Jeg elsker en lykkelig slutt! - men en slutt er også alltid en begynnelse... Vi sees her!

Ringenes Herre av J. R. R. Tolkien var den første boken innen fantasy-sjangeren jeg leste. Selv skrev forfatteren at han kun hadde en ting å utsette på boken - den var for kort - og det sagt om en bok på ca 1000 sider!

Boken kan leses på mange måter: Som eventyr og ren underholdning, som en bok om endring og at alt har en ende, eller det motsatte - at alt gjentar seg gjennom historiens gang. Den kan leses som en bok om valg, tapperhet og mot og som en bok med dyp livsvisdom om hva makt og maktbegjær kan medføre for den enkelte, for hele nasjoner og for en hel verden. Ikke minst er det en bok om svik!

Saruman den hvite er kanskje den mest interessante og mangefaseterte av alle bokens karakterer - rett og slett av mangel på karakter og som i sin svakhet falt i klørne på ondskapen og selvbedraget om at han kunne bli den neste verdensherskeren - med mål om å bli like ond som den opprinnelige Sauron. Veien dit gikk nettopp gjennom svik, ved å utgi seg for å være personen i en sammenslutning av vise som visste mest om ondskapen - mens han i stillhet tilegnet seg og tilranet seg kunnskapen for å utnytte den til egne formål og bli en ny verdenshersker og slavebinde en hel verden. (Det var Saruman som endte med å kidnappe "halvingene" på leting etter Ringbæreren Frodo.)

Forfatteren sa selv at boken skulle ikke sees på som allegori på annen verdenskrig. Han var lingvist, behersket flere utdødde språk og må derfor også ha vært svært kunnskapsrik innen historie. Jeg har funnet mange begreper i bøkene hans som viser til viktige steder og mennesker fra svært gammel historie - rett og slett ved å lese kart og historiske atlas. Boken Ringenes Herre må derfor være inspirert av en mye lengre historie. I boken er maktens ring en reell ring som faktisk kan ødelegges - noe som til slutt skjer. Men hva om ringen var noe helt annet? Hva om ringen er kunnskap?

Eller kunnskap om kunnskap - og at han har trodd at dersom man utryddet kunnskapen om kunnskapen, så ville verdensfreden bli gjenopprettet? Hva om det å kaste maktens ring i Dommedagsjuv - noe som medførte et vulkanutbrudd som utslettet Saurons rike - samtidig som hans medsammensvorne ble nedkjempet i en "gammeldags" krig med sverd og mot - og ved å gå "de dødes stier" for å samle forræderne fra forrige slag - var løsningen han trodde på? At kunnskap om en kunnskap kunne utslettes? Etter hukommelsen mener jeg at dette nevnes i boken - at dvergene hadde gravd for dypt på leting etter Mithril - og altså at det var grådighet som hadde medført at man fant noe som burde ha fått hvile.

Uansett, kunnskap forgår ikke. Den kan ødelegges, men vil før eller siden gjenoppdages. For det er i menneskets natur å stille spørsmål om verden vi lever i og å lete etter svar. Rett og slett ved å være menneske vil vi gjenoppdage alle glemte hemmeligheter - før eller siden. Den eneste løsningen jeg ser er at vi deler all kunnskap og lærer våre barn å behandle den med respekt ved å respektere Moder Jord og det største undere av alle: LIV!

Boken er fantastisk og jeg elsker den! Den har en lykkelig slutt og når en bok forlater forfatterens penn og trykkes på papir er den ikke lenger hans men vår egen og vi kan tolke hva vi vil inn i den. Les den gjerne, du også, om du ikke allerede har lest den, da. Da foreslår jeg at du leser den en gang til.

Med varme hilsner fra Tromsø - min by!