En moderne andakt...

Siden ingenting kan oppstå av ingenting av seg selv, tror jeg på Gud. Fordi jeg er et menneske med alle de begrensninger som det å være menneske medfører, klarer jeg ikke å se forut for Guds eksistens i altet og livets historie. Min gudstro har sitt utgangspunkt i at Gud, en evig, uendelig, allvitende væren av bevisst energi finnes. Min bibel begynner altså med: I begynnelsen var Gud.

Av ingenting skapte Gud magnetismen, positiv og negativ energi - og av dette ble universets masse til. Jeg ser for meg at det finnes en "urenergi" - en energi så fortettet at den ikke har noen gjenkjennbare egenskaper på minste nivå. Den er kun magnetisme, positiv og negativ energi - slik vi finner den i idéen (i realiteten?) om et sort hull. 

Denne energien kan sammenlignes med en zygote, en befruktet eggcelle. Zygoten innehar potensialet for hele mennesket - alle egenskaper, alle evner til å bli et helt, velfungerende menneske finnes i én eneste celle. Idét Gud slapp denne urenergien fri ble potensialet til denne energien frigjort og grunnstoffene som består av atomer - en positiv kjerne og negative elektroner som svirrer rundt den - ble en realitet og dannet utgangspunktet for universet og senere alt liv.

Jeg har ikke funnet beskrevet noe sted om atomer med negative kjerner - men de positivt ladde "elektronene" protoner og positroner finnes - og skal disse ha noen mening må også atomer med negativt ladet kjerne også finnes. Denne kjemien er ikke å finne i allment tilgjengelig undervisning, så "her ligger det en hund begravet". 

Det finnes ingen "grunnstoffer" - bare energi på ulike nivåer som kan manipuleres ved å tilføre eller fjerne energi. Solen - en naturlig atomreaktor - omdanner hydrogenatomer til helium og videre til andre stoffer. Gud selv som en væren av ren energi, slik alt annet altså er, kunne teknisk sett blitt skapt i samme øyeblikk som at ingenting ble til energi med motsatte ladninger - men da har kjærlighet ingen forklaring!

Den uforklarlige kjærligheten som ikke virker å være nødvendig for at liv skal oppstå og utvikle seg, men som likevel er en realitet. Kjærligheten som gjør at jeg som medmenneske har omtanke for deg selv om vi aldri har møttes. Den altruistiske kjærligheten som gjør at mennesket kan ofre sitt liv for en idé om en bedre verden for alle. Nestekjærligheten - det motsatte av egoisme - som viser seg i nære relasjoner og strukturer i store samfunn med fellesskapsløsninger som solidaritet - hvor de fysisk og mentalt svake får sin rettmessige plass.

Bare en bevisst væren med innsikt i kjærlighetens mysterium og universet - og derfor våre minste bestanddeler av negative og positive ladninger - kan skape liv med disse egenskapene. Selv Gud er underlagt kunnskapens lover. Selv Gud må kjenne til noe for å kunne gjenskape det, og siden Gud er én må Gud selv inneha egenskapen for å kjenne den. Ergo - Gud finnes og innehar disse egenskapene selv.

Gud som  kjærlig væren og skaper av universets minste byggestener og opphav til alt liv må nødvendigvis elske alt sitt skaperverk. Mennesket kom til svært sent i denne prosessen, og jeg kan ikke se at det er rom for å tro at Gud har en utvalgt gruppe blant alt liv eller, enda mindre sannsynlig - et utvalgt folk! En mor setter ikke én sønn opp mot en annen og lar dem utslette hverandre. Skulle Gud være mindre omsorgsfull og rettferdig enn en mor av menneskeslekten?

I mitt bilde av Gud er dette en umulighet. I mitt bilde av Gud elsker Gud alt liv like høyt; bakteriene, soppene, insektene, gresset, trærne, fuglene, krypdyrene, fiskene og sjøanemonene. Menneskets idé om forrang foran alt annet liv er nettopp kun dette - menneskets idé og behov - og ingenting annet.

Gud har ingen "biologiske" barn, men er som urengergien - uten form. Gud har derfor ikke kjønn, men er en væren. Fysisk begjær kan forklares med enkel tiltrekningskraft - som positive og negative ladninger - og er i så måte ikke en nødvendig del av medmenneskelig mellommenneskelig kjærlighet. Men den romantiske kjærligheten består av begge deler for de fleste av oss. Slik kan denne kjærlighetsformen som en kombinasjon av vår egen fysiske og åndelige dimensjon være en stabiliserende ramme for mennesket i en uforutsigbar, til tider ond, verden og er slik et mektig lim i et velfungerende samfunn.

Mennesket er et fysisk vesen i en så stor grad at fysisk kontakt selv med mennesker vi ikke kjenner bidrar til helbredelse og å holde oss friske. De første barna som ble født med HIV døde faktisk ikke av AIDS - de døde av mangel på fysisk nærhet der de vokste opp omgitt av ansatte som kun berørte dem  med hansker. Fenomenet ble også bekreftet ved forskning hvor mennesker med alvorlige fysiske traumer (fysiske skader) ble delt i to grupper - hvor den ene gruppen fikk massasje av profesjonelle fysioterapeuter og den andre fikk det vanlige forløpet hvor tiden var den helbredende faktoren. De som fikk fysisk kontakt gjennom massasje ble raskere helbredet. Dette kan ikke forklares med pluss- og minus-ioner, men er altså et faktum og bekrefter at mennesket er noe mer enn det samlede resultatet av våre minste byggestener bestående av mikroskopiske elektriske ladninger.

Menneskets behov for, og den helsebringene effekten av, fysisk kontakt er også et av mysteriene ved mennesket som ikke kan forklares med negative og positive ladninger. Fysisk begjær har derfor også en plass utenfor den romantiske kjærligheten, for de av oss som velger å leve slik - bare de som velger denne formen for nærhet er bevisst sitt ansvar for et eventuelt barn!!!! 

I mitt bilde av Gud er alt liv Guds barn. Heldigvis inkluderer det oss, til tross for at vi er den mest destruktive skapning Gud noensinne har skapt. Fryd deg, menneske, fordi du som alt annet levende er av Gud selv! 

Gå ut å tjen Guds skaperverk med glede!