Amerikansk kolonihistorie i ny klesdrakt...

Hei igjen! Jeg har gode nyheter! I går fikk jeg bekreftet at min forebyggende behandling mot kreft har vært vellykket og at jeg er erklært 100% frisk. Dessverre trenger jeg en periode som rekonvalesent. Legen, pappa Pål, har gitt streng beskjed om minst - MINST - to måneders hvile. Så jeg kommer ikke til å være så aktiv her som jeg har pleid til nå, og alle eksamener er utsatt på ubestemt tid. 

Her følger en liten historie som jeg smurte sammen i dag morges:

Amerikansk kolonihistorie i ny klesdrakt... 

Det er en vakker sensommermorgen. Jeg er igang med å lage kaffe som jeg vil nyte i hagen idét det overraskende banker på døren. Utenfor står det et ukjent par, en mann og en kvinne. De peker bort på bilen sin som står parkert ved porten min. Jeg forstår ikke språket de snakker, men ut fra gester og smil fra paret antar jeg at de spør om bilen kan stå der den står. De er fremmede og jeg tenker at de neppe blir lenge, så jeg nikker. Dette tar de tydeligvis som en bekreftelse, for bilen blir stående.

Kvinnen viser så med gester noe jeg tolker som at hun ønsker noe å drikke. I min kultur nekter vi aldri noen mat eller drikke dersom de er sultne eller tørste. Jeg inviterer henne derfor inn på kjøkkenet og gir henne et glass vann. Kaffen er klar, og jeg inviterer derfor mannen hennes på en kaffekopp. I min kultur er dette allminnelig høflighet. Drikken virker ukjent for ham, men blandet med mye sukker og fløte virker det som han liker den. 

De virker ikke opptatt av å komme seg videre. Det viser seg etterhvert at de har barn også. Jeg er selv klar for litt formiddagsmat. I min kultur vil vi aldri spise et måltid uten å invitere gjester som er tilstede, enten de var invitert eller ikke, også på mat. Familien virker å være interessert i mat, og rigger seg til rundt bordet i hagen mens jeg serverer en enkel lunsj. 

Etter avsluttet måltid reiser den fremmede familien som har invitert seg inn i livet mitt fortsatt ikke. I stedenfor har de begynt å vandre rundt i hagen. De peker og forklarer på sitt eget språk - uten at jeg forstår et eneste ord. Det viser seg at de har sett seg ut et område i hagen hvor de vil slå opp teltet sitt. Jeg blir helt målløs - for en frekkhet! Men jeg tenker som så at de reiser nok snart, og rister kun oppgitt på hodet.

Jeg blir altså ikke kvitt de uvelkomne snyltergjestene! Min frustrasjon må vise seg i kroppsspråket mitt, for kvinnen kommer med en pose glassperler. Det virker som hun har forstått at de har tatt seg til rette og at hun vil bøte på dette med en liten gave. Jeg tar det som et godt tegn og tar derfor imot det verdiløse juggelet hennes. De reiser sikkert i morgen!

Neste morgen møter jeg dem på kjøkkenet mitt når jeg kommer ned for å lage meg morgenkaffe. Hos oss er det ikke nødvendig å låse døren. Alle respekterer en lukket dør - men altså ikke disse fremmede! De har gått rett inn - noe som aldri ville skjedd i min kultur om de ikke var tyver og kjeltringer... Jeg er for sjokkert til å ytre ett ord. De forsyner seg med det de vil ha fra skap og skuffer, og tar maten med seg ut i hagen mens de spiser.

Det er fortsatt vakkert vær og dagen fortsetter som den forrige. Jeg er en god vert slik min kultur krever av meg, men når kvelden kommer tar jeg ingen sjanser. Jeg låser døren!

Inntrengerne, som jeg har begynt å kalle dem, er på kjøkkenet mitt neste morgen også! Låsen på døra som går fra kjøkkenet ut til hagen er brutt opp og inntrengerne viser faktisk sinne over at jeg låste døren til mitt eget hus dagen før! Kvinnen peker på de verdiløse glassperlene som jeg har satt til pynt på kjøkkenbenken for å vise velvilje og bekrefte at jeg har godtatt unnskyldningen deres. 

Jeg forstår nå at de ikke forstår anstendig oppførsel.

Etter at familien har forlatt kjøkkenet mitt legger jeg merke til at disse fremmede har rigget seg godt til i hagen. De har lagt beslag på store deler av den og bilen har de faktisk kjørt inn på gressplenen! De  har tydeligvis ingen planer om å reise med det første. Dette kan jeg ikke akseptere. Jeg kontakter naboene som etter at jeg har fortalt om mine erfaringer med inntrengerne er enige med meg. Dette er ikke anstendig adferd. En gruppe voksne, sterke menn (og noen kvinner) møter mannsterke opp for å si klart ifra. De fremmede forstår ikke vårt språk så det går i bestemte gester og alvorlige og truende ansikter fra mine naboer. 

Mannen og kvinnen blir opprørte. Først peker de på glassperlene de har gitt meg som avlat for tidligere frekkheter og kommer så med flere verdiløse glassperler. Naboene mine avviser juggelet tvert. Forstår ikke de fremmede at jeg tok imot av ren høflighet? Mine naboer peker bestemt opp mot himmelhvelvingen for å vise solens gang. I morgen skal de fremmede dra!

Det er en trykket stemning mellom inntrengerne og meg nå i kveld. Jeg sier likevel høflig god natt, lukker den ødelagte døren og legger meg. Nå har de sikkert forstått, tenker jeg, og sovner fredfullt.

Neste morgen våkner jeg med lyden av et klikk i øret. I det jeg åpner øynene ser jeg rett inn i en pistolmunning! De truer meg ut av min egen seng, slenger til meg noen klær og få minutter senere  står jeg ute på gaten. De har ranet fra meg huset mitt! Hjemmet mitt!

Både hus og hage er stjålet! De har brukt natten på å forskanse seg i huset mens jeg sov og det viser seg at bilen har vært fullastet med våpen. Flere biler med inntrenger og flere våpen dukker opp utover dagen, og alle vi som har bodd her i dette landet i generasjon etter generasjon er snart alle husløse i vårt eget land.

Etter noen generasjoner med disse inntrengerne er mitt rene, vakre land og dets rike naturmangfold totalt forandret. Skogene er byttet ut med vindturbinparker, dyrelivet er nærmest utryddet og søppel de fremmede øser over oss forurenser luft,  mat og vann. Selv er vi fortrengt til områder der andre grupper av vårt folk har levd i i uminnelige tider - mennesker som inntrengerne har utryddet og som nå er begravet i massegraver som vi alle må late som om vi ikke vet om. Sannhet har blitt forbudt.

Like ille er det at vi blir tvunget til å arbeide for slavelønn for å forsørge inntrengerne med mat, klær og bolig. Selv er vi forvist  til de dårligste boligene, brakkebygg som ikke beskytter mot inntrengernes forsøpling av landet mitt. Selv har vi knapt råd til mat og det aller nødvendigste for å overleve. De som protesterer blir hardt straffet, ofte med tortur eller rett og slett drept. Etterhvert har de også importert "ufrivillig arbeidskraft", deres omskrivning for slaver. Vi kan forstå hverandre nå. De krever at vi bruker deres språk.

Som jeg angrer på at jeg åpnet døren den sensommerdagen! Hadde jeg ant hva som ville komme ville jeg istedenfor løpt opp i loftsetasjen og ropt ut av vinduet til alle mine naboer så vi sammen kunne kastet ut inntrengerne før de fikk ordentlig fotfeste.

Nå lager vi våpen i det stille. En dag snart vil inntrengerne våkne til et klikk mot øret og se rett inn i en pistolmunning når de åpner øynene. De skal få med seg et klesskift i en veske som passer i hattehyllen over flysetet - men jeg håper av hele mitt hjerte at flyet faller ned på veien over havet tilbake dit de kommer fra...