Konspi-teorier og andre undrerier
Vilja Angelica
Jeg tror den første konspirasjonsteorien jeg noen sinne fikk presentert var at månelandingen aldri skal ha skjedd. "Yeah right!", tenkte jeg. Hvem i all verden ville finne på å bruke så mye ressurser på å dikte opp noe sånt? Hva ville gevinsten være? Anti-konspiratorikeren meg hadde solid forakt for sånt tøys. Og så brukte jeg ikke mer tid på det...
Men dét burde jeg nok gjort...
En konspirasjon er iflg Fremmedordbok Blå Ordbok fra 2012 "en sammensvergelse".
En teori er iflg samme oppslagsverk "oppfatning som blir fremsatt som forklaring på visse fenomener, og som bygger på nøyaktige undersøkelser eller fornuftige resonnement."
En konspirasjonsteori er slik altså noe man med fordel kan se litt mer på. Og det er mye som ikke stemmer med måten månen fremstilles på. Ting som ikke er vitenskapelig mulig, faktisk!
Jeg hadde allerede fått signaler i oppveksten. Månen fremstilles i all litteratur gjennom historien som "nattens rytter". Dette var også min erfaring var sant da jeg vokste opp. Men så, en sommerdag på 1970-tallet, sto månen på himmelen - blek og hvit mot en blå sommerhimmel på lyse dagen. "Mamma, se! Månen!", utbrøt jeg forbauset. Hun brydde seg ikke med å se opp på himmelen engang før hun med forakt i stemmen som ikke var rettet mot meg, svarte: "Det er den alltid. Du ser den bare ikke." Jeg husker forbauselsen, men måten jeg hadde blitt avfeid på innga ikke til videre spørsmål.
Leser man Cappelens leksikon fra 1962 om jorda er ingen måne nevnt. (Cap leks 1962:731) Det står for eksempel at jorda roterer fra vest til øst mens banen rundt sola går i motsatt retning og at vårt nærmeste punkt nær solen skjer 2/1 og vårt fjerneste punkt fra solen skjer 2/7 på jordens elliptiske bane om solen. Men noen naturlig satellitt er ikke nevnt, noe jeg finner merkelig - idét Saturns (dengang kjente) 10 måner er behørig nevnt. (Cap leks 1962:1348) Mars' to måner, Phobos og Deimos, er til og med nevnt ved navn og er beskrevet i detalj. (Cap leks 1962:970)
Til tross for sin totalt fraværendehet under beskrivelsen av vårt hjem Jorden, har månen fått sitt eget lille kapittel i Cappelens leksikon 1962:1053: "Månen har bunden rotasjon i forhold til jorda, dvs at den vender alltid samme side mot jorda." - Men dette er problematisk, fordi månen også har gravitasjonkraft. Så vidt jeg husker ca 1/6 av jordens. Iflg John W. R. Taylors bok Raketter og Romskip forklarer han at en fremtidig romstasjon (mellom jorden og månen) "vil rotere langsomt for å frembringe en lav, kunstig gravitasjon og dermed gjøre forholdene mer behagelige for dem som arbeider der." (J. W. R. Taylor 1970:150) Så hva kan forklare månens 1/6-gravitasjon av jorden når den står stille?
Andre ting som får meg til å stusse er at månen i 1962 hadde fjell på åtte tusen meters høyde! Det er høyere enn noe kjent fjell her på jorden! "Månen har ingen påviselig atmosfære: Overflaten er muligenst dekket av støv. Det er ca 30000 (tretti tusen) ringberg med tverrmål fra 300 m til 250 km. De høyeste fjell er ca 8000 meter over slettene (de mørke partier på måneskiven)." Cap leks 1962:1053
En interessant observasjon i John W. R. Taylors bok utgitt i 1970 - altså året etter at Armstrong og Aldrin offisielt satte sine ben på månens overflate som de aller første mennesker i historien - er beskrivelsen av romsonden Mariner 4's reise 9950 km over Mars' overflate "og derfra sendte den data og fotografier tilbake. Bildene ga inntrykk at et goldt, kopparret ansikt som like gjerne kunne vært et stykke av månen." (J.W.R. Taylor 1970:147)
Kanskje landet de slettes ikke på månen i 1969? Kan de ha vært på månen lenge før dette? Hva om de landet på Mars i 1969? Og hvorfor nevner ingen andre oppslagsverk "småplanetene (mellom Mars og Jupiter)"???? (Cap leks 1962:1448) Dette oppslagsverket har vist seg svært vitenskapelig og etterrettelig korrekt i motsetning til det meste annet av informasjonskilder tilgjengelig nå til dags!
Men tilbake til utgangspunktet - månen som nattehimmelens fenomen:
"Månen kretser om jorda fra vest mot øst. Når den står mellom jorda og sola, er det nymåne. I de følgende dagene beveger månen seg østover og blir synlig på vesthimmelen etter solnedgang som en sigd. Når halve skiven er belyst, er månen i første kvarter. Når jorda står mellom månen og sola, er det fullmåne. Månen er derpå avtagende, når halve skiven er belyst er den i siste kvarter. Den står da opp senere og senere på natten og er til sist bare en smal sigd på østhimmelen før soloppgang: Månen er i né." Cappelens leksikon 1962:1052
Men dét var i 1962 - siden har månen oftere og oftere vært å se side om side med solen - MERKELIG NOK! Det er bare å se ut av vinduet og opp på sommer- og vinterhimmelen for å bekrefte dette nye fenomenet. Det står også beskrevet i mange aviser der du finner været - så dette nye fenomenet er godt dokumentert i moderne skriftlige kilder. Også her finner leseren dokumentert informajson som ikke kan forklares med jordens gang om solen (året) eller jordens runde om se selv (døgnet).
"Selv om bøker som Jules Vernes "Reisen til månen", skrevet for over hundre år siden, bare er science fiction, vitenskapelige eventyr, har de spilt en meget viktig rolle i rakettens historie." John W. R. Taylor 1970:16, i hans bok Raketter og Romskip.
Boken anbefales!