Min stjålne, samiske arv...

Mamma laget de vakreste strikkeplagg, fra babykjoler til min søster og meg i bløteste bomull til vakkert mønstrede knikkers-strømper og kofter til skiturene. Garnet oppbevarte hun i en stor fargerik kurv av siv.

En dag jeg tittet ned i kurven lå det et par kommager på toppen. De hadde jeg aldri sett før, men jeg gjenkjente tydeligvis det jeg så. Skoene var i lysebrunt, ufarget lær, med den typiske oppovervendte tuppen og de gikk godt over ankelen. Det var tydelig at de hadde vært i bruk. Læret under foten var mørkere enn resten av skoen. 

Først trodde jeg skoparet tilhørte samedrakten som min farmor hadde kjøpt som arvestykke til oss barnebarna. Den hadde jeg vokst ut av og drakten var sendt videre. Hadde mamma glemt å sende skoene med? "Nei, tøysa", sa mamma. "De er mine, mine aller første sko."

Ved siden av min lille barnehånd virket de store til å være mammas første par sko. Jeg hadde jo sett mine egne, lyseblå i lær med hard såle og hvite lisser. Det jeg ikke tenkte på den gangen var at kommagene var flattrykte og uten såle. Dessuten var de uforete og skulle mamma kunne bruke dem ute måtte de være store nok til å ha plass til tykke sokker inni. Hun var født midtvinterstid og de første skrittene tok hun sikkert rundt juletider under andre verdenskrig.

Jeg ble etterhvert vant til å se "kommagan" på toppen i garnkurven - min mors første sko. Ordet same ble aldri brukt om oss en eneste gang i hele min oppvekst. Aldri! 

Mamma nevnte dem aldri igjen.