og som særlig er framkommet etter analysering av en biologisk prøve fra den aktuelle fysiske personen,

14.«biometriske opplysninger» personopplysninger som stammer fra en særskilt teknisk behandling knyttet til en fysisk persons fysiske, fysiologiske eller atferdsmessige egenskaper, og som muliggjør eller bekrefter en entydig identifikasjon av nevnte fysiske person, f.eks. ansiktsbilder eller fingeravtrykksopplysninger,

15.«helseopplysninger» personopplysninger om en fysisk persons fysiske eller psykiske helse, herunder om ytelse av helsetjenester, som gir informasjon om vedkommendes helsetilstand,

OFFENTLIGHETSLOVEN - lov om rett til innsyn i dokument i offentleg verksemd

Et av bibliotekarens viktigste arbeidsverktøy og den begynner bra i lovens formålsparagraf:

§1 Formålet med lova er å leggje til rette for at offentleg verksemd er open og gjennomsiktig, for slik å styrkje informasjons- og ytringsfridommen, den demokratiske deltakinga, rettstryggleiken for den enkelte, tilliten til det offentlege og kontrollen frå ålmenta. Lova skal òg leggje til rette for vidarebruk av offentleg informasjon.

Lovens §2 gir også klar indikasjon på en visjon om ytringsfrihet og tilrettelegging for §100 i Grunnloven som sier at "Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale."

Lova gjeld for

a.staten, fylkeskommunane og kommunane,

b.andre rettssubjekt i saker der dei gjer enkeltvedtak eller utferdar forskrift,

c.sjølvstendige rettssubjekt der stat, fylkeskommune eller kommune direkte eller indirekte har ein eigardel som gir meir enn halvparten av røystene i det øvste organet i rettssubjektet, og

d.sjølvstendige rettssubjekt der stat, fylkeskommune eller kommune direkte eller indirekte har rett til å velje meir enn halvparten av medlemmene med røysterett i det øvste organet i rettssubjektet.

Resten av loven består heretter nærmest kun av unntak fra formålet om å legge til rette for at offentlig virksomhet er åpen og gjennomsiktig. I §2 om virkeområde for loven står det:

"Lova gjeld ikkje for Stortinget, Riksrevisjonen, Sivilombodet og andre organ for Stortinget."

Kapittel 3 heter i tillegg "Unntak fra innsynsretten" og paragrafer som vil være en alvorlig utfordring for bibliotekaren er §19 - "Det kan gjerast unntak frå innsyn for dokument som blir utveksla mellom statlege organ og Sametinget og andre som ledd i konsultasjonar etter reglane i samelovens §4"

og §20:

Det kan gjerast unntak frå innsyn for opplysningar når det er påkravd av omsyn til Noregs utanrikspolitiske interesser dersom:

b.opplysningane er mottekne under føresetnad av eller det følgjer av fast praksis at dei ikkje skal offentleggjerast, eller

c.opplysningane gjeld norske forhandlingsposisjonar, forhandlingsstrategiar eller liknande og forhandlingane ikkje er avslutta. Etter at forhandlingane er avslutta, kan det framleis gjerast unntak for slike opplysningar dersom det er grunn til å tru at det vil bli teke opp igjen forhandlingar om den same saka.

At §20 pkt b gir rett til at informasjon skal undras offentligheten basert på "sedvanerett" høres svært tvilsomt ut. Jeg anser det også  som vanskelig å forsvare at nordmenn ikke fikk tilgang til informasjon om forhandlingene i TTIP og TISA  - en avtale som senere har blitt innlemmet i EØS-avtalen i stillhet iflg organisasjonen Attac Norge, hva WTO-avtalen dekker og hva lover som avgir suverenitet til fremmede makter. Begge disse punktene mener jeg virker som alvorlige brudd på Grunnlovens §100 som hevder at "Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale." - som altså er sikret et trygt rom i Lov om folkebibliotek av 20. desenber 1985 nr. 108.

FORVALTNINGSLOVEN

Hvorfor jeg mener at Forvaltningsloven er relevant for bibliotekarens yrkesutøvelse:

Dette er loven som behandler saksbehandling i det offentlige og "ugildhet" - altså inhabilitet. 

