Mandarin og mandarin, fru Blom! (oppdatert med innspill fra Israel om Palestina)

"Ny smak", sto det på flasken med Siesta fra Grans bryggeri. Siesta er spansk og betyr noe sånt som "pause med en lang dupp inkludert" - iallfall om jeg skal tenke tilbake på mine besøk i Spania og hvordan alt ble stengt og gatene ble tomme i noen timer midt på dagen. Grans hevder at flasken inneholder brus med appelsinsmak, men personlig synes jeg brusen smaker klemetin - eller mandarin, om man vil. Det er nemlig akkurat det samme. Kjært barn har mange navn, eller, i dette tilfellet, motsatt - mandarin kan være så mangt.

"Mandarin (portugisisk fra sanskrit), 1) eur. betegn. for kinesisk statsembetsmann, kinesisk kuan; 2) eur. betegn. for det dannede, kinesiske talespråk, kinesisk kuan hua; 3) frukten fra mandarintreet, Citrus Nobilis; familien Rutaceae, fra China og Sundaøyene, dyrket i Europa fra 1800-årene. Mindre, søtere og mer aromatisk enn appelsin." Cappelens leksikon 1962:958

Ovenstående visste du kanskje fra før, men vet du at mandarin også var et begrep for det tyske akademias elite under Hitler? Fritz K. Ringer har for eksempel kalt boken sin "German mandarins: The German Academic Community. Jeg har ikke funnet noen forklaring ennå på dette svært eksotiske begrepet for Hitlertysklands akademiske elite, men det dukker nok opp.

Jussprofessoren Carl Schmitt er den med antakelig mest påvirkningskraft ifht nedleggelsen av Weimarrepublikkens grunnlov, som var både demokratisk og menneskerettslig forankret (om enn ikke så veldig rettferdig, idét jødene faktisk ble store innen akademia fordi det var så mange yrker de ikke hadde lov til å inneha - og da landet ble nazifisert nettopp ved at Weimarrepublikkens grunnlov ble satt ut av drift under Hitler ble jødene kastet ut av sine stillinger innen akademia. Mandarinene viser altså til et ikke-jødisk (og antisemittisk, selvom jeg mener at rasistisk er et bedre begrep) akademisk miljø.

Iflg jussproffesor O. Gross som har skrevet artikkelen jeg baserer dette innlegget på kan fortelle at jusstudenter helt sikkert har hørt om Carl Schmitt. Det hadde ikke jeg, men jeg mener at han definitivt hører inn under nazisisk idéhistorie ved norske universiteter - til skrekk og advarsel! Allerede i 1922 utga han boken Political Theology hvor han omfavner en eneveldig despot med i prinsippet ubegrenset autoritet, vilket betyr total inndragelse av den eksisterende samfunnsorden - i en varig tilstand av unntak - i det ingen motkrefter mot diktatorens ubegrensede makt virker å være lagt inn i Carl Schmitts ideologi: Diktatoren ER loven, diktatoren ER staten og diktatoren ER moralen (eller som i Hitlertyskland, det totale fraværet av moral).

En slik eneveldig hersker må, i Carl Schmitts bilde alltid være vaktsom inntil det paranoide i et verdensbilde av at alle er både potensielle venner og potensielle fiender til enhver tid. Kun et helt pasifisert (totalt lammet) verdenssamfunn ville fjerne muligheten for et angrep - noe som vil kreve en verden helt uten politikk. Nürnbergs raselover av 15. september 1935 kalte han Tysklands første grunnlovsparagraf for frihet, konsentrasjonsleirene var helt akseptable innen den nazistiske verdinorm, individets rettigheter ble ofret på samfunnets og diktatorens alter og all normativ etikk og presidens var ansett som verdiløs. "Unntaket" - en potensiell krise rettferdiggjorde enhver handling og enhver a priori (forutsagt) regel var derfor ugyldig og verdiløs.

Denne tankemåten er selvsagt bare tull. Man kan alltid gå inn i en krig eller en krise med en grunnleggende etisk norm: Å alltid forsøke å redde liv der dette er mulig, å unngå vold som er meningsløs (tortur er meningsløst), å sette grenser for hva samfunnet skal tillate seg å gjøre både på organisatorisk og på individ-nivå - alt dette ER mulig, selv under en alvorlig krise, selv under krig.

Ondskapen vi finner dersom vi setter oss inn i nazismens skrekkvelde - deres behandling av menneskene lavest på deres rangstige - er så komplett, så grusom, hvor det tydelig var lagt opp til å fornedre individet så mye som mulig på vei mot en for tidlig død. Nazismen var bygget på en planlagt ondskap, det var en planlagt politikk og den kan absolutt ikke forsvares på noe som helst vis av noen del av menneskeheten!

Hvorfor Carl Schmitt virket så opptatt av å innføre en totalitær stat med ett offisielt allmektig overhode sier ikke artikkelen noe om, men følgene av akademias støtte og legitimering til nazismen generelt og av jussens spesialister spesielt var katastrofal for individets frihet og rettstatens eksistens - både før, under og etter 1945 - og kanskje helt frem til idag. For Carl Schmitts medløpere innen nazistisk juss ble raskt etter krigen gjeninnsatt i sine stillinger ved tyske universitet.

En av disse var Ernst Forsthoff, som fire år etter krigen og avskjedigelse var tilbake i læreryrket hvor han ble antakelig den fremste forkjemper og formidler av nettopp Carl Schmitts ideologi. Dette kunne skje grunnet noe som kalles Heidelbergmyten: en påstand om at antallet genuine nazister ved universitetene var svært lavt. Formålet med myten var å gi amnesti basert på et kollektivt ønske om å glemme uten oppgjør. Jeg har undret meg over at Tyskland er så unnfallende ifht Israels folkemord i Palestina. Dersom Carl Schmitts menneskeforakt og forkjærlighet for apartheid og likegyldighet til ufattelig menneskelig lidelse får herje uimotsagt i akademiske kretser og blir overført fra generasjon til generasjon, da er tysk politikk kanskje ikke så merkelig? Israel er jo idag offisielt anerkjent som en apartheid stat, og at det pågår et folkemord er det relativt stor enighet om i verden. En nazistisk stat kan vel ikke annet en heie på en medsøster in crime?

Leser forresten på nett idag hos Guardian News datert 8. august 2024 at en israelsk minister mener at det kan være rettferdig og moralsk å sulte ihjel befolkningen i Palestina. #irestmycase (Link nederst)

Carl Schmitt selv fikk aldri undervise igjen, og trakk seg tilbake til sin fødeby der han mottok sine tilhengere frem til sin død i en anseelig alder av 96 år. Hitler kom til makten ca 10 år etter boken hans kom ut i 1922, og Carl Schmitt fikk se sin ideologi bli til virkelighet. Artikkel 48 i Weimarrepublikkens grunnlov satte til side de folkevalgte og ga øverste leder uinnskrenket makt - i tilfelle krise eller krig. Det var bare å lage en krise, noe Hitler gjorde med brannen i Riksdagsbygningen i 1933.

Dersom vi skal trekke paralleller til dagens samfunn, når og hva var våre riksdagsbranner? Utøya for Norge? 9/11 i USA? Rwanda i 1994? Hva slags lover fikk landene etter disse angrepene? Hvor mange av våre grunnleggende menneskerettigheter har blitt sviktet av våre folkevalgte etter dette? Har de tenkt at denne unntakstilstanden skal forbli evig, slik Carl Schmitt ønsket seg? 

Artikkelen jeg har basert dette innlegget på har jeg funnet i Levinson & Ericksen (red) The Betrayal of the Humanities fra 2022, artikkel nr 9, side 361. Boken er i salg hos Akademika, og den anbefales!

https://historienet.no/kultur/guider/brannen-sikret-nazistene-makten

https://www.theguardian.com/world/article/2024/aug/08/israel-finance-minister-bezalel-smotrich-gaza-starve-2m-people-comments