Rolf, min aller, aller, aller beste venn!
Vilja Angelica
"Ta på deg lakkskoa, så går vi ut å spiller fotball!"
Rolf, min aller, aller, aller beste venn i hele verden sto klar i gangen min med fotballen under armen. Ute var det vakkert sommervær, og lakkskoene, som hadde vært finsko ved sommerens begynnelse, innkjøpt i anledning Norges nasjonaldag den 17. mai var ikke lenger pensko, men de perfekte fotballsko - med en hard tupp som gjorde innleggene min "dødelige".
Vi var uatskillelige, Rolf og jeg. Han var født én måned før meg, og våre mødre ble kjent idét jeg ble født. I min verden hadde det aldri vært en dag uten at han fantes. "Hva skal du bli når du blir stor?", spurte de voksne. "Bondekone", var svaret mitt. Rolf og jeg skulle ha bondegård når vi ble voksne, med masse dyr, det var vi helt enige om. "Skal du gifte deg med Rolf, da?" Det hørtes jo praktisk ut, vi var jo alltid sammen likevel, så jeg svarte like godt "ja".
Erfaringer fra blant annet Kibbutz i Israel har vist at barn som vokser opp sammen svært sjelden forelsker seg og danner par når de blir voksne. Naturen har en naturlig beskyttelse mot innavl og incest. P-piller og arrangerte ekteskap med sterke føringer for valg at partner (som ofte er en nær slektning) ødelegger denne naturlige sikringsmekanismen - men i Norge på 1970-tallet var ikke dette et problem. Rolf og jeg hadde neppe endt opp sammen som et par når vi ble voksne - vi var Knoll og Tott, vi var Butch Cassidy og The Sundance Kid, vi var Sølvpilen og hans blodsbror Falk - og bakgården var vår hemmelige jungel som endret seg fra Det Ville Vesten til Nordpolen fra den ene dagen til den neste.
Når solen skinte en sommerdag lekte vi butikk. Bladene fra syrintreet var både tallerken, serviett og lompe. Pølsen var en trepinne som ble betalt med stener. Var vi i Det Ville Vesten stilte Rolf med fjærpynt på hodet og pil og bue. Siden kruttlapp-pistolen var min, var jeg selvskreven som cowboy. Iblant var jeg litt misunnelig, jeg ville også være indianer. Men Sølvpilens blodsbror var jo cowboy, og da var det jo greit.
Vi hadde rommene våre fulle av leker, men ute lekte vi som oftes bare med det vi fant. Vi samlet mark i den fete jorden etter regnvær, som vi deretter spredde i den lille hagen som min søster hadde spadd opp og plantet så fint utenfor "min" oppgang. Fant vi noen planker fikk vi hammer og spiker. Hvordan vi fikk dem? Mamma!!!!!!! MAMMA!!!!!! MAAAAAMMAAAAA!!!! Den respektive mammaen stakk hodet ut gjennom kjøkkenviduet. "Hva er det?" "Kan vi få hammer og spiker?" "Hva skal dere bruke dem til?" Hun så nok for seg knuste vinduer og skadde dører. Men vi fikk både hammer og spiker - og både dører, vinduer og alle fingrene klarte seg.
Når det regnet var vårt tilholdssted på tørkeloftet i gårdene fra 1890-tallet, hvor vi lekte i boder og balanserte på tverrbjelker flere meter over gulvplankene. At det gikk bra!!!! Når solen skinte var vi ute enten det var varmt eller kaldt - i våt snø med kjelke og ski på bena eller i leire - og vi så ut deretter når vi skulle inn til lunsj. Uten bad og toalett i leiligheten ble jeg strippet inn til undertøyet for å bli sendt inn på kjøkkenet for en vask, mens mamma prøvde å redde sine nyvaskede gulv for all sand og søle.
Vi fikk ikke engang varmtvannstank før jeg var flere år gammel - men jeg kunne jo ikke savne noe jeg aldri hadde hatt, og mamma laget ikke noe stort nummer ut av det. Sånn var livet på "Løkka" for så mange på den tiden. Da jeg etterhvert lærte at mange hadde utedo i bakgården, følte jeg meg heldig! Vi delte et vannklosett med naboen i samme etasje.
Rolf var modig! Han lærte meg blant annet å spise maurene som hadde flyttet inn i den store stubben som sto igjen etter at en enorm kastanje ble hugget ned kort tid etter at vi flyttet inn i gården. "De smaker salt", sa han. Jeg smakte forsiktig og svært skeptisk. "Du må spise dem levende. Det er mye morsommere. Da biter de deg i tunga!" Maurspising fikk jeg aldri dreisen på - og særlig mett ble man jo ikke. Dessuten var mammaenes pannekaker med salt flesk mye bedre, det var vi helt enige om!
Da jeg var rundt fem år gammel begynte mamma å jobbe, i en fulltidsstilling. Jeg ble plassert i en privat barnehage. Damen som drev den var det ingenting galt med, men min verden gikk i stykker. Jeg sto i porten hvor jeg ble levert hver morgen til jeg ble hentet etter at mamma var ferdig på jobb ved 16-tiden. Jeg sluttet å spise og jeg gråt timesvis hver dag. Etter to uker trodde ikke mamma lenger på alle som hevdet at "hun vender seg til det, du må gjøre deg hard og holde ut!" Hun delte sin bekymring med mammaen til Rolf, som straks var på banen: Kunne ikke Vilja være hos dem istedenfor? Rolf hadde savnet meg like mye som jeg savnet ham. Hans mor var hjemmeværende på dagtid for å passe Rolf og lillebroren hans, og spedde på familiens inntekter med å vaske på kveldstid.
Allerede mandagen etter var ordningen på plass, og mamma holdt nok pusten. Men fra det sekundet jeg kom inn døren hos Rolf, mitt annet hjem, var mamma glemt! Rolf og jeg var sammen igjen! "Nå går jeg!", ropte mamma fra døren, og jeg hadde knapt tid til å gi en hadet-klem, før jeg løp tilbake til soverommet som Rolf delte med sin lillebror. Vi hadde allerede dannet et band med Rolf på trommer og jeg på luftgitar. Min verden var på plass igjen.
Noen måneder senere flyttet Rolf og familien hans. Min familie flyttet et års tid etter, til et sted i nærheten av dem, men relasjonene var brutt. Våre familier hadde glidd fra hverandre og Rolf forholdt seg til meg som om jeg var en fremmed når vi kom på besøk.
Mange år senere, sånn rundt 20 års alder, så jeg ham igjen, helt tilfeldig. Jeg sto på Grorud Togstasjon og la merke til et ungt, vakkert par. Stor var overraskelsen da jeg kjente igjen min barndoms bestevenn. Jeg gikk ikke bort og jeg hilste ikke. Han hadde aldri vist noen interesse for kontakt etter at de flyttet fra Løkka mange år før, og jeg tror ikke han la merke til meg. Men jeg husker at jeg ble glad. Han virket lykkelig med kjæresten og jeg tenkte at han hadde det godt.
Idag når jeg ser tilbake på livet som ble så annerledes enn alt jeg noen gang kunne ha forestilt meg, så er han fortsatt den aller, aller, aller beste vennen jeg har hatt. Jeg håper at han er lykkelig der uten i verden et sted - og leser han dette så tror jeg at han husker meg også. Jeg lover at dersom våre veier krysses igjen, skal jeg gå bort og hilse denne gangen.