Slik jeg forstår loven begrenser den ikke andre vedtak eller lover, men er et tilskudd til regulering av det offentliges organer og institusjoner som opererer på vegne av det offentlige. Her kommer bibliotek, arkiv og museum inn - statsfinansierte og lovpålagte organisasjoner i Norge.

Iflg flere NOUer ser jeg at Forvaltningsloven og Offentlighetslova utfyller hverandre - hvor Offentlighetslova regulerer innsyn mens Forvaltningsloven regulerer taushetsplikten. Geodataloven om innsamling av geografiske data viser også til denne loven. Forvaltningsloven virker altså som et "lim" mellom ulike lover som regulerer personopplysninger og ivaretakelse av disse og vil derfor få følger for arkivarens vurdering av hvilken informasjon som skal gis til hvem og når.

FOLKEBIBLIOTEKLOVEN - lov om folkebibliotek

Hvorfor jeg mener at folkebibliotekloven er grunnleggende for bibliotekarens yrkesutøvelse:

Folkebibliotekloven er bibliotekets egen lov - om enn noe svak ifht bibliotekets viktige rolle som forvalter og formidler av informasjon i et demokratisk samfunn.

Paragrafer som er mest relevante for bibliotekarens yrkesutøvelse er hele målsettingsparagrafen, §1

Folkebibliotekene skal ha til oppgave å fremme opplysning, utdanning og annen kulturell virksomhet, gjennom aktiv formidling og ved å stille bøker og andre medier gratis til disposisjon for alle som bor i landet.

Folkebibliotekene skal være en uavhengig møteplass og arena for offentlig samtale og debatt.

Det enkelte bibliotek skal i sine tilbud til barn og voksne legge vekt på kvalitet, allsidighet og aktualitet.

Bibliotekenes innhold og tjenester skal gjøres kjent.

Folkebibliotekene er ledd i et nasjonalt biblioteksystem.

Jeg har, bekymringsfullt nok, ikke klart å oppdrive forskriftene som denne loven skal praktiseres etter, til tross for å studere bibliotekkunnskap ved et universitet. På Lovdata finnes det ingen forskrifter som regulerer bibliotekdrift i Norge og bokhandelen for universitetet hevdet at det ikke har vært utgitt nye forskrifter for denne loven på mer enn 10 år. Det kan virke som at forskriftene er unntatt offentlighet. For et offentlig, demokratisk forankret tilbud som biblioteket anser jeg dette som svært bekymringsfullt. Jeg kan ikke se i noe lovverk at bibliotekene har rett til å nekte å utlevere informasjon i noen som helst form så lenge den er utgitt offentlig. Det at jeg har blitt nektet utlevert informasjon utlevert ved universitetsbilioteket ved UiT er derfor uforklarlig for meg.

SIKKERHETSLOVEN - lov om nasjonal sikkerhet 1. juni 2018 nr 24 - trådte i kraft 1. januar 2019

Hvorfor jeg mener at denne loven er relevant for bibliotekarens yrkesutøvelse:

Loven gjelder for "statlige, fylkeskommunale og kommunale organer", noe som derfor også gjelder for bibliotek, museum og arkiv. Ref. Folkebiblioteklovens formålsparagraf siste ledd lyder: "Folkebibliotekene er ledd i et nasjonalt biblioteksystem."

Lovens formål er i sitt første ledd "å trygge Norges suverenitet, territorielle integritet og demokratiske styreform og andre nasjonale sikkerhetsinteresser" og i ledd tre: "at sikkerhetstiltak gjennomføres i samsvar med grunnleggende rettsprinsipper og verdier i et demokratisk samfunn." (lovdata 23.10.23)

 Til sammen mener jeg loven nærmest oppsummerer bibliotekets hovedrolle i samfunnet dersom en krise som for eksempel forsøk på fremmede makters overtakelse av landet eller influensapandemien skulle treffe, i det den både ivaretar det norske folks suverenitet og demokrati og sikrer at tiltakene skal være forankret i Grunnlovens rettsprinsipper og verdier.

ARKIVLOVEN - lov om arkiv

Hvorfor jeg anser denne loven som relevant for bibliotekarens yrkesutøvelse:

En vesentlig del innen de fleste bibliotekarers arbeidsdag er knyttet til arkiv og organisering av innhentet informasjon. Denne loven regulerer denne aktiviteten. 

Formålsparagrafen har som mål "tryggja arkiv som har monaleg kulturelt eller forskingsmessig verde eller som inneheld rettsleg eller viktig forvaltningsmessig dokumentasjon, slik at desse kan verta tekne vare på og gjorde tilgjengelege for ettertida."

Dette er, slik jeg ser det, et viktig bidrag til en nasjons minne og forankring i fortid og nåtid. Men det er en del problematiske sider ved denne loven. Mye av informasjonen som hentes inn er i utgangspunktet i strid med Grunnlovens §102 og også Straffelovens §205 Krenkelse av retten til privat kommunikasjon. Vernet om informasjonen som samles inn virker bra, inntil man leser unntakene. Her har Riksarkivaren svært store fullmakter - som altså er på total kollisjonskurs med det jeg som norsk borger mener at en riksarkivar skal kunne bestemme ifht informasjon innhentet om meg. Som bibliotekar i en slik stilling, vil jeg kunne rammes både som individ selv og utøve grovt mislighold av Grunnlovens §102 og bryte Straffeloven. Slik lovverket er i dag kan bibliotekaren ved å følge den ene loven, faktisk havne i fengsel for å bryte en annen:

§8 På førespurnad frå Riksarkivaren pliktar offentlege organ å gje opplysningar om tilhøve som gjeld arkiva, og som kan ha verknad for oppfyllinga av føremåla med lova. Riksarkivaren kan be om regelmessige rapportar. Plikta til å gje opplysningar etter første leden gjeld ubunde av teieplikt fastsett i lov eller i medhald av lov.

§12 er også svært problematisk:

Kongen gjev utfyllande føresegner om journalsystem, arkivnøklar, arkivinstruksar, dokumentkvalitet, arkivutstyr, arkivlokale, arkivavgrensingar, kassasjon, bortsetjingsarkiv, avlevering, refusjonsreglar m.m., og om rett til å klaga over Riksarkivarens avgjerder.

Det er ikke definert hvem "kongen" er - det jeg vet er at det er ikke noen i Regjernigen (da heter det Kongen i Statsråd) og det er ikke den norske kongen som sitter på Slottet i Oslo. Det er rett og slett store hull i lovverket når det gjelder å ivareta individets og også landets sikkerhet. Nyhetene kunne melde at pasientdata var lastet opp i en utenlands (les amerikans) datasky. Hvem i all verden kunne tillate at privat informasjon om norske borgere skulle havne i en lagringsenhet som ikke en gang er under norsk juridiksjon? Hvem er kongen?

Oppsummering av funn under utføring av kvalifiseringsoppgaven:

Artikkelen "Aktiv formidling" og "Passiv tilgjengeliggjøring" 20 år etter av Leiv Bjelland hevder at "Arkivarer som vurderer om det skal gis juridisk og til dels også fysisk tilgang, har en vokterrolle - og skal også ha det, selv om ordet framstår som gammeldags og avleggs."

Men i hvilken grad skal de det, utover å ivaretat informasjonen som bryter med autonomiprinsippet i norsk lovgivning? Her har lovverket som det er nærliggende å se som de mest relevante for bibliotekaren mest alltid et klart definert i lovens formål: og den er alltid lett å finne igjen i Grunnlovens visjon - men så  følger alle unntak! Og disse slår Grunnloven sønder og sammen!

Grove grunnlovsbrudd skjer også daglig grunnet bakkestasjoner som lagrer all internettaktivitet som skjer på norsk (og nordisk jord). Jeg refererer til Svalsat. Jeg vet med sikkerhet at jeg aldri har gitt min godkjennelse til at Svalsat sitter på mine helseopplysninger og mine innloggingspassord for Bank-ID! Hvor bibliotekarens rolle som ivaretaker av personopplysninger i arkiv kommer inn under dette, er jo en gåte.