Et brev til en venn!

Hva ville du si om jeg hevdet at verden er gal?

Dette er den første setningen i et brev jeg nylig sendte til en god venn. (Iflg et svar på mail virker det som at brevet er mottatt.) Nå i ettertid har jeg tenkt at jeg kanskje burde prioritert å blogge innholdet i brevet, men jeg sendte det altså i brevs form til en venn (for ca 5 dager siden). Innholdet, med litt omorganisering og noen ekstra kommentarer følger her.

Og før du fortsetter å lese, slik jeg ser det er det fortsatt ingen grunn til panikk. Pust dypt inn, pust langsomt ut - og senk skuldrene.

Og nå, tilbake til brevet:

Har du fått med deg årets vinner av Nobels Fredspris? Det er en organisasjon som ble dannet av de overlevende etter at Hiroshima og Nagasaki (i Japan) ble bombet med atombomber av amerikanerne i 1945. En av de overlevende, en idag 93 år gammel mann, viste frem et bilde han har malt selv av det han så rett etter at bomben gikk av - hvor alt, mennesker og omgivelser, var farget i en varmgul, mandarin/aprikos farge. Maleriet, som så ut som en akvarell (vannmaling), ble vist i en artikkel på nett (11.10.24) med et intervju av nobelprisvinnerne. (Bildet har siden forsvunnet. Jeg har lett!)

Jeg kan med sikkerhet si at jeg har opplevd å være omsluttet av et slikt varmgult lys to ganger i løpet av dette året, den 28. januar 2024 og den 18. august 2024 - begge hendelser, beskrevet som lys- og lydfenomener, er skrevet inn i dagboken min på disse datoene.

Det tok et par dager etter at jeg hadde lest artikkelen og hadde sett akvarellen til innsikten slo inn for fullt: Jeg har opplevd, og overlevd to atombombesprengninger! Den ene så nær at lyden av eksplosjonen fulgte tett etter og gjorde at jeg mentalt "arkiverte" hendelsen som lyn og torden, på helt feil årstid og med et ekstremt kraftig oransje lys.

Tilleggskommentar: Allerede dagen etter revurderte jeg sannsynligheten av lyn og torden og blogget under tittelen Nei, fortsatt ikke tid for panikk. Slik ser jeg det fortsatt. Link finner du her: Nei, fortsatt ikke tid for panikk!

Tilbake til brevet: 

For egen del tar jeg det relativt  med ro. Dette er ikke første gang i menneskenes historie at vi har en atomkrig. Arkeologiske funn bekrefter svært høye nivåer av radioaktive isotoper flere ganger i eldre historie, nivåer på dagens nivå. Dessuten er vitnet fra 1945 93 år. Det er en anseelig alder. Jeg tror på vaksiner mot kreft og jeg har tro på vår evne til å stå sammen i solidaritet i galskapen. Sist, men ikke minst: Det finnes en skjebne verre enn døden, det heter slaveri.

(Tilleggskommentar: Med å stå sammen i solidaritet mener jeg å dele teknologi og kunnskap med en hel verden uten å ta ågerpriser og at fattige stater kun betaler etter evne men får etter behov. Så lenge de er solidariske med ytringsfrihet, total individuell frihet i en fri verden, så klart!)

Men vi er i en atomkrig og ikke ett ord står på forsiden av avisene! Ikke en gang inne i avisene! Hvorfor advares ikke turister mot å komme hit? Byene i nord fylles jevnlig med turister fra cruise-skipene og Mandela-sletta (Tromsø) var full av bobiler med turister fra inn- og utland da den solrike dagen ble ytterligere opplyst av en atombombesprengning. Hvorfor tar ingen ansvar?

Det er en god stund siden jeg tilpasset meg et liv i atomkrig. (Etter 28. januar i år, og delte mine beste tips da)

Tilleggskommentar: etter beste evne. Informasjon glimrer med TOTALT FRAVÆR fra det offentlige og tydeligvis ikke bare når det gjelder meg når sommerturister fra hele Norge kommer nordover i bobiler.

Tilbake til brevet:

Jeg holder utetøy og inneklær adskilt og dusjer når jeg kommer inn - grundig og alltid! Jeg dusjer og vasker tøy i springvann, men bruker flaskevann i mat og drikke. "Frisk salat" ligger jeg langt unna, i det de antakelig er dyrket i radioaktivt nedfall. Og jeg tar de reseptfrie medikamentene som gir meg livskvalitet - paracetamol (jeg bruker Panodil, den fungerer best for meg. Det ér forskjell på dem, for alt står ikke på pakken iflg Klassekampen 24. januar 2024), nesespray og allergitabletter mot feberfølelse og forkjølelsessymptomer - og pursennid for å holde magen igang. Jeg lever her og nå, morgendagen kjenner tross alt ingen.

Dagene fylles med besøk i bokhandelen. Min største utgift er informasjon i form av bøker og papiraviser og ellers fylles dagene av studier. Jeg sover mye men føler meg ellers frisk og rask. Ingen grunn til uro. Håper vi sees på nyåret, om ikke før.

Vilja

Kongeriket Norges Grunnlov - Lovdata