Da min onkel døde...
Vilja Angelica
Sorgen som følger etter tapet av et menneskeliv er ikke over idét begravelsen er overstått. Det er igrunnen da den begynner...
I huj og hast hadde de reist til sykehuset etter at min onkel hadde fått alle tegn på et hjerteinfarkt. De ble hentet ved lokalsykehuset med helikopter og landet på Universitetssykehuset i Tromsø. "Jeg tok med jakke og sko til ham da vi reiste, og kom tilbake med jakke og sko - men uten mann", sa hans kone med et lite halvsmil. Disse ordene gjentok hun flere ganger i de første dagene etter at han døde. Hun var ennå i sjokk, tror jeg...
Svært ung fikk mamma ansvar for hus og hjem, og å passe sin mye yngre bror etter skoletid. Morfar hadde arbeid ved jernbanen, mormor drev egen frisørsalong - de hadde bygget hus og alle måtte bidra. Sånn var det bare. Jeg hørte aldri at hun klaget over dette - ikke med ett eneste ord - hele sitt liv. Hun var ikke mer enn fjorten år og kunne fortelle at foreldrene hadde spist hennes hvite, svidde saus uten å klage. "Man skal være takknemlig for at man har mat", sa min morfar stille, og spiste den i taushet.
Men båndet mellom henne og lillebroren ble mer som mellom mor og sønn enn mellom søsken. Mamma hadde gjort søring av seg og flyttet aldri tilbake til nord. Men relasjonen mellom dem forble sterk. Hun bar en sorg med seg hele livet, men aldri så jeg henne så glad som når min onkel kom på besøk under min oppvekst. Det var som den fortapte sønn hadde vent hjem! Hun "slaktet gjøkalven" og stelte til fest med "plankt og prunt" - hjemmebrent og cola, og det var kortspill og gitarspill mens sang og latter fylte stuen, mens vi ungene sovnet til lydene i soverommet i vårt lille toroms-hjem.
Men jeg kjente egentlig ikke min mors eneste bror, mannen jeg var oppdratt til å kalle Onkel. Båndet mellom dem var så sterkt. Det var liksom ikke plass til andre enn dem når de var sammen. Jeg kjente ham derfor bare gjennom mammas øyne, slik hun formidlet ham til meg. Slik hun så ham var han nærmest ufeilbarlig og kunne ikke gjøre noe galt. Som barn aksepterte jeg denne utgaven av ham uten forbehold.
Som ung voksen erfarte jeg en helt annen utgave, som kanskje bare ble vist meg? Han var krass, grensesettende, konfronterende og truende, til tross for at jeg beveget meg forsiktig rundt ham og alltid holdt en lett og spøkefull tone om helt hverdagslige ting. Jeg forsto ham ikke og holdt avstand mens jeg sa minst mulig i hans nærhet. Min søster hadde observert hvor dårlig både han og hans første kone behandlet meg med, og fortalte siden at hun hadde konfrontert dem. Min mor hadde som alltid en unnskyldning for ham. For egen del tenkte jeg bare "hvorfor gå dit man ikke er ønsket?" Da han etter min mors død i 2008 truet med å ikke komme i begravelsen i sin eneste søsters begravelse om vi søstrene (arvingene etter mamma) ikke dekket billetten, var begeret mitt fullt. Han dukket opp, på egen bekostning, men det ble ikke hyggelig og det var siste gangen vi hadde kontakt på mange år.
Av en eller annen grunn kontaktet han og hans nye kone meg sommer/høst 2019 og foreslo å møtes. De var bare innom Oslo på vei til noen måneders opphold i sol og varme. Jeg takket ja og i løpet av det korte møtet ble jeg invitert nordover for å se nordlyset. Dette var en erfaring jeg aldri hadde fått med meg under barndommens juleferier i nord, og det vi hadde i sør var noe pusletet greier. Hans nye kone virket veldig hyggelig, jeg tok sjansen og lovet å komme. Så slo covid til, og jeg valgte til slutt å trosse covid-restriksjonene for å komme nordover senhøsten 2020. Dét er jeg glad jeg gjorde!
For første gang snakket han med meg! Den aggressive og grensesettende adferden jeg aldri hadde forstått var helt fraværende. Han delte minner om mormor og morfar, om mamma i hans ungdom, om mine oldeforeldre i Sverige. Han fortalte om sin egen ungdom, om besøk hos familien i Göteborg, om familien som bodde i Sjomen - grandtanter og tremenninger og firmenninger - mennesker jeg aldri en gang hadde hørt om! Han og hans kone tok meg med på kjøreturer og han pekte ut det ene huset etter det andre i Sjomen og andre steder mens han fortalte om de som en gang hadde bodd der. Vår familie! Alle var borte, døde - de levde bare i hans minne.
På denne tiden fikk jeg vite at han hadde fått diagnosen Alzheimers og overfor sin kone var han relativt ustabil og intens, selvom han stort sett virket å trives med livet og hverdagen. Jeg visste ikke hvor lenge han ville beholde alle minnene om vår felles familie som jeg så gjerne ville at han skulle dele med meg. Jeg spurte derfor om det var greit om jeg kom nordover igjen snart, noe hans kone bekreftet, og det første jeg gjorde da jeg kom tilbake til Oslo var å bestille en ny billett nordover - covid eller ikke - litt inn i det nye året.
Mitt neste besøk hos familien i nord ble likevel hans begravelse. Han døde så vidt inn i det nye året. På et vis følte jeg meg som en inntrenger blant min onkels barn og stebarn, merkelig nok. Men jeg var jo ikke der for deres skyld, men for min egen og mamma. Jeg skulle ta farvel med mammas høyt elskede bror, med hennes mor og far, hennes bestemor og bestefar, hennes barndom og liv. For med seg i døden tok han alle våre felles slektninger og deres liv og historier inn i døden - for aller siste gang.
Da jeg holdt talen i begravelsen var det for mamma jeg gjorde det. Jeg mistet henne for annen gang og for godt da onkel døde. Jeg mistet mormor og morfar, fordi jeg ikke lenger hadde noen å dele minnene om dem med. Jeg mistet oldemor og hennes ektemann som døde før jeg fylte 10 år, jeg mistet tant Emeda og sommerferier på Stugan i Sør-Sverige, jeg mistet sommerferie på Bjørnøya i Nordland, jeg mistet turene til Liseberg og vandring i Göteborgs gater mens jeg spiste glass (iskrem på svensk). Og jeg mistet mammas bror, han hun hadde elsket og satt så høyt - min onkel, akkurat idét jeg så vidt hadde fått møte den hun hadde sett og som jeg aldri hadde fått møte. Mitt tap var grenseløst!
Senere samme år døde min søster - knapt 57 år gammel. Alle som "alltid hadde vært der" i mitt liv var dermed døde og borte for godt. Ingen av dem ble eldre enn tidlig i søtti-årene - langt under gjennomsnittlig forventet levealder i Norge. Det var bare meg igjen...
Så hva gjør man da? Jeg søkte mine røtter i nord, som har vist seg å være ufattelig mye dypere enn jeg ante. Min samiske røtter går jo minst førtifem tusen år bakover i tid her oppe på Nordkalotten - fra Arkangelsk til Dovre! Sorgen over alle jeg har mistet er alltid hos meg, fordi jeg savner dem og skulle ønske at jeg hadde fått bli bedre kjent med dem. Jeg er takknemlig for at jeg har så mange å savne. Alternativet er verre - å leve uten røtter. Og derfor kan ingenting få meg til å forlate Sapmí - mine røtters hjemland